Tunisias utenrikspolitikk

Tunisias president Beji Caid Essebsi møter EU-parlamentets president Martin Schultz i 2016. Tunisia har et nært samarbeid med EU, og ble i 1995 det første landet som undertegnet den nye samarbeidsavtalen mellom landene på begge sider av Middelhavet.
Essebsi og Schultz European Union 2016 - European Parliament. CC BY NC ND 2.0

Det nordafrikanske landet Tunisia har siden selvstendigheten i 1956 ført en vestlig-orientert utenrikspolitikk, men har forblitt alliansefritt. En hovedlinje i utenrikspolitikken er behovet, som småstat, for å balansere mellom større naboland. En annen viktig faktor har vært den geografiske plasseringen nær Europa. Tunisia har derfor pleid bilaterale forbindelser og deltatt i multilateralt, regionalt samarbeid i Afrika og Midtøsten, så vel som med Europa.

Tunisia sluttet seg til Den arabiske liga i 1958, men har flere ganger blitt beskyldt for å ha sviktet den arabiske sak. Da Egypt ble isolert etter å ha inngått fredsavtalen med Israel i 1979, ble Ligaens hovedkvarter flyttet fra Kairo til Tunis, og etter PLOs evakuering fra Beirut i 1982 ble dens hovedkvarter også flyttet til Tunisia. Dette brakte Tunisia mer inn i internasjonal politikk, og nærmere USA. PLOs hovedkvarter ble bombet av israelske fly i 1985. I 1988 ble PLO-lederen, Khalid Wazir, drept i en israelsk aksjon i Tunisia. Tunisia ønsket Oslo-avtalen velkommen, også fordi de innebar at den palestinske ledelsen flyttet fra landet. President Bourguiba innledet tidlig uoffisiell kontakt med den israelske ledelsen og tillot uhindret jødisk utvandring fra Tunisia. Samtidig sto Tunisia som arabisk stat sammen med Egypt og Syria under Oktoberkrigen i 1973, og bidro med et mindre antall tropper. Senere var Tunisia et av de første araberlandene som opprettet diplomatiske forbindelser med Israel, i 1996. Forholdet til Israel ble svekket igjen som følge av den palestinske intifadaen.

Tunisia er del av Maghreb-regionen og har bidratt til økt regionalt samarbeid til tross for konflikter med nabolandene Libya og Algerie, såvel som med Marokko. En kortvarig militær konfrontasjon, grensetvisten «Sand-krigen», utspilte seg mellom Tunisia og Algerie i 1963. Forholdet til både Algerie og Marokko ble i lange perioder fra midten av 1970-tallet preget av forholdet til frigjøringsbevegelsen Polisario i Vest-Sahara, der Tunisia i hovedsak har tatt dennes – og dermed Algeries – parti. I 1974 ble det kunngjort at Tunisia og Libya hadde gått sammen i en union, men den ble aldri realisert. Det har flere ganger vært et vanskelig forhold mellom de to landene, blant annet etter at Libya utviste om lag 30 000 tunisiske gjestearbeidere i 1985. I 1995 kom det til sammenstøt mellom tunisiske soldater og den algeriske Groupe islamique armé (GIA) på grensen. Med framveksten av militant islamisme også i Tunisia kom det til sammenstøt mellom tunisiske jihadister og regjeringsstyrker ved grensen i 2013. Tunisia besluttet samme år å etablere buffersoner ved grensen til Algerie og Libya.

I 1989 ble det undertegnet en unionsavtale (Maghreb-unionen) mellom Algerie, Libya, Mauritania, Marokko og Tunisia. Samme år inngikk Tunisia og Algerie en 20-årig vennskapsavtale.

Tunisia fordømte i 1991 den allierte aksjonen mot Irak og pleide forbindelser med det irakiske regimet, noe som bidrog til et svekket forhold til USA – som tradisjonelt har vært nært, og som senere ble gjenoppbygd. Det samme gjaldt forholdet til Tunisias allierte i Europa, fremfor alt Frankrike, dernest Italia og Spania. Forholdet til Italia har vært vanskeliggjort på grunn av omfattende illegal immigrasjon fra Tunisia.

Forholdet til Frankrike har, som tidligere kolonimakt, vært spesielt nært. Etter Tunisias selvstendighet var forholdet først anstrengt, dels fordi Tunisia tvang Frankrike til å forlate sine militære baser i landet før tiden, dels på grunn av nasjonalisering av fransk eiendom. Senere har samarbeidet blitt styrket blant annet gjennom felles frykt for utbredelsen av islamsk radikalisme – både i Nord-Afrika og i Frankrike.

I 1995 ble Tunisia det første landet som undertegnet den nye samarbeidsavtalen mellom landene på begge sider av Middelhavet, i regi av EU.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg