Byprivilegier var en særrett for innbyggere i byer til å drive visse typer handel og håndverk. Byprivilegier oppstod i begynnelsen av middelalderen til forskjellig tid i de enkelte områder.

I Norge hadde bjarkøyretten fra gammel tid bestemmelser om livet på handelsplasser, og i 1276 lot Magnus Lagabøte utarbeide en egen bylov i tillegg til landsloven. Befolkningen i byene hadde oftest et stort innslag av tilreisende utenfra, og gjennom handelen fikk den mye samkvem med fremmede. Derfor trengte byene egne lover og bestemmelser. Men landsherren – den verdslige eller geistlige stormannen som eide landområdet byen lå på – kunne stille betingelser for å innrømme slike privilegier. Til gjengjeld for økonomisk støtte fra byen, for eksempel til korstog eller deltakelse i krig, kunne byen få skattelettelser eller lokalt selvstyre.

Gjennom hele middelalderen ble byprivilegier brukt som handelspolitisk virkemiddel. Blant annet ble det fra slutten av 1500-tallet krevd at borgerstanden i en by skulle ha enerett til all handelsvirksomhet også i et bestemt område omkring byen. Enevoldstyret fra 1660 understreket monopolstatusen for byene i byprivilegiene av 1662.

Først på 1800-tallet begynte synet på byprivilegier å endres. Grunnloven av 1814 har flere bestemmelser om næringsfrihet, og ved midten av 1800-tallet trengte liberalismens synsmåter gjennom og gjorde etter hvert slutt på byprivilegiene.

De siste restene av byprivilegier ble formelt avskaffet ved den nye kommuneloven i 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.