Barneoppdragelse, det at foreldre og andre representanter for samfunnet (familie, venner, skole og barnehage) søker å formidle kulturens verdier og normer til den oppvoksende generasjon. Oppdragelsen omfatter for det første at foreldre/omsorgspersoner gir barnet et fundament av kjærlighet, trygghet og tillit, og gjennom god kommunikasjon og som rollemodeller gir barnet utfordringer og muligheter til problemløsning tilpasset barnets ressurser og utviklingsnivå. Det andre er å lære barnet å følge alminnelige sosiale regler for akseptabel atferd og å ta avstand fra uakseptabel atferd, slik at barnet kan utvikle evne til gjensidighet og ansvarlighet. Alle vet at man kommer lengst med det gode, men barn lærer ikke bare av det som er bra, de lærer av alt mulig, og oppdragelse vil nødvendigvis også medføre konflikter, frustrasjoner og misnøye fra barnets side.

Utgangspunktet for oppdragelsen er en forståelse av barnets behov og muligheter på ulike alderstrinn. Hvordan barneoppdragelsen utformes, avhenger av foreldrenes egen oppvekst, deres holdninger og erfaringer og hvor trette eller tilfredse barn og foreldrene er i øyeblikket. Barneoppdragelsen preges derfor av hvordan foreldrene har det i og utenfor hjemmet, hvordan familien bor, familiens økonomi, hvordan foreldrene snakker sammen og hva de synes er viktig og uviktig, og hvordan barna har det ute blant andre barn i barnehage eller skole.

Menneskets evne til utvikling finnes programmert i arveanleggene. Motoriske funksjoner modner skritt for skritt i en forutbestemt rekkefølge. Men barnets sinn tar også inn sansestimuli fra egen kropp og fra den ytre verden. Ved at foreldrene er tilgjengelige og gir gjensvar, hjelpes barnet til å ordne og nyansere inntrykkene. Helt i begynnelsen har oftest moren en særstilling som barnets omsorgsperson, etter hvert kommer faren mer på banen. Som regel lærer foreldrene ganske snart å forstå barnets behov og signaler (om det er sultent, tørst, trett, glad eller redd). Ved foreldrenes hjelp får barnet gradvis en oppfatning av egen kropp, følelser og opplevelser.

Fedre forholder seg gjerne litt mer vågalt til barnet. De leker litt annerledes, noe som kan ruste barnet til å møte jevnaldrende. Et godt, trygt og gjensidig samspill mellom foreldre og barn danner fundamentet for en god tilknytning og er av betydning for hvorledes barnet senere i livet knytter seg til andre viktige personer. Denne utviklingen kan forstyrres dersom foreldrene ikke tilfredsstiller barnets behov for omsorg og trygghet, og vanskeliggjøres hvis barnet er født med utviklingsforstyrrelser, for eksempel skader i nervesystemet eller sanseorganer

Forutsigbart nærvær av trygge omsorgspersoner er spesielt viktig i barnets første leveår. Plutselige og langvarige atskillelser kan virke skremmende på barnet, og kan rokke ved dets trygghet. Atskillelse fra moren eller foreldrene bør derfor skje gradvis. Uventet atskillelse tidlig i barnets liv kan medføre at barnet føler seg avvist og alene. Man ser av og til at disse barna senere kan avvise voksne på måter som kan virke provoserende. Barnet tar ikke imot tilbud om fysiske kjærtegn eller om å gjøre noe sammen. Når et barn avviser voksnes tilnærminger, vil noen voksne reagere med en lignende avvisning av barnet. Men voksne må unngå å bli forurettet av et barns avvisning. Det er bedre å la barnet være i fred og ikke presse på. Da kan en nå det senere på andre måter.

Barn er født med ulike temperamentstrekk, dvs. en stabil reaksjonstilbøyelighet i emosjonsvekkende situasjoner. Mens en stor gruppe barn (ca. 40 %) kan ha et rolig temperament, kan en annen gruppe (ca. 20 %) bli fort irritable og ha høy motorisk aktivitet. Temperament er forankret i arvelige egenskaper og har betydning for hvordan foreldre reagerer på barnets humør og atferd. Friske barn er vanligvis fornøyde og glade, men barn møter også motgang og vansker. Foreldre må tåle at barn av og til er triste, for eksempel når de har mistet noe eller noen som de er glad i. Ved mer alvorlige tap kan barn ha tendens til å benekte det som er sørgelig. De prøver å late som ingenting , eller de kan virke sinte. I slike situasjoner trenger barn å bli lyttet til på en måte som anerkjenner barnets følelser og hjelper det med å sette ord på dem.

