Elektrisermaskin, apparat til å frembringe elektrisitet ved gnidning, først laget av Otto von Guericke 1663. Hans maskin bestod av en kule av svovel støpt omkring en akse. Kulen ble dreid rundt med håndsveiv mens en person holdt hendene mot den, og ved gnidningen ble kulen elektrisk og kunne brukes til eksperimenter. Maskinen ble senere forbedret og bestod til slutt av en sirkulær glasskive som roterte mellom to skinnputer belagt med en blanding av kvikksølv, sink og tinn (Kienmayers amalgam). Ved gnidningen blir glasset positivt elektrisk og putene negativt elektriske. Den negative elektrisiteten ledes til jord, mens den positive elektrisiteten på glasset blir nøytralisert av elektroner som trekkes ut av metallspisser på en isolert leder, konduktoren. Konduktoren får på denne måten et underskudd av elektroner og blir positivt ladd. Vanligvis er konduktoren utstyrt med glassfot og en metallkule.

Elektrisermaskiner som utnyttet gnidningselektrisitet, ble etter hvert avløst av influensmaskiner basert på elektrostatisk induksjon (influens). Noen av disse er utviklet videre til elektrostatiske høyspenningsgeneratorer (se Van de Graaff-akselerator).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.