Jakob Frank

Jakob Frank var grunnlegger av den jødiske messianske frankistbevegelsen. Jakob Frank ble født i Podolia (som da tilhørte Polen) i 1726 og ble tidlig influert av Sabbatai Zewi og andre messianske grupper. Han virket først i Izmir og i Thessaloniki, senere i Polen, det vestlige Ukraina, Böhmen og Mähren. Han fikk etter hvert mange tilhengere, og mange betraktet ham som Sabbatai Zewis etterfølger.

Frank søkte, blant annet, å erstatte den talmudiske overleveringen med det kabbalistiske skriftet Zohar, der han mente å finne en mystisk treenighetslære. Han ønsket også en tilnærming mellom jødedom og katolisisme, som en parallell til Sabbatai Zewis tidligere tilnærming til islam. Mange av de tradisjonelle budene, også moralske forbud, ble opphevet av frankistene, noe som vakte rabbinernes sterke motstand. I 1756 ble bevegelsen og dens tilhengere lyst i bann.

Frank søkte så beskyttelse hos de polske makthaverne og konverterte, sammen med mange av sine tilhengere, til katolisismen i 1759. Heller ikke her fulgte han den aksepterte lære og satt i 1760–1773 fengslet som kjetter. Hans tilhengere anså ham nå som en «lidende messias». Deretter bosatte han seg i Offenbach, i Tyskland, der han fikk tittelen baron og skaffet seg en mindre borg. Her opprettet han et mer eller mindre hemmelig religiøst senter, der seksuelle utskeielser skal ha inngått i ritualene.

Etter hans død overtok datteren Eva ledelsen av sekten, som gikk i oppløsning ved hennes død. Medlemmene fortsatte likevel å følge et visst sosialt fellesskap frem til midten av 1800-tallet.