Max Planck

Max Planck var en tysk fysiker som oppdaget at energien var kvantisert (se kvant) i 1900. Dette revolusjonerte fysikken og førte til at han ble tildelt Nobelprisen i fysikk for 1918 (mottatt i 1919).

Planck startet sine studier i 1874 i München, studerte ett år i Berlin hos Gustav Robert Kirchhoff og Hermann Helmholtz og avsluttet i München med doktorgraden i 1880.

Han ble selv professor: først i Kiel 1885, i Berlin etter Kirchhoff 1889–1926, og fra 1902 også bestyrer av Keyser Wilhelm instituttet for teoretisk fysikk i Berlin. Fra 1930–37 var han president for Kaiser Wilhelmselskapet som i 1948 ble omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft.

Plancks viktigste arbeider var innen termodynamikk og varmestråling. For å forklare strålingsspekteret fra et svart legeme og hvordan det varierer med temperaturen, foreslo han i 1900 at strålingen ikke blir sendt ut kontinuerlig, men i små mengder, kvanter, med energi lik frekvensen multiplisert med en konstant som nå kalles planckkonstanten. Dermed innførte han kvantebegrepet i fysikken, som fikk grunnleggende betydning for utviklingen av fysikken på 1900-tallet.

I sine senere år arbeidet han vesentlig med filosofiske og erkjennelsesteoretiske problemer.