Byprivilegier, særrett for innbyggere i byer til å drive visse typer handel og håndverk; oppstod i begynnelsen av middelalderen til forskjellig tid i de enkelte områder. I Norge hadde bjarkøyretten fra gammel tid bestemmelser om livet på handelsplasser, og i 1276 lot Magnus Lagabøte utarbeide en egen bylov i tillegg til landsloven. Befolkningen i byene hadde oftest et stort innslag av tilreisende utenfra, og gjennom handelen fikk den mye samkvem med fremmede. Derfor trengte byene egne lover og bestemmelser. Men landsherren – den verdslige eller geistlige stormann som eide landområdet byen lå på – kunne stille betingelser for å innrømme slike privilegier. Til gjengjeld for økonomisk støtte fra byen, f.eks. til korstog eller deltakelse i krig, kunne byen få skattelettelser, lokalt selvstyre o.l. Gjennom hele middelalderen ble byprivilegier brukt som handelspolitisk virkemiddel. Bl.a. ble det fra slutten av 1500-tallet krevd at borgerstanden i en by skulle ha enerett til all handelsvirksomhet også i et bestemt område omkring byen. Enevoldstyret fra 1660 understreket denne monopolstatus for byene i byprivilegiene av 1662. Først på 1800-tallet begynte synet på byprivilegier å endres. Grunnloven av 1814 har flere bestemmelser om næringsfrihet, og ved midten av 1800-tallet trengte liberalismens synsmåter gjennom og gjorde etter hvert slutt på byprivilegiene. De siste rester ble formelt avskaffet ved den nye kommuneloven 1992. Se også by.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.