Miroslav Krleža

Faktaboks

Miroslav Krleža
Uttale
kˈərleʒa
Født
7. juli 1893, Zagreb, Østerrike-Ungarn (nå i Kroatia)
Død
29. desember 1981, Zagreb, Jugoslavia (nå i Kroatia)
Miroslav Krleža
Av .

Miroslav Krleža var en kroatisk forfatter, av mange regnet som den betydeligste i det 20. århundret. Han skrev dikt, romaner, noveller, skuespill og essayer.

Bakgrunn

Miroslav Krleža ble født 7. juli 1893 i Zagreb i en lavere middelklassefamilie. Denne delen av Kroatia var på den tiden en del av Ungarn innenfor Østerrike-Ungarn. Han gikk på klassisk gymnas i Zagreb og ble sendt av sin far til underoffiserskolen i Pécs i Ungarn. Deretter begynte han på militærakademiet i Budapest. I 1913, under balkankrigen da Serbia kjempet mot Det osmanske riketBalkan, avbrøt han studiet og dro til Serbia for å melde seg som frivillig soldat. Serbiske myndigheter trodde han var spion og utviste ham. Da han trådte på østerriksk grunn, ble han arrestert som desertør. Som straff ble han i 1915 mobilisert som vanlig soldat og sendt til slagmarken i Galicja, der østerrikerne kjempet mot russerne. Første verdenskrig kom til å prege mye av hans forfatterskap.

Da Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere ble opprettet i 1918, engasjerte han seg i den kommunistiske bevegelsen. Han var sterk tilhenger av den jugoslaviske ideen. Flere av hans viktigste verker ble til på 1920-tallet. Han utgav litterære tidsskrifter som etter kort tid ble forbudt av sensuren, og i 1920 ble et skuespill stanset av sensuren én time før premieren. På 1930-tallet kom han i opposisjon til det jugoslaviske Kommunistpartiet som fulgte Josef Stalins linje. Han var imot sosialistisk realisme som litterær norm og hevdet kunstens uavhengighet. I 1939 ble han ekskludert fra Kommunistpartiet.

Andre verdenskrig tilbrakte han i Zagreb. Under tysk-italiensk okkupasjon var «Den uavhengige staten Kroatia» (NDH) styrt av fascistbevegelsen Ustasja. Til tross for Krležas kommunistiske holdning ble han ikke forfulgt av ustasjaene, tvert imot tilbød de ham stillinger som han avslo. Bøkene hans ble forbudt, og han kunne ikke utgi noe. Krleža avslo også å slutte seg til Josip Broz Titos partisaner, slik andre venstreorienterte forfattere gjorde.

Da kommunistene overtok makten i det nye Jugoslavia, var Krležas vennskap med Tito fra tiden før verdenskrigen avgjørende for at han ikke ble fengslet, som så mange andre som ikke var på partiets linje. Etter bruddet med Stalin i 1948 ble han rehabilitert. Hans motstand mot stalintidens sosialistiske realisme ble nå rådende i Jugoslavia. Han ble i 1950 direktør for det nyetablerte Jugoslaviske leksikografiske institutt – en stilling han beholdt hele livet (i dag Leksikografski zavod Miroslav Krleža). Han var formann i den jugoslaviske forfatterforeningen i 1958 til 1961.

I det mer liberaliserte Jugoslavia på 1960-tallet var han medlem av Partiets sentralkomité, men måtte gå av da han undertegnet den omstridte Deklarasjonen om det kroatiske språkets stilling i 1967. Han ble imidlertid mildere behandlet enn andre som ble anklaget for nasjonalisme. Igjen var vennskapet med Tito avgjørende. Under «den kroatiske våren» i 1971 støttet han reformkommunistene, men forholdt seg passivt da Tito slo ned bevegelsen og hans forfatterkolleger ble fengslet. Krleža døde i Zagreb 29. desember 1981.

Litterær virksomhet

Krležas samlede verker omfatter femti bind. Han skrev innen alle litterære sjangrer. Hans første trykte verk var skuespillet Legenda (1914).

Poesi

Han begynte tidlig å skrive poesi. I alt utgav han elleve diktsamlinger. Som poet begynte han med panteistiske «symfonier» i 1917 (Pan, Tri simfonije), i en eksaltert stil som ikke blir verdsatt så høyt. I 1918 utgav han to diktsamlinger, preget av verdenskrigen og den russiske revolusjonen. Diktet Plameni vjetar («Flammende vind») hyller revolusjonen i Majakovskijs stil. Poesien hans på begynnelsen av 1930-tallet er annerledes, reflekterende, følsom, iblant pessimistisk, gjerne med sosiale temaer. Han var påvirket av samtidig europeisk diktning, blant annet den franske symbolismen og den tyskspråklige ekspresjonismen.

Det diktverket som han er mest kjent for, er imidlertid en samling skrevet på den kajkaviske dialekten, Balade Petrice Kerempuha («Petrica Kerempuhs ballader», 1936). Dette er dialekten i den nordlige delen av Kroatia, og tema er landsdelens historie gjennom 500 år, fra kampen mot tyrkerne til Krležas samtid, knyttet sammen av sagnfiguren Petrica Kerempuh, en slags kroatisk Till Eulenspiegel. Her presenteres all nød og lidelse som kroatene har gjennomlevd gjennom tidene, med stadige kriger, pest og bondeopprør. Denne diktsamlingen er et nasjonalt epos, men vanskelig tilgjengelig for lesere som ikke kjenner dialekten. Så mye er knyttet til idiomet at diktene lar seg vanskelig oversette.

Dramatikk

Krleža er den fremste moderne kroatiske dramatikeren. Hans tidlige fase (1918–1919) var preget av eksperimentell ekspresjonisme, som i skuespillene Kraljevo («Kongefesten»), Kristofor Kolumbo og Michelangelo Buonarotti. Det burleske Kraljevo ble oppført ved Det Norske Teatret i Oslo i 2018 («Den siste kongsfesten»). I den andre fasen (1922–1923) skrev han dramaer som var mer preget av den sosiale virkeligheten og det nasjonale spørsmålet, Galicija, Golgata, Vučjak («Ulvehunden»).

I den tredje fasen (1928–1932) kom hans mest kjente skuespill, psykologiske, symbolske og samfunnskritiske dramaer. Nå var han påvirket av Henrik Ibsens samfunnsdramaer. Hit hører trilogien om familien Glembay, som tilhører overklassen i Zagreb. Med ironi avslører han den øverste samfunnsklassen i dramaene U agoniji («I dødsangst»), Gospoda Glembajevi («Herrene Glembay») og Leda. Til tross for at dette er populære skuespill som ofte oppføres i Kroatia og også i utlandet, var stilen gammeldags på den tiden han skrev dem. Krleža, som ellers var eksperimenterende og innovativ, vendte seg mot Ibsen på en tid da Luigi Pirandello og Bertolt Brecht var toneangivende i Europa. Han skrev skuespill også etter andre verdenskrig, blant annet Aretej (1959), som gjerne oppføres under festspillene i Dubrovnik.

Noveller

Novellene hans hører til det ypperste han skrev. En tidlig samling fortellinger hadde antikrigsmotiv, Hrvatski bog Mars («Den kroatiske guden Mars»). Der skildres kroatiske soldaters meningsløse tilværelse i skyttergravene ved fronten i Galicja. Hadde denne boken blitt oversatt og kjent etter første verdenskrig, ville den inngått i rekken av betydelige bøker om krigens absurditet. I 1920- og 1930-årene skrev han en rekke noveller med sosialt motiv. Et eksempel er novellen Smrt bludnice Marije («Skjøgen Marias død», 1924), om en ung prostituert som blir utnyttet og sviktet av en kirkens mann, en ortodoks arkimandritt.

Romaner

Krleža utgav fire romaner. I romanene avslører han det dekadente og reaksjonære borgerskapet i Zagreb, som i Povratak Filipa Latinovicza («Filip Latinovicz's hjemkomst», 1932, norsk oversettelse 1965), om en intellektuell kunstner som savner mening med livet i samfunnet han kommer tilbake til etter mange år i utlandet – en eksistensialistisk roman før Jean-Paul Sartre. Romanen Na rubu pameti («Ved forstandens grense», 1938) er en politisk satire. I romanen Banket u Blitvi («Banketten i Blitva») advarer han i en burlesk og allegorisk form mot et militærdiktatur støttet av et dekadent borgerskap i et imaginært østeuropeisk land. Hans siste roman var Zastave («Bannere», 1967), et omfattende verk i flere bind som ikke ble fullført. Tema er Sentral-Europa før, under og etter første verdenskrig. Krležas prosa er ekspresjonistisk med lange setninger, innskudd og språklige finesser.

Essay

Som essayist og polemiker var Krleža suveren. I boken Izlet u Rusiju («En ekskursjon til Russland», 1926) diskuterer han det sovjetiske samfunnet slik han opplevde det. I Moj obračun s njima («Mitt oppgjør med. Dem», 1932) angriper han borgerlige nasjonalistiske forfattere. Han utgav leseverdige memoarer og dagbøker, som Djetinstvo u Agramu («Barndom i Zagreb») og Davni dani («Gamle dager»).

Selv om han fortsatte å skrive hele livet, var mye av kraften gått ut etter andre verdenskrig. For en opprører fremmet det ikke skaperkraften å bli en del av det etablerte regimet. Han ble Tito-regimets offisielle forfatter og la sine krefter ned i arbeid for å styrke den jugoslaviske identiteten og Titos politiske linje, ikke minst gjennom det store jugoslaviske leksikonet, Enciklopedija Jugoslavije (8 bind, 1955–1971).

Betydning

Det imponerende ved Krleža er hans bredde og intellektuelle kraft. Da Ivo Andrić fikk Nobelprisen i 1961, mente mange i Jugoslavia at prisen burde vært delt mellom Andrić og Krleža, men at Krleža ikke fikk den fordi han var kommunist. Imidlertid er det nok et faktum at Krleža skapte litterære verk i alle sjangrer, men ikke nådde Nobelpris-nivå innenfor noen av dem.

Etter kommunismens fall kom en markant nedvurdering av Krleža i Kroatia. Nå ble han forbundet med det sosialistiske systemet og Jugoslavia. Glemt var hans glødende interesse for kroatisk kultur og historie. På godt og vondt hadde han preget det meste av det 20. århundrets litteratur i Jugoslavia. Hans stilistiske og språklige mesterskap påvirket mange forfattere. Krleža har en betydelig posisjon blant de forfatterne i Europa som skildret Habsburgmonarkiets undergang, første verdenskrigs galskap og den politiske radikaliseringen etter verdenskrigen.

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg