dynndjevel

Dynndjevel (Cryptobranchus alleganiensis)
Av /Shutterstock.

Artikkelstart

Dynndjevel er en amfibieart i familien kjempesalamandere. Den kan bli 74 centimeter lang og veie 2,5 kilogram. Kroppen er flattrykt, og den beholder et par åpne gjellespalter hele livet. Langs kroppssidene har den store hudfolder som brukes til å ta opp oksygen fra vannet.

Faktaboks

Også kjent som

Cryptobranchus alleganiensis

Hellbender

Den har tilhold i kalde fjellbekker i Appalachene og Ozarkplatået i USA, der den går under navnet hellbender. Eggene plasseres under steiner, og hannen vokter dem. Larvene har ytre gjeller og beholder disse til sitt andre leveår. Krepsdyr utgjør den viktigste næringen for arten.

Beskrivelse

Med en totallengde på 30–74 centimeter og vekt fra 1,5 til 2,5 kilogram er den verdens fjerde tyngste salamander etter de asiatiske kjempesalamanderne. Den er også den tyngste amerikanske salamanderen, selv om enkelte individer av stor armsalamander Siren lacertina kan oppnå en større totallengde.

Kroppen og hodet er flattrykt fra ryggsiden. Øynene er små, uten øyelokk, og de sitter langt bak på hodet. Den voksne dynndjevelen beholder en åpen gjellespalte på hver side av halsen. Huden er slimet, og langs kroppssidene har den tykke hudfolder som bidrar til å øke oksygenopptaket fra vannet. Beina er korte, med fire tær foran og fem bak. Halen har en kjøl som brukes til å skaffe framdrift når den svømmer. Arten har funksjonerende lunger, men siden den tar opp det meste av oksygenet gjennom huden, tjener lungene mer som svømmeblære. Kroppen er flekket brun eller rødbrun, med blekere bukside.

Utbredelse

Arten lever i fjellkjeden Appalachene i det østlige USA. De nordligste forekomstene finnes sørvest i staten New York. Derfra strekker utbredelsen seg sørover til nordlige deler av Georgia og Alabama. De største bestandene forekommer i Kentucky, Tennessee, Virginia og North Carolina. En annen underart, ozarkdynndjevel C. a. bishopi finnes i det nordlige Arkansas og sørlige Missouri.

Habitat

Dynndjevelen lever hele livet i hurtigflytende elver med rikelig tilgang på flate steiner, hulrom og gjerne noen trestokker. Siden arten er stor og får det meste av oksygenet gjennom huden, er den avhengig av kaldt vann med mye oppløst oksygen. Fjellbekker er derfor ideelle, mens den unngår stilleflytende elver med mudderbunn.

Status

Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) har klassifisert arten som nær truet. Det er vanskelig å vurdere trender for bestandene ettersom tallmaterialet er begrenset. Enkelte stater rapporterer imidlertid dramatisk tilbakegang. I 1981 ble den regnet som utdødd eller direkte truet i Illinois, Iowa, Indiana og Maryland, og bestandene i Kentucky var synkende. Tilbakegangen later til å ha vært mest dramatisk for den vestlige underarten i Ozarkplatået, med en 75 prosent reduksjon i bestanden siden 1980-årene. Årsaken til reduksjonen oppgis til menneskelig påvirkning av elvene den lever i (se habitatødeleggelse), dambygging, forurensning og beskatning. Arten er også rammet av den alvorlige soppsykdommen chytridiomycosis, som har desimert mange amfibiebestander.

Atferd

Dynndjevelen er mest aktiv om natten, særlig om sommeren. Den er mest aktiv et par timer etter mørkets frembrudd og ved morgengry. Om dagen ligger den mest i ro under flate steiner. Synet er dårlig, men den har lysfølsomme celler over hele kroppen. Luktesansen er god, og den har i likhet med fisker et sidelinjeorgan som registrerer vibrasjoner i vannet.

Vanligvis går den omkring på bunnen heller enn å svømme. Den forsvarer aktivt sine favorittsteder mot inntrengere. I varme perioder om sommeren kan den søke mot dypere partier av elven med kaldere vann.

Føde

Krepsdyr er den viktigste kosten for arten og utgjør cirka 90 prosent av dietten. I tillegg spiser den insekter, marker, snegler, fisk, fiskeegg og rumpetroll. Den går heller ikke av veien for å spise sine egne egg eller mindre individer av samme art. Den ligger i bakhold og snapper forbipasserende byttedyr med en sidelengs bevegelse av hodet. Den lokaliserer byttet ved hjelp av lukt og berøringssans.

Reproduksjon

Paringen foregår fra midten av august til oktober. Unntaksvis kan paring forekomme helt til januar. Arten har ytre befruktning. Hannen graver en avlang ynglegrop under en stor, flat stein. Denne gropen forsvarer han aktivt mot andre hanner. Hunnen blir ledet inn i gropen og han forhindrer henne i å forlate området før hun har lagt eggene. Han sprøyter en sky av sæd over eggene etter hvert som de legges. I løpet av en periode på 2–3 dager legger hunnen 200–450 egg.

Eggene henger sammen i en streng som blir forankret i en stein. Eggene er gule og runde. Når de er nylagte har de en diameter på 6 millimeter, men i vannet sveller de til en diameter på 18–20 millimeter. Flere hunner kan legge egg i hannens gytegrop. Rekorden skal være 1946 egg i samme grop.

Etter eggleggingen jager hannen bort hunnen og begynner å vokte eggene. Noen ganger utfører han bølgende bevegelser med kroppen som har blitt tolket som en måte å tilføre mer oksygenrikt vann til eggene.

Klekkingen skjer etter 45–84 dager. De nyklekte larvene har ytre gjeller og måler 25–33 millimeter. Hannen fortsetter å vokte dem, i det minste i begynnelsen av larveperioden. Larvene mister gjellene og går over til hudånding den andre sommeren etter klekking. De er da 10–13 centimeter lange. Veksten er langsom. Arten blir kjønnsmoden 3–6 år gammel ved en totallengde på 30–40 centimeter, hannen litt mindre enn hunnen. Den kan leve i hvert fall til den blir 30 år gammel.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg