I middelalderen var Kroatia en selvstendig stat fra 800-tallet til 1102, men var under sterk innflytelse fra Roma, og den katolske kirken ble enerådende. Det meste av litteraturen var på latin. Den eldste kroatiske tekst er Baška-tavlen (1120) fra øya Krk, skrevet med det gamle slaviske glagolittiske alfabet som var i bruk i den kroatiske kirken i Dalmatia i mange hundre år. Duklja-krøniken fra 1100-tallet skildrer Kroatias historie. Det finnes flere gamle lovtekster og statutter, den eldste er Vinodol-loven fra 1288.

Ellers er denne tiden fattig på litterære minnesmerker på kroatisk. Det egentlige Kroatia rundt Zagreb var en del av Ungarn, til det i 1526 ble lagt under habsburgerne, og tysk ble enerådende. Kyststripen langs Adriaterhavet tilhørte først Bysants, og fra 1420 Venezia. I byene her vokste det frem en rik kulturell aktivitet påvirket av italiensk humanisme og renessanse. Særlig gjelder det Dubrovnik (it. Ragusa), som klarte å beholde sin selvstendighet i forhold til Venezia, men også andre byer i Dalmatia som Zadar, Trogir, Split og Hvar. I Split levde Marko Marulić (1450–1524), en lærd teolog og humanist som stod på overgangen mellom middelalderens føydale, religiøse syn og den nye renessansetiden. Han skrev for det meste på latin. På kroatisk skrev han bl.a. det heroisk-religiøse poemet Judith. Adelsmenn fra øya Hvar var Hanibal Lucić (1485–1553), som skrev kjærlighetsdikt og skuespillet Slavinnen, og Petar Hektorović (1487–1572), som skrev Fiske og fiskernes samtaler, en skildring av en tre dagers fisketur, med innlagte folkeviser. I Zadar levde Petar Zoranić (1508–ca. 1570), som skrev den allegoriske hyrdeidyllen Fjellene. Alle disse dikterne skrev på den dalmatinske dialekten tsjakavisk.

Den rikeste litterære oppblomstringen fant sted i Dubrovnik, og da på den sjtokaviske dialekten, som er grunnlag for skriftspråket i dag. Dubrovnik opplevde på 1400-tallet et veldig økonomisk og kulturelt oppsving, i nær kontakt med italiensk kulturliv. De første Dubrovnik-dikterne er petrarkistene Šiško Menčetić (1457–1523) og Džore Držić (1461–1501). Til navnet Andrija Čubranović er knyttet det populære fastelavnsdiktet Sigøynerinnen. Benediktinermunken Mavro Vetranović (1482–1576) skrev filosofiske dikt. Det største navnet på 1500-tallet er komedieforfatteren Marin Držić (1505–67), som skrev en rekke hyrdespill og komedier som gir et levende bilde av Dubrovnik.

Mens Držić var et typisk renessansemenneske, ble 1600-tallet preget av den katolske motreformasjonen og barokken. Den største forfatteren var Ivan Gundulić (1589–1638), som i tillegg til diktverk med bibelske motiver skrev det allegoriske skuespillet Dubravka om Dubrovniks frihet, og eposet Osman om kampen mot tyrkerne. Andre forfattere på denne tiden var Junije Palmotić (1606–57) og Ivan Bunić-Vučić (1591–1658).

Under barokken kom også andre landsdeler enn Dalmatia med i det litterære liv, bl.a. som en følge av fransiskanernes og jesuittenes misjonsvirksomhet i Bosnia og Kroatia. Fra en av de rikeste kroatiske adelsfamiliene kom forfatteren Petar Zrinski (1621–71), som ble henrettet av østerrikerne på grunn av en sammensvergelse, sammen med barokkdikteren Fran Frankopan (1643–71). Jesuitten Juraj Križanić (1617–83) virket i Russland og gikk inn for den panslaviske idé. Den første kroatiske profesjonelle forfatter var Pavao Ritter Vitezović (1652–1713), som skrev historiske verker.