I denne fasen vil foreldrenes evne til å dekke barnets grunnleggende behov for fysisk og psykisk omsorg og trygghet danne grunnlag for barnets senere tilknytning og utvikling.

Småbarnsalderen fra 11/2 til 3 år, kalles ofte trassalder. I denne fasen lærer barnet å mestre en rekke funksjoner, bl.a. å klatre, hoppe, kaste, fange, og å holde igjen og slippe ut urin og avføring. Hvordan foreldrene møter barnets økende behov for mestring og utfoldelse, vil prege barnets selvfølelse. Barn utforsker grensene for hva som er tillatt og ikke. På den måten læres regler for menneskelig omgang og enkle moralnormer. Barnet får et større erfaringsområde og modeller for hvordan det skal hanskes med situasjoner og ting.

Trass er barnets måte å markere seg som et eget individ på. Trassen innebærer også en slags eksperimentering med vilje og følelser i forholdet til foreldrene. Foreldrene må være trygge, tåle bråk og ikke gå sin vei. Det er viktig at en setter grenser i oppdragelsen, men det er også viktig å være litt avslappet og innse at barnet også trenger å lære at verden ikke er konsekvent og forutsigbar til enhver tid. Grenser er viktige når barnet presser foreldrene til stadig å gi mer og mer etter for eksempel i forhold til leggetid. I slike situasjoner bør foreldrene være konsekvente og sette opp noen regler som de følger. Det er interessant å se at barn som er typisk grenseutprøvende, blir mye mer tilfreds når foreldrene klarer å sette grenser og være konsekvente. I enkelte perioder kan det være hensiktsmessig å unngå situasjoner hvor det stadig viser seg å oppstå konflikter og bråk. En kan for eksempel la være å ta med barna i butikken når en vet det blir mas etter godteri. Etter hvert vil barnet lære at det må la være å mase for å få være med i butikken. Foreldre må tåle konflikten og ikke gi seg for å unngå bråk. Begrepet «curling-foreldre» henviser til foreldre som feier unna alle vansker og utfordringer for barna sine, og ikke gir dem muligheter til å oppleve å mestre nye utfordringer.

Lekealderen strekker seg fra 3–6-årsalderen. I denne fasen blir det tydelig for barnet at det ligner på den ene av foreldrene, det vil si at det er jente eller gutt. Barnet begynner å ane en spenning mellom kjønnene, og det begynner å ta rede på om det er bra eller dårlig å være akkurat det ene kjønnet. Det moren gjør, står for kvinnelighet, og det faren gjør, står for mannlighet. Foreldre som har både sønner og døtre, konstaterer at de to kjønnene utvikler seg forskjellig, uansett hvor oppmerksom foreldrene har vært på ikke å gjøre forskjell. Barnet har godt av å lære at fedre og mødre er forskjellige.

Nå er barnet modent til å begynne på skolen. Det har fått trening i lek og bevegelse og har lært å beherske kroppen noenlunde. Alle barn har rett til undervisning. Noen barn har spesielle lærevansker eller generelt mer svake læreforutsetninger. Slike barn kan oppleve å komme til kort, og de lider under disse vanskelighetene hvis lærere og foreldre ikke forstår at disse barna trenger spesiell hjelp og undervisning som er tilrettelagt ut fra deres forutsetninger.

Av natur har barn ingen restriksjoner ved å kjenne lyst ved egen kropp. Det å kjenne denne lysten er til og med svært viktig for å lære seg selv å kjenne som menneske. Det som særpreger barnets aktivitet på alle områder, er først og fremst utforskning. Selv om det er viktig for barnets utvikling å utprøve sin kroppslyst, for eksempel ved å onanere, er det mange situasjoner hvor dette ikke er passende. Alle kulturer har retningslinjer for oppførsel. Disse må også barna ta hensyn til. I motsatt fall kan voksne forklare at det er visse ting, som for eksempel å prompe og pille nese, vi gjør for oss selv. Det å gni seg på kjønnsorganet er også en slik ting. Dette kan forklares like naturlig som alt annet

I 3–6-årsalderen er barna interessert i kjønnsrollene og forskjellen på gutter og jenter. Småbarnet som ærlig spør hvor lillesøster eller lillebror kommer fra, fortjener et ærlig svar. Om nødvendig kan foreldre forberede seg ved å lese et par bøker på området. Spør et barn om detaljer, bør det også få et svar. Små barn har ofte et avslappet forhold til seksualitet og andre naturlige funksjoner. Det er ofte de voksne som har hemningene. Foreldre kan regne med at barn i vår tid blir orientert om seksuelle spørsmål utenfor hjemmet. Likevel bør foreldrene sørge for at barnet også får informasjon hjemmefra.

Åpen og direkte kommunikasjon fra foreldrene er viktig for barnet.

Det kan få flere skadelige følger å lyve for et barn. Barnet føler seg usikkert og utrygt når det opplever at voksne ikke er til å stole på. Barn er utrolig flinke til å oppdage når foreldrene ikke snakker sant. Selv om et barn ikke bevisst forstår at foreldrene lyver, merker det at noe er galt. Det kan begynne å fantasere, og fantasien kan være mye verre enn virkeligheten.

Det er også viktig å holde avtaler med barnet. Hvis barnet ikke er enig, er det ingen avtale. Enkelte foreldre kan ha lett for å forsøke å komme unna en vanskelig situasjon ved å gi løfter. Disse løftene oppfatter barnet lett som en avtale. Løfter kan være både urealistiske og lite gjennomtenkte. Det er klart at et barn blir skuffet når foreldrene ikke holder det det har oppfattet som en avtale. På enkelte områder, som ved skilsmisser, er det spesielt viktig å holde avtaler.

Det er nødvendig at foreldrene forteller barnet om hvorfor noe virkelig er farlig. Men å komme med skremsler og trusler om ting som faktisk ikke kan skje, er unødvendig. Barnet blir utrygt selv om det etter hvert erfarer at det dreier seg om tomme trusler. Det enkelte barnet må lære å kjenne og legge merke til hva det virkelig blir skremt av, og så lære å unngå eller å mestre det. Noen barn tåler mye, mens andre blir lettere redde og usikre. Både når det gjelder løgn, avtaler, atferd/trusler m.m. er foreldre rollemodeller for sine barn. Det foreldrene viser dem av grunnleggende prinsipper for samspill med andre, vil prege barnets atferd senere i livet.

Dette kan være viktige ingredienser i et godt samspill, men barn tar ting bokstavelig. I familier hvor en spøker og ironiserer mye, kan barna fort bli med på notene. Selv om barn er eksperter på å forstå foreldrene, må voksne vokte seg for å bruke ironi som våpen eller for å ydmyke. Å bruke ironi på den måten kan gå utover barnets selvfølelse.

Tidligere generasjons foreldre var kanskje redde for å rose barna sine. De fryktet at barna ville bli selvgode. Ros gjør neppe barn selvgode, men rosen må rettes mot det som faktisk er rosverdig. Foreldre bør være oppmerksomme på det som er bra og som kan roses, selv om det dreier seg om småting. Men gjør barnet noe kritikkverdig, må det også få en konsekvens. Både ros og kritikk trengs. Målet er at barnet er fornøyd med seg selv, uten å oppfatte seg selv som den beste i verden.

På de fleste områdene danner foreldrene et slags forbilde for barna. Barnet overtar lett foreldrenes holdninger, og selv om det protesterer i en periode, blir holdningene likevel sittende. Dersom en f.eks. ønsker at barnet skal lære respekt for andre, nytter det ikke at en selv opptrer nedlatende.

Å ha ansvar gir en opplevelse av å være betydningsfull, noe som bidrar til et godt selvbilde. Oppdragelse til ansvar skjer bl.a. ved at barna gradvis deltar i aldersadekvate arbeidsoppgaver i hjemmet. Det gjelder ikke bare rydding og søppeltømming. Ansvar for enklere matlaging kan være vel så artig og populært. Ukepenger kan gå inn som en bekreftelse på at arbeidet er gjennomført etter avtale.

Det er vanskeligere å oppdra syke enn friske barn. Syke barn har behov for mer omsorg og hjelp enn friske barn. Det er en utfordring for foreldrene å tilpasse behovet for mer omsorg slik at barnet ikke blir overbeskyttet og hemmet i å bruke egne muligheter for selvstendighet og utfoldelse. Oppdrar foreldrene barnet godt, vil ikke funksjonshemningen eller sykdommen få negativ innvirkning på personligheten. Forutsetningen er at foreldrene har erkjent og gjennomarbeidet det tapet som barnets sykdom har representert for dem selv.

Barn med en funksjonshemning eller kronisk sykdom kommer ofte i en krise i 8–10-årsalderen. Krisen kan begynne med uro, dårlig humør eller sinne, eller barnet kan bli innadvendt og trist, få vondt i magen, hodet eller fremby andre psykosomatiske symptomer. Noen barn presterer mindre enn vanlig på skolen. Barnet ser seg selv med omgivelsenes øyne og sørger nå over sin funksjonshemning eller sykdom. Symptomene minker når barnet finner ord og uttrykk og møter forståelse for følelsene sine.

For voksne kan det være vondt å se eller høre at det funksjonshemmede barnet er trist. Det er lett å trøste bort problemene og bagatellisere dem på en måte som overbeviser barnet om at det helst skal holde inne med følelsene sine. Resultatet kan bli at barnet føler seg ensomt og forlatt, ikke bare av kameratene, men også av de voksne. Det er viktig at voksne kan lytte og bekrefte barnets følelser. Det er urettferdig at noen skal ha det vanskeligere enn andre, at barn kan være syke eller funksjonshemmede eller mangle kamerater. Når voksne lytter, kan barnet finne ord for hva det kjenner, og lære seg å håndtere og tåle sorg, sinne og avvik. Det kan kanskje til og med finne måter å endre noe på, slik at det får det bedre. Senere i tenårene er det ikke like lett å gå til foreldrene med problemer, og da kan det være bra å ha lært seg en måte å hanskes med kriser og sorg på.

Dårlig oppførsel er vanligvis barns måte å reagere på når de har problemer. Som et forsøk på å løse vanskene, bruker de alle midler som står til rådighet. Slik kan spising, søvn, renslighet, bråk og uro tjene som ventiler til å avreagere spenning. Det å nekte å spise kan være en form for opprør mot masete eller overbekymrede foreldre, eller et forsøk på å få oppmerksomhet fra foreldre som er opptatt av andre ting. Noen barn kan begynne å væte sengen fordi de er redde eller utrygge. Andre kan gjøre det for å få oppmerksomhet. Dårlige prestasjoner på skolen kan skyldes at barnet mistrives eller har opplevd vansker og problemer, som for eksempel overgrep eller mishandling. Også hos barn med gode intellektuelle evner kan usikkerhet, skuffelse eller angst hindre læring. En forbigående tilbakegang i skolefunksjonen kan også forekomme hvis barnet er engstelig på grunn av uoverensstemmelser hjemme, sykdom eller dødsfall, eller hvis barnet er sjalu på en bror eller søster og innbiller seg at foreldrene er mer glad i den andre. Barn kan altså ha helt likeartede symptomer som er utløst av helt forskjellige årsaker. Derfor må atferdsproblemer behandles individuelt hvis en skal lykkes i å løse dem. Noen ganger er problemer med søskensjalusi tegn på at barnet savner kontakt og oppmerksomhet fra foreldrene. Foreldrene bør derfor forsøke å forstå mer av sine egne reaksjoner og relasjoner til det enkelte barn. Fornuftige foreldre blander seg minimalt oppi konflikter mellom søsken som er store nok til å forstå egne handlinger. Søsken som stadig er i konflikt, og som ikke kan ordne opp seg imellom, kan i perioder skilles og oppfordres til å leke med andre.

Ungdomsutviklingen kan deles inn i tre stadier med noe flytende overganger: Tidlig adolescens (12–14 år), høyadolescens (14–16 år) og senadolescens (16–18 år).

