Michael Faraday

SCODE. begrenset

Michael Faraday, britisk fysiker og kjemiker; sønn av en grovsmed i London, kom som gutt i bokbinderlære og leste det han fant av naturvitenskapelige bøker. 1813 ble han assistent hos Humphry Davy ved Royal Institution. Her lærte han fysikk og kjemi. 1824 ble han medlem av Royal Society, 1825 direktør for Royal Institution etter Davy og 1833 utnevnt til professor samme sted.

Faraday er kanskje den største eksperimentelle vitenskapsmann som har levd. I sine dagbøker, som er utgitt samlet, beskriver han fra dag til dag hvorledes han kom frem til sine oppdagelser. Hans største bedrift var oppdagelsen av elektromagnetisk induksjon (1831) og hans forklaring av elektromagnetismen ved kraftlinjebildet. Faradays tanker her var grunnlaget for Maxwells elektromagnetiske teori, som igjen er grunnlaget for både elektroteknikken og for en viktig del av den teoretiske fysikk. Faraday utførte også undersøkelser av gassers kondensasjon og av stållegeringer. Han fant lovene for elektrolysen (1833–34) og for elektrostatisk induksjon i dielektriske legemer (1837–38), se Faradays lover. 1845 oppdaget han at lysets polarisasjonsplan kan dreies i et magnetisk felt (se faradayeffekt), og samme år oppdaget han diamagnetismen. Se også gassutladning og Faradays skivedynamo.

Sine meddelelser til Royal Society samlet Faraday i Experimental Researches in Electricity (3 bd., 1839–55) og i Researches in Chemistry and Physics (1859).

Faraday beskrives som enkel og beskjeden, men med et overlegent arbeidssett og genial intuisjon. Hans fremgang fra enkle kår til de høyere lag av det strengt lagdelte britiske samfunn ansees som bemerkelsesverdig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.