I 1913 gav den danske fysikeren Niels Bohr ved hjelp av to nye geniale hypoteser en teoretisk forklaring på Rutherfords atommodell. Grunnlaget for Bohrs modell er hypotesen om de stasjonære tilstander i atomet. Bohr antok at den elektromagnetiske teori ikke kan anvendes på atomene. Det må være andre ukjente naturlover som sikrer deres stabilitet.
Han formulerte dette slik: Et atom kan bare eksistere varig i én eller flere bestemte stasjonære tilstander. Disse tilstandene er karakterisert ved sin energi, de kalles energinivåer eller energitilstander.
Dette, som kalles Bohrs første postulat, suppleres med Bohrs andre postulat: Atomet kan gå over fra én stasjonær tilstand til en annen, og ved overgangen frigjøres eller opptas en energimengde lik differansen mellom atomets energi i de to tilstandene. Den frigjorte energi avgis som elektromagnetisk stråling, fotoner, og sendes ut i visse doser, kvanter, med en frekvens som er bestemt av Albert Einsteins frekvensbetingelse (se kvanteteori).
Bohr kunne på dette grunnlag beregne frekvensene til linjene i hydrogenspektret, og dette ble med rette oppfattet som en sterk støtte for hans teori. Det ble gjort en mengde forsøk på å anvende Bohrs teori til å beregne atomspektrene for andre atomer enn hydrogen, men det førte ikke til brukbare resultater. Derimot kunne atomenes innordning i grunnstoffenes periodesystem forklares tilfredsstillende.
Under modellbetraktninger om atomene har man funnet det praktisk å tenke seg at elektronene beveger seg innenfor elektronskall, som tenkes plassert utenfor hverandre med felles sentrum i atomets kjerne. Det innerste skallet, K-skallet, kan maksimalt romme 2 elektroner, det neste, L-skallet, i alt 8 elektroner. I M-skallet, som ligger nærmest utenfor, kan det rommes i alt 18 elektroner, og slik fortsetter det helt til Q-skallet, som er det ytterste for de hittil kjente atomer (se grunnstoffenes periodesystem).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.