Folkeopplysning og nasjonalisme kom til å prege litteraturen på 1700-tallet, f.eks. hos Filip Grabovac (1697–1749) og Andrija Kačić-Miošić (1704–60). Opplysningstiden nådde sitt høydepunkt med Matija Antun Relković (1732–98), som i sitt rasjonalistiske verk Satyren eller den ville mann gav en nådeløs kritikk av forholdene i sin hjemstavn Slavonia. Den nasjonale strømning som hadde gjort seg gjeldende på 1700-tallet, slår ut i full blomst tidlig på 1800-tallet. Den kroatiske «nasjonale gjenfødelse» eller den «illyriske bevegelse» kalles den nasjonale bevegelsen i 1830-årene, som hadde et sørslavisk siktemål. Lederen var språkreformatoren Ljudevit Gaj (1809–72), som skapte det moderne kroatiske alfabetet. Den slovenskfødte dikteren Stanko Vraz (1810–51) sluttet seg til «illyrismen» og skrev dikt på kroatisk. Petar Preradović (1818–72) skrev kjærlighetsdikt og patriotiske dikt.

Den største forfatteren under den illyriske bevegelsen var kroatenes nasjonaldikter Ivan Mažuranić (1814–90), som i sitt hovedverk Smail-aga Čengić's død skildret kampen mellom kristne og tyrkere. Han forente klassisk dannelse med innlevelse i folkediktningen. August Šenoa (1838–81) grunnla den kroatiske historiske roman og novelle. Šenoa danner en overgang til realismen, men først i 1870- og 1880-årene slo realismen gjennom, etter at den illyriske bevegelsen led et sviende nederlag i 1848 og den politiske utviklingen hadde ført til økende ungarsk innflytelse og forverrede politiske vilkår i Kroatia. De betydeligste realistene var Ante Kovačić (1854–89), Janko Leskovar (1861–1944), Josip Kozarac (1858–1906) og Vjenceslav Novak (1859–1905). Evgenij Kumičić (1850–1904) var den mest typiske naturalisten i Kroatia. Hovedtema i denne perioden var proletariseringen av landsbygda, kritikk av borgerskapet og hvordan kroatene ble utbyttet av Italia, Østerrike og Ungarn. Ksaver Šandor Gjalski (1854–1935) skildret forfallet til den kroatiske adelsstanden, med nostalgisk sympati for det gamle patriarkalske livet. Den betydeligste poeten i realismens tidsalder i Kroatia var Silvije Strahimir Kranjčević (1865–1908), en sosial dikter fylt av revolusjonær rettferdighetstrang, men samtidig opptatt av religiøse spekulasjoner.

Perioden fra århundreskiftet frem til den første verdenskrig var politisk preget av nasjonal kamp mot Østerrike og Ungarn, og i litteraturen gjorde symbolismen sin inntreden i kroatisk diktning. Liksom i Slovenia kalles perioden ofte for den kroatiske «moderna». Representanter for den nye symbolistiske diktningen var Milan Begović (1876–1948), Dragutin Domjanić (1875–1933) og Vladimir Vidrić (1875–1909). Fra Dubrovnik kom Ivo Vojnović (1857–1929), som skrev forfinede, psykologiske noveller, romaner og skuespill, påvirket av fransk diktning. Hans hovedverk er Dubrovnik-trilogien, som nostalgisk skildrer denne aristokratiske bystatens undergang. En europeisk orientert dikter var Antun Gustav Matoš (1873–1914), som fremfor alt var kunstner og estet og som spilte en stor rolle som kritiker. Den mangfoldigste blant de «moderne» var Vladimir Nazor (1876–1949), som dyrket slaviske legender og naturmystikk, gjennomsyret av optimisme, frihetstrang og nasjonal bevissthet. En syntese av symbolisme og realisme finner vi hos novellisten Dinko Šimunović (1873–1933).

