Internasjonale domstoler, i videre forstand alle organer som treffer bindende avgjørelser i internasjonale tvister, fortrinnsvis i tvister mellom stater. De kan være opprettet særskilt for den enkelte sak eller være permanente. De kan bare istandbringes ved overenskomst mellom de stater som berøres, men denne kan gjøres i den form at det blir plikt å underkaste seg domstolen i fremtidige saker uten ytterligere avtale. Skal dommerne ifølge avtalen oppnevnes av partene i saken, eventuelt med en oppmann som utpekes på annen måte, kalles det i alminnelighet en voldgiftsrett. I snevrere forstand er internasjonale domstoler slike som f.eks. Den internasjonale domstol i Haag. Den har en fast besetning av dommere som fungerer uansett sak.

Internasjonale domstoler behøver ikke å ha «internasjonal sammensetning», i en del tilfeller har de således vært nedsatt med en enedommer, f.eks. en statssjef eller en folkerettslærd. Vanligvis er internasjonale domstoler henvist til å dømme etter folkerettens regler, men unntak har forekommet, også i den form at avgjørelse skal kunne treffes etter en avveining av interessene ubundet av rettsregler.

Bruken av internasjonale domstoler har hatt stor betydning for utviklingen av folkeretten, selv om den bare har gjort langsomme fremskritt og har måttet tåle mange tilbakeslag. De første trinn av den mellomfolkelige rettspleie var voldgiftsretter, hvortil partene henskjøt enkelte tvister etter hvert som de oppstod. I denne form var internasjonale domstoler allerede kjent i oldtiden, særlig mellom bystatene i Hellas, og forekom også i noen utstrekning i middelalderen. I moderne tid ble den mellomfolkelige rettspleie innledet ved Jay-traktaten mellom USA og Storbritannia av 1794 om voldgift ved en blandet kommisjon.

Voldgiftsordninger kom senere ofte i bruk. For å få disse inn i fastere former, opprettet Haagkonferansen i 1899 en såkalt fast internasjonal voldgiftsdomstol. Samtidig med dennes virksomhet ble det innført en rekke faste, tosidige voldgiftskommisjoner to og to stater imellom.

Betegnelsen Haag-domstolen knytter seg imidlertid også til det virkelig faste domstolsapparat som først ble opprettet i henhold til Folkeforbundets pakt og senere avløst av Den internasjonale domstol, som har avgjort en rekke til dels viktige saker, og hvor bl.a. Norge flere ganger har vært part i tvister av stor nasjonal og internasjonal betydning. Utviklingen har vært hemmet av statenes, særlig stormaktenes, og senere også mange av de nye staters uvilje mot å binde seg til domstolsbehandling av sine vitale interesser, noe som bl.a. har gitt seg utslag i mer eller mindre vidtgående forbehold ved tiltredelsen av de avtaler som har etablert internasjonale domstoler.

I enkelte særlige tilfeller har det vært opprettet internasjonale domstoler av en egenartet karakter, med domsmyndighet over individer, slik som f.eks. Nürnbergdomstolen av 1945 (se Nürnbergprosessen). Den europeiske menneskerettighetsdomstol, som ble besluttet opprettet i 1950 og er i virksomhet siden 1959, har også en egenartet myndighet. Det samme gjelder Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Den internasjonale domstol for forbrytelser i Rwanda. Se også Den internasjonale straffedomstol.

Den europeiske unions domstol (EU-domstolen, inntil 2009 kalt EF-domstolen), med sete i Luxembourg, har myndighet i flere typer av saker enn noen annen internasjonal domstol. Den har spilt en viktig rolle i utviklingen av fellesskapsretten. Se Den europeiske union. Om EFTA-domstolen, se Det europeiske frihandelsforbund.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.