kabel-TV, fjernsyn hvor programmene overføres direkte over kabelnett fra en sentral stasjon til abonnentenes mottakere.

Kabelfjernsyn oppstod i USA i 1940-årene, da det var vanlig at flere husstander hadde felles antenne for å bedre mottakskvaliteten på etersendinger; fra denne fellesantennen ble det lagt kabler til de enkelte hus.

Opprinnelig fra 1960-årene var kabel-TV fellesantenneanlegg, hovedsakelig på Østlandet, særlig i områder der det var mulig å ta imot svenske TV-sendinger via det daværende bakkenettet. Dessuten kunne det i byer og tettsteder være forbud mot å etablere skoger av individuelle antenner for mottaking av norsk TV, slik at fellesanlegg måtte etableres. Mange steder vokste kabelnettene utover de rent lokale beboerområdene, med utplassering av forsterkning- og fordelingsutstyr.

Allerede i 1969 ble det første kommersielle operatørselskapet Janco Kabel-TV A/S etablert i Oslo-området, og ved utgangen av 1970-årene var omlag 300 000 TV-mottakere tilknyttet et eller annet fellesanlegg. Kvaliteten var avhengig av kunnskaper hos de lokale utbyggerne og den var ikke alltid like god. Bransjen hadde for øvrig tidlig organisert seg i Norsk Kabel-TV Forbund (NKTF).

I prinsippet var slike kommunikasjonsanlegg underlagt Telegrafloven av 1899, men telemonopolet ble ikke her håndhevet i praksis. I Televerkets egen langtidsplan fra 1980 (utgitt som NOU 1980:10) ble det tatt sikte på å etablere nasjonale tekniske normer og legge tilrette for videre fri utbygging, samtidig som egne prøveanlegg skulle etableres. Etter hvert er Telenor blitt en av hovedoperatørene i dette tjenesteområdet.

Utbygging av kabelnett for fjernsyn begynte i 1982. Per 2005 lå om lag 65 % av husholdningene i Norge i områder hvor kabelfjernsyn var tilgjengelig, og om lag 40 % av befolkningen var abonnenter.

Kabelanleggene ble henført til en av de tre kategorier: rene fellesantenneanlegg for radiomottaking, kabelanlegg for enveis fjernsynsformidling fra lokale kilder og fra radioantenner, samt interaktiv kabelfjernsyn med lavkapasitet returkanal for enkle retur- og svarmeldinger.

 I dagens situasjon er det den siste kategorien som fullstendig dominerer. De enkelte kabel-TV-nettene mates nå med TV-sendinger via satellitt- og fjernkabelforbindelser fra et stort antall programleverandører, og fra studioer for lokal-TV. 

Et kabelfjernsynsanlegg består i hovedsak av en hovedsentral og kabelnettet med forsterkere, signalsplittere og avtappingsenheter. Hovedsentralen inneholder antenner og mottakerutstyr for fjernsynssignaler som skal formidles videre i kabelnettet, enten fra satellitter eller fra jordbundne sendere. I et analogt kabelnett må digitale signaler som mottas fra satellitt, og senere fra det kommende digitale jordnettet, omformes til analogt format. Signalene blir her konvertert til frekvenser som er spesifisert for kabelfjernsyn, og enkelte kanaler blir kodet slik at det kreves særskilt utstyr i mottakeren for dekoding. I kabelnettet benytter man overveiende koaksialkabler, men optiske fibrer kan også forekomme i deler av slike nett. Signalsplittere deler signalene i ulike retninger. I avtappingsenhetene tapper man av deler av det gjennomgående signal på et antall avtappingsutganger. På denne måten blir signalet svekket, slik at kabelfjernsynsnettet også må inneholde et antall forsterkere.

Kabelfjernsynsanlegg for analoge signaler kan også benyttes til overføring av digitale signaler i henhold til DVB-formatet (se digitalfjernsyn). Signalformatet betegnes DVB-C (Digital Video Broadcasting-Cable). En frekvensluke som i det analoge tilfellet, brukes til ett fjernsynsprogram og kan gi en datahastighet på typisk 30 Mbit/s. Denne datastrømmen kan inneholde flere fjernsynsprogrammer, og mottakerne velger ønsket program på grunnlag av adressen til de forskjellige datapakkene. For at abonnentene skal kunne utnytte fordelene med digitale TV-signaler, som for eksempel bredformat og forbedret signalkvalitet, må de ha mottakere for DVB-C eller en digital dekoder som er koblet til TV-apparatet via en såkalt scartkontakt, en kontakt med 21 pinner for tilkobling av lyd og billedsignaler til fjernsynsapparater.

Et kabelfjernsynsnett kan også utstyres med returkanaler, slik at meldinger kan sendes tilbake fra brukerne til hovedsentralen. Kabelnettet kan også utnyttes til toveis høyhastighets internettaksess.

Vanligvis ble kabel-TV-nettene bygd med koaksialkabler som ble koplet med avgreninger mot de enkelte mottakerne. Senere ble innført en stjernestruktur, der flere mottakere ble ført sammen inn til knutepunkter, som gjorde det enklere å innføre interaktiv tjeneste. Kablene overførte hele det aktuelle radiospekteret, som TV-apparatene måtte sile på samme vis som for antennesignalene. Dessuten var visse kommersielle betal-TV-kanaler kryptert og krevde et ekstrautstyr (STP, "Set Top Box") for dekryptering/dekoding ved TV-apparatene. Fra begynnelsen av 1990-årene begynte en overgang til digital signaloverføring og dermed også mulighet til å utvide og omstrukturere nettverkene, bl.a. med bruk av fiberoptiske kabler. 

Kabel-TV-nettene strekker seg til de enkelte husstander, så da Internett begynte å få utbredelse var det naturlig å utvikle ny tilgang til dette nye mediet. Særskilte modem for kabel-TV-nett ble standardisert (DOCSIS) og kapasitet for returoverføring ble utbygd. Likeledes kunne tjenester for alarmoverføring og for telefoni introduseres. I de senere år er begrepet "Triple Play" kommet opp; - det at en kan abonnere med felles avtale på både TV-programmer, Internett og telefon hos kabel-TV-operatøren. Dessuten er nå høykapasitets fiberoptiske kabler i ferd med å bli strukket helt inn i hjemmene, slik at videofilmer med høg kvalitet (HD) kan lastes ned individuelt til de enkelte (VOD, "Video-on-Demand").  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.