Shekhina

Rabbinerne videreutviklet den bibelske forestillingen om Guds nærvær. Allerede i Talmud finner vi forestillingen om at Guds Shekhina ikke bare bor blant israelittene som folk, men også hos den enkelte. Ifølge denne oppfatningen er Shekhina tilstede i ethvert jødisk hjem, og i enhver forsamling der Toraens bud blir overholdt og der det hersker fred og fordragelighet (Talmud, Sotah 17a). Når israelittene (jødene) må dra i eksil, følger Shekhina med, og vender tilbake til Eretz Israel (landet Israel) når folket vender tilbake. Også den neste verden (Gan Eden/paradiset) fremstår som et sted der man kan møte Guds Shekhina.

Blant jødiske middelalderfilosofer oppsto en forestilling om at Shekhina også kunne skilles fra selve guddommen. Maimonides (cirka 1135–1204), så på Guds nærvær, hans Shekhina, som det første Gud skapte og som hans lys eller herlighet (2. Mosebok 24,16 og Maimonides More Nevukhim 1,64). Maimonides mente også at det var Guds Shekhina som viste seg for profetene, og ikke Gud selv (More Nevukhim 1,21).

Innenfor den mystiske retningen kabbala er Shekhina igjen en del av guddommen, ikke noe som er skapt. Shekhina fikk nå en helt ny og viktig betydning som den tiende og siste av Guds ti utstrålinger eller hypostaser (sefirot), og et kvinnelig element ved guddommen.

Allerede i det tidlige mystiske skriftet, Sefer ha-Bahir, fremstår Shekhina som Guds feminine aspekt (Shekhina er et hunkjønnsord) og omtales som datter eller mor. Det finnes også en forestilling om at hun personifiserer det jødiske folkets ånd og derfor kan lide sammen med dette folket. Kjente kabbalaforskere, som Gershom Scholem, peker på at det er uklart hvordan disse mystiske forestillingene oppsto.

Da kabbala utviklet seg utover på 1200-tallet, ble forestillingen om Shekhina en stadig viktigere del av kabbalas forestillingsverden. Shekhina omfatter alle elementene knyttet til guddommens øvrige ti utstrålinger (sefirot) og ble oppfattet som «himmelens port», stedet der den guddommelige og den fysiske materielle verden møtes. På det kabbalistiske treet kalles Shekhina også Malkhuth (kongedømme).

Innenfor vår tids feministiske jødedom har Shekhina fått fornyet betydning som en betegnelse på Guds feminine aspekt. Hensikten er å nyansere den rabbinske jødedommens tradisjonelle androsentriske gudsbilde, der Gud omtales i hannkjønnsform og med mannlige metaforer som far, konge og herre, og der mannen og mannens anliggender står i sentrum.

Feministiske jødiske grupper har ulikt fokus, avhengig av hvorvidt det dreier seg om ortodokse miljøer eller tilhengere av en av de nyere, og mer utbredte, retningene (reformjødedom, konservativ jødedom eller rekonstruksjonisme, eller nye retninger som Jewish Renewal). Innenfor disse retningene ordineres i dag også kvinnelige rabbinere, og kvinnene deltar kvinner på lik linje med menn i ritualene i synagogen. Noen mener at fortellinger om kvinner, ritualer og sosiale aktiviteter kan hjelpe kvinner til å komme i kontakt med Guds Shekhina, og slik føle Guds nærvær. Andre legger mer vekt på å understreke Guds feminine aspekter, og innenfor noen miljøer kan dette aspektet bli så sterkt at Shekhina får preg av å være en slags jødisk gudinne. Innenfor flere ulike jødiske miljøer er både de tradisjonelle bønnene og velsignelsene blitt endret for å gi mer plass til kvinners religiøse behov.

• kabbala
• Zohar
• jøder
• jødedom
• hasidisme
• feministisk teologi

• Biale, David: Eros and the Jews. From Biblical Israel to Contemporary America, Berkeley, Califorina 1997.
• Maimonides, Moses: More Nevukhim. Guide to the Perplexed. Oversatt fra den arabiske originalutgaven av M. Friedländer med flere. Dover publications. New York 1956 (1904).
• Novick, Leah (rabbi): On the Wings of Shekhinah. Rediscovering Judaism´s Divine Feminine. Quest books. Wheaton, Ill. 2008.
• Scholem, Gershom: On the Mystical Shape of the Godhead. Basic Concepts of the Kabbalah. (Oversatt fra tysk av Joachim Neugroschel.) Schocken Bookes. New York 1991.