I mellomkrigstiden var det i Kroatia en rekke betydelige lyrikere: Antun Branko Šimić (1898–1925), Tin Ujević (1891–1955), Gustav Krklec (1899–1977), Dobrica Cesarić (1902–80) og August Cesarec (1893–1941). Humorist og satiriker var Slavko Kolar (1891–1963; på norsk er utgitt Imbras giftermål). Den betydeligste kroatiske forfatteren i mellomkrigstiden var Miroslav Krleža (1893–1981), som skrev innen alle litterære sjangere. Krleža er en revolusjonær, individualistisk samfunnskritiker. Hans stil er ekspresjonistisk. I skuespillene og romanene avslører han det kroatiske borgerskapets degenerering. Vladimir Nazor sluttet seg på sine eldre dager til partisanene, noe han skildret i dagboksform og dikt.

Det mest gripende diktverket om den annen verdenskrigs gru i kroatisk litteratur er Massegraven av Ivan Goran Kovačić (1908–43). Etter krigen var Krleža blant dem som brøt med den dogmatiske sosialistiske realismen som rådde grunnen de første etterkrigsårene. Partisankrigen var tema for mange forfattere, f.eks. prosaforfatteren Vjekoslav Kaleb og lyrikeren Jure Franičević-Pločar. Mer modernistiske toner brakte lyrikerne Jure Kaštelan og den kvinnelige lyrikeren Vesna Parun.

Til de betydeligste prosaforfatterne etter krigen hører Vladan Desnica (1905–67), hvis roman Vårens og dødens spill er oversatt til norsk, Petar Šegedin, Ranko Marinković og Mirko Božić. Blant de mest kjente forfatterne som stod frem omkring 1960 er Ivan Slamnig (f. 1930), Antun Šoljan (1932–95) og Slobodan Novak (f. 1924), alle modernistiske, intellektuelle forfattere. Tre av de mest kjente lyrikerne i etterkrigstidens kroatiske litteratur er Dragutin Tadijanović, Slavko Mihalić (f. 1928), Milivoj Slaviček (f. 1929) og Ante Stamać (f. 1939). Blant de mer eksperimenterende prosaforfattere kan nevnes Zvonimir Majdak (f. 1938), Branislav Glumac (f. 1938) og Ivan Kušan (f. 1933). Vlado Gotovac (f. 1930) ble fengslet som opposisjonell etter «den kroatiske våren» i 1972.

I 1970- og 1980-årene stod det frem forfattere som var inspirert av science fiction, f.eks. Pavao Pavličić (f. 1946) som skrev i en «fantastisk» stil; nevnes kan Stjepan Čuić (f. 1945), Veljko Barbieri (f. 1950) og Nedeljko Fabrio (f. 1937). En populær romanforfatter er Ivo Aralica (f. 1930). Ivan Kušan (f. 1933) er kjent som satiriker, og skriver også ungdomsbøker. Dramatikeren Ivan Brešan (f. 1936) er oppført i Norge. En annen populær dikter er sangeren Arsen Dedić (f. 1938).

I 1980-årene kom det frem flere kvinnelige forfattere i Zagreb som tok opp feministiske motiver, bl.a. Dubravka Ugrešić (f. 1949) og Slavenka Drakulić (f. 1949); begge har fått verk oversatt til norsk. Begge kom i opposisjon til det nasjonalistiske regimet som kom til makten i 1990, og har oppholdt seg i utlandet. En annen betydelig kvinnelig forfatter er Irena Vrkljan (f. 1930). Til de fremste litteraturhistorikerne og kritikerne hører Predrag Matvejević (f. 1932), Stanko Lasić (f. 1927) og Slobodan P. Novak (f. 1951).

Kroatias uavhengighet og krigen i 1991 har gitt opphav til patriotisk og nasjonalistisk diktning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.