Hærordning, det system en stats forsvar til lands er ordnet etter, avpasset etter landets nasjonale, geografiske, befolkningsmessige og økonomiske forhold og den politiske situasjon. Vernepliktshær (mobiliseringshær) har vært alminnelig, men etter 1990 har det vært en utvikling mot vervede hærer i flere land. Man skjelner mellom militshær, kadrehær og stående hær. I det rene militssystem er alt personell vernepliktig og kalles inn til oppøving i visse perioder.

I Norge har man et kadresystem. Det består av fast befal og enkelte beredskapsavdelinger som danner et første minimumsforsvar mot et overraskende angrep (kuppberedskap). De vernepliktige gis et års førstegangstjeneste og innkalles senere med 3–4 års mellomrom til kortere repetisjonsøvelser. Systemet gjør det mulig ved mobilisering å utnytte landets samlede vernekraft.

I stående hærer er det til enhver tid avdelinger med mer eller mindre fullstendig krigsstyrke. En vernepliktshær inndeles i oppbud, med de yngste årsklasser i første oppbud (linjen). I stående hær inndeles dette oppbud igjen i aktiv hær og reserven. Bakre oppbud, som består av de eldre årsklasser, kalles landvern, landstorm, territorialarmé, nasjonalgarde m.m.

I Norge omfatter linjen årsklassene 19–34 år. De bemanner de mest krevende avdelingene. Bakre oppbud omfatter årsklassene 35–44 år og brukes til mindre krevende tjeneste, f.eks. i støtteavdelinger. I Finnmark er første og bakre oppbud blandet for bedre utnyttelse av vernepliktsmassen i denne tynt befolkede del av landet. I krig er årsklassene 18–55 år tjenestepliktige i krigsforsterkningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.