Harald Høffding, dansk filosof, studerte først teologi, senere filosofi. Studiet av Søren Kierkegaards verker, og særlig dennes syn på kristendommens vesen, førte til en religiøs krise som endte med at han oppgav kristendommen. Hans utvikling ble sterkt påvirket av et opphold i Paris 1868–69, hvor han ble kjent med fransk og britisk positivisme, især Auguste Comte, John Stuart Mill og Herbert Spencer. I 1880 ble han dosent, 1883–1915 professor ved Københavns Universitet. Hans Psykologi i Omrids paa Grundlag af Erfaring (1882) ble sterkt omdebattert.

Fra midt i 1880-årene forfattet Høffding en rekke større filosofiske lærebøker som ble hovedverker i dansk filosofisk litteratur, og som i oversettelse har funnet vid utbredelse. Det første og betydeligste av disse verker var Etik (1887), en systematisk fremstilling som ble supplert med en samling Etiske Undersøgelser (1891). Høffding setter velferdsprinsippet som målestokk og den universelle sympati som motiv for de etiske vurderinger. Til de to hovedverker i etikk og psykologi sluttet seg Den nyere Filosofis Historie (2 bd., 1894–95, 3. utg. 4 bd., 1921–22) og flere andre filosofihistoriske arbeider.

Hans produksjon var stor og allsidig. Som filosofihistoriker kjennetegnes Høffding av en klar og objektiv fremstilling og av evnen til å se filosofihistorien i sammenheng med den allmenne kulturhistorie og den vitenskapelige utvikling; hans verker leses og siteres fremdeles. Men også som original tenker, bl.a. i psykologien, fikk han et respektert navn. Ved siden av sin betydelige forfattervirksomhet øvde han også som universitetslærer en stor og omfattende personlig innflytelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.