Ungdommene oppleves i denne fasen ofte som urimelige, såre og nærtagende. De føler seg misforstått av alt og alle, samtidig som de lett oppleves som provoserende av omgivelsene. Hjemme er de ofte påståelige. De vet alt så mye bedre og lar seg ikke korrigere. De kan egle seg innpå småsøsken, som de oppfatter som «gullunger». Fordi det ligger så mange konfliktmuligheter her, blir utfordringene for de voksne å holde hodet klart og sette tydelige grenser i viktige saker, samtidig som de lukker øynene litt og lar småting passere. Det kan være vanskelig. Foreldrene er kanskje ikke enige om hva som er viktig og hva som er småting. Det kan også oppstå konflikt mellom foreldre og lærere. De kan gjensidig beskylde hverandre for å forsterke ungdommens umulige oppførsel. I tidlig adolescens er den unge spesielt sårbar for konflikter mellom foreldrene fordi han eller hun så lett føler seg skyldig uten å vite hvorfor

Dette er nok den perioden som både foreldre og lærere opplever som den egentlige «vanskelige alderen». Grunnen er at den ofte faller sammen med den kroppslige utviklingen i puberteten. I høyadolescensen sprenges grenser på mange plan. Kunnskapsmengden og forståelsen av omverdenen øker. Bare når det gjelder selvinnsikt og forholdet til nære voksne, er forståelsen tilsynelatende minimal. I denne fasen må foreldre ofte gå inn i rollen som motstander. De må orke å stå i konflikten, sette de nødvendige grensene og holde ut å få en del kjeft, uten å la det gå utover egen selvfølelse. Den gjensidige tillit og respekt som er lagt inn i forholdet tidligere, bærer foreldre og barn gjennom denne fasen som ofte føles som en maktkamp. Den unge må teste ut grenser innenfor et forhold som er basert på tillit, og som tåler en støyt.

Dette markerer avslutningen på overgangen fra barn til voksen. Foreldrene må stole på at det som er bygd opp av indre grenser, faktisk holder. Brytningene kommer nå mindre til syne gjennom handling, men heller som diskusjoner og meningsutvekslinger. Ungdommens meninger kan ofte synes kategoriske og umodne. De er lette å avvise fordi formen kan være lite akseptabel. Det stilles store krav til foreldrene, og kanskje særlig til lærere, om å være nyanserte og tolerante samtalepartnere.

Ser en på familiens funksjon som skaper av tilhørighet og omsorg, er det flere utviklingsstadier i en families liv. Parforholdet mellom to voksne forandrer seg radikalt den dagen de to får barn og blir foreldre. Spedbarns- og småbarnsperioden krever en annen type omsorg enn perioden med skolebarn. Men begge periodene markerer tilhørighet og grenser mellom barn og voksne. Det er tegn på at noe er galt dersom generasjonsgrensene ikke er tydelige og de enkelte familiemedlemmenes ansvarsområde flyter over i hverandre. For småbarna er det viktig at foreldrene fremstår som enige og tydelige. Når barna blir eldre, kan de lettere forholde seg til ulike synspunkter, dersom de ikke trekkes inn som mellommenn i foreldrenes konflikter. I familier med ungdom kreves det en betydelig omstilling og rolleendring. Selv om foreldre alltid forblir foreldre for barnet sitt, må de nå legge forholdene til rette for en utvikling fra avhengighet og uansvarlighet til uavhengighet og ansvarlighet hos den unge.

I Norge er skilsmisseprosenten nå nærmere 45 %, dvs. at ca. 10 000 barn årlig opplever at foreldrene skiller lag. Når foreldre beslutter separasjon/skilsmisse, når de flytter fra hverandre og ved overgang til eneforsørgerfase eller stefamiliedannelse, brytes etablerte samhandlingsmønstre. Nettopp da vil barna ha et stort behov for omsorg og støtte fra foreldrene. Samtidig er de voksne ofte så preget av egne konflikter og problemer at de ikke makter å samarbeide slik at de kan imøtekomme barnas behov. Skilsmisse innebærer derfor en stor risiko for utvikling av psykiske vansker hos barna. Barn har tendens til å beskytte de voksne, men det er uhyre viktig for barnas videre trivsel og utvikling at foreldrene kan makte å kommunisere og samhandle ut fra barnas situasjon og behov.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.