Barneoppdragelse er den samlede veiledningen barn og unge får til å mestre livet og utvikle seg til voksne, selvstendige mennesker. Formidling av holdninger, normer, verdier, kunnskaper og ferdigheter, som er viktige i den kulturen barnet vokser opp i, er sentralt i barneoppdragelsen. Derfor er oppdragelse alltid et kulturavhengig fenomen.

Oppdragelse kan omhandle alle sider ved personligheten, for eksempel kan man snakke om intellektuell, følelsesmessig, moralsk, estetisk og religiøs oppdragelse. Foreldrene har hovedansvaret for oppdragelsen, men både barnehage, skole og andre voksne som barn har nærkontakt med, hjelper dem med å utvikle seg til selvstendige, ansvarlige voksne.

På 1960-tallet lanserte den amerikanske forskeren Diana Baumrind tre foreldrekategorier: autoritære, myndige og ettergivende foreldre.

Autoritære foreldre stiller strenge krav til oppførsel, bruker straff og er lite flinke til å svare på barnas henvendelser. På 1950- og 60-tallet var denne strenge oppdragelsen dominerende. Lydighet var en viktig målsetting og det ble lagt vekt på at barn oppførte seg pent. Fysisk avstraffelse var en naturlig del av oppdragelsen.

Ettergivende foreldre er engasjerte i barna sine, men er lite opptatt av å håndheve regler og gir ofte etter når barnet protesterer. 1970-tallet var preget av den «frie barneoppdragelsen» som etter hvert fikk mange tilhengere. Barn skulle ha frihet til selv å finne ut hvordan de ville oppføre seg, men frihetsidealet møtte sterk motstand både av foreldre og fagfolk. Kvinnebevegelsen fremmet også et ideal om at jenter og gutter skulle oppdras likt.

De som er myndige har tydelige grenser og sørger for at de blir overholdt. Disse foreldrene er opptatt av dialog med barna sine og begrunner de reglene som blir satt.

I 1980-årene ble det lansert en fjerde kategori – de uengasjerte foreldrene. De er ikke så flinke til å snakke med barna og veilede dem med hensyn til hva som er riktig og galt.

Forskning viser at av disse er den myndige foreldrestilen den mest gunstige og at barna ofte blir trygge, harmoniske og selvstendige. De autoritære, ettergivende og uengasjerte oppdragelsesstilene er lite hensiktsmessige og øker risikoen for angst, depresjon og dårlig selvbilde. Både foreldre og enkelte fagfolk er svært opptatt av disse foreldrestilene. Selv om de bygger på forskning, kan det reises alvorlige innvendinger mot disse oppdragelsestypene.

Alle barn er født med et temperament som er en viktig del av personligheten. Det er ikke tale om gode og dårlige egenskaper ved personligheten, men at individer er ulike. I dagligtalen brukes temperament om det å være hissig, men det handler også om at barnet kan være sosialt og imøtekommende eller sjenert og tilbaketrukket. Samtidig vil foreldres eget temperament ha betydning for hvordan de reagerer på barnet sitt. Et irritabelt barn vil utløse helt andre reaksjoner fra foreldrene sine, enn et enkelt, sosialt barn.

Foreldre og barn påvirker hverandre gjensidig over tid. Foreldre som forsøker å være myndige, men som har et standhaftig barn, vil lett ty til enten en autoritær eller ettergivende oppdragelsesform. Foreldrestiler innebærer et altfor enkelt syn på barneoppdragelse fordi man har utelatt barnets indirekte bidrag til oppdragelsen. Det betyr ikke at man skyver «skylden» over på barnet hvis noe går galt. Foreldrene er heller ikke automatisk «syndebukker» for uakseptabel atferd. Refleksjoner rundt barnets temperament hjelper foreldre til å forstå barnet bedre. Bevisstgjøring rundt den gjensidige påvirkningen mellom foreldre og barn er viktige stikkord i moderne barneoppdragelse som kan hjelpe familier til å fungere bedre.

Fordi oppdragelsen må tilpasses barnet, finnes det ingen fasit som er gyldig for alle barn. De aller fleste blir normale uansett hva slags oppdragelse de har fått. Det betyr ikke at det er likegyldig hvordan man oppdrar barn. Kvaliteten på livet i familien vil variere sterkt, avhengig av hva slags utfordringer foreldre har med barna og hvordan de blir møtt.

Søsken får ikke den samme oppdragelsen fordi de er unike individer, og de blir ofte svært forskjellige. Det er to hovedgrunner til dette: De har ikke arvet de samme genene fra foreldrene sine, og foreldrene har behandlet dem ulikt. Et aktivt barn som har mye på gang, trenger tydeligere grenser enn et forsiktig, tilbaketrukket barn. Dette er mye viktigere forklaringer på at søsken blir forskjellige enn deres nummer i søskenrekken, som mange er opptatt av.

Selv om oppdragelsen må tilpasses barnet, finnes det noen overordnede prinsipper for barneoppdragelse som de fleste fagfolk er enige om:

  • Gi barnet betingelsesløs kjærlighet, det vil si at du er glad i barnet uansett oppførsel.
  • Aksepter det barnet du har fått på godt og vondt.
  • Vær en tydelig voksen med klare grenser.

Dagens foreldre blir ofte omtalt som forhandlingsgenerasjonen. Barna får ofte forhandlingsmuligheter med hensyn til for eksempel påkledning, hva de skal spise og utsettelse av leggetider. Lydighet og pene manerer er ikke like viktig som før. Dagens foreldre blir ofte beskrevet gjennom karikaturer som curlingforeldre, helikopterforeldre og tigerforeldre. I moderne barneoppdragelse blir det lagt vekt på den gjensidige påvirkningen mellom foreldre og barn.

De fleste fagfolk er enige om at barn trenger grenser. Grensesetting handler om å hjelpe barn til å forholde seg til visse rammer for hva som er akseptabel atferd. Det dreier seg om alt fra hva som kan være livstruende (for eksempel å leke på trafikkfarlige steder), til å utvise vanlig folkeskikk og ikke plage andre med vilje. Hvor grensene går varierer med barnets alder, og det er forskjeller mellom familier med hensyn til hvilke grenser som gjelder. En viktig målsetting med oppdragelsen er at barnet tar opp i seg viktige grenser slik at en indre stemme sier «nei» før grensen er nådd.

Mange foreldre er villige til å forhandle om grenser. Det er ikke nødvendigvis skadelig hvis det ikke går for langt. Barn skal vokse opp i et demokrati der medbestemmelse står sentralt. Hvis man skal forhandle med barn, er det viktig at foreldre på forhånd har bestemt seg for hva de vil forhandle om, ellers blir forhandlinger en form for ettergivenhet. Man kan for eksempel forhandle med femåringer om hva man skal ha til middag en dag i uka, eller med tenåringer om hvor mye de får spille data. Det er lettere å få barn og unge til å overholde avtaler som de selv har vært med å bestemme, men foreldrene har siste ord hvis det oppstår uenighet.

Ros er en verbal anerkjennelse av det barnet gjør og kan anvendes som en oppmuntring for god oppførsel. Det er mest effektivt at rosen kommer like etter at barnet har gjort noe som er bra. Jo yngre barnet er, jo viktigere er det at rosen er konkret («bra at du tok av deg skoene for du gikk inn i stua»). Ukritisk bruk av ros, der man roser på autopilot («så flink du er»), kan være uheldig fordi rosen mister sin verdi. Barn kan også utvikle en feilaktig virkelighetsoppfatning og tro at de er «verdensmestere».

Belønning brukes vanligvis når det er tale om noe håndfast som små gaver, godterier eller penger. Belønningsplaner handler om at barnet eksempelvis får et klistremerke hver gang uønsket atferd ikke forekommer (for eksempel at barnet ikke har brukt banneord i løpet av dagen). Overdreven bruk av belønning kan føre til at barn blir ytrestyrte, det vil si at de er mer opptatt av hva man kan oppnå gjennom god oppførsel enn at de faktisk har et ønske om å endre væremåte.

Barn trenger etter hvert tydelige grenser, og det er neppe mulig å oppdra et barn uten noen form for negative reaksjoner. Å frata barn privilegier er en effektiv form for straff for alle barn. Da er det viktig at straffen er en logisk konsekvens av regelbruddet, som for eksempel å låse inne sykkelen for en periode dersom barnet sykler uten hjelm. Straffereaksjonen, og hvor lenge straffen skal vare, bør være avtalt på forhånd.

I 1987 ble det gjort en endring i barneloven slik at det ble forbudt å bruke vold i oppdragelsen. Fysisk avstraffelse forekommer likevel fortsatt i alle typer familier, men i Norge er det trolig mest utbredt i flerkulturelle miljøer. Årsaken til at foreldre slår barn er ofte lite kunnskap om barneoppdragelse, og at de føler de mangler alternativer. Forskning viser at voldelige oppdragelsesformer kan føre til store psykiske plager hos barn og unge.

Tilbaketrekning av kjærlighet, ved at foreldre trekker seg tilbake og avviser barnet, er også en skadelig straffereaksjon. Barn har behov for å bli godtatt og verdsatt av foreldrene sine. Det er uheldig hvis kjærlighet brukes som belønning for god oppførsel.

Digital oppdragelse er et relativt nytt fenomen. Barn og unge trenger veiledning og oppfølging i bruk av digitale medier, og foreldrene er viktige rollemodeller. Foreldrene har hovedansvaret for den digitale oppdragelsen, særlig når det gjelder personvern. Digital mobbing er også et økende problem som alle foreldre må ta på alvor. Derfor er det viktig at foreldre regelmessig snakker med barna om grenser og nettvett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.