Selv om de aller fleste vet hva banning er, er fenomenet vanskelig å definere. Det norske ordet banne kommer fra 'forbannelse', og er i tillegg etymologisk beslektet med 'bønn'. Disse kan ses i sammenheng: en forbannelse kan være en bønn om straff. Banning har tre hovedkjennetegn: 1) det berører temaer som er tabubelagte eller stigmatiserte i en gitt kultur, særlig religion, sex og underlivet, 2) banneord brukes i overført betydning, og 3) banning kan brukes for å uttrykke sterke følelser og holdninger.

I Svordomsboken (2006) gir Magnus Ljung en oversikt over banningens ulike funksjoner. Denne er basert på funksjonelle og syntaktiske kriterier som viste seg å fungere for nesten samtlige av de 25 språkene han undersøkte i boken. I delen om norsk banning nevner han fire hovedfunksjoner: Den første banning som utrop, som faen, helvete, satan og skitt. Den andre er uvennlige oppfordringer som dra til helvete og kyss meg i ræva. Den tredje er skjellsord som din dritt og din jævel. Felles for disse funksjonene er at de fungerer som selvstendige ytringer, til forskjell fra den fjerde funksjonen, som er banning som del av en ytring. Et eksempel er ordet jævlig i ytringen Hun er jævlig smart, og ordet faen i ytringen hva faen er det du gjør?

Det er en utfordring å bestemme hvilke ord som skal regnes med i kategorien banneord, både med hensyn til form, innhold (temaområder) og pragmatisk funksjon. De klareste eksemplene er utrop/interjeksjoner, og spesielt de klassiske religiøse utropene som fy faen!, som brukes for å uttrykke sterke følelser, men ikke er rettet mot en spesiell person. Det er større uenighet om skjellsord og rituelle fornærmelser skal regnes som banning.

Banning forteller noe om hvilken kulturell ballast et språksamfunn bærer med seg fra tidligere tider. I Skandinavia har banningen i flere århundrer kretset om religiøse, kristne temaer, men det finnes dokumentasjon på banning fra før-kristen tid også. Michael Schulte (2008) viser for eksempel til følgende runeinnskrift på Björketorp-steinen fra Blekinge i nåtidens Sverige, datert til ca 600 e.Kr.: "En rad med glansruner skjuler jeg her, mektige runer. Hjemfalt til en svikefull død, rastløs gjennom arghet, utenfor (samfunnet), skal den være som bryter dette (monumentet)". Ruth Vatvedt Fjeld (2002) viser til flere banneord i norsk som kan ha opphav i forestillinger som er eldre enn kristendommen: Uttrykk som fordundre meg og heidundrende kan referere til Tor med hammeren, mens uttrykket det regna som nøkken henviser til Nøkken, kjent fra nordisk folketro siden norrøn tid.

Når det gjelder den kristne banningen, finner vi at bannerepertoaret i Skandinavia og de fleste andre europeiske land er preget av den dualistiske kristentradisjonen med klare kontraster mellom det gode og det onde, Gud og djevelen, frelse og fortapelse. Banningen henter stoff både fra det guddommelige og fra Guds motstandere, slik at vi kan skille mellom himmelske og diabolske banneord. Banningen forteller videre hva slags kristendom de ulike kulturer er preget av. Det er ikke tilfeldig at man i katolske og ortodokse kulturer har flere himmelske banneord som refererer til jomfru Maria og diverse helgener, mens de himmelske banneordene i protestantiske kulturer som Skandinavia nærmest utelukkende handler om Gud og Jesus. I den protestantiske tradisjonen ble det lagt særlig vekt på at man ikke skulle misbruke Guds navn, slik det står i Bibelen (2. Mosebok 20:7), en læresetning som har gitt ord som herregud status som banning.

I en historisk studie av religiøs banning i Sverige, viser Ulla Stroh-Wollin (2014) at middelalderen var dominert av himmelsk banning; det var for eksempel vanlig å sverge ved Herrens kors, Herrens fem sår, Herrens smertefulle død og så videre. Med reformasjonen på 1500-tallet kom den lutherske kirkens sterke fordømmelse av himmelsk banning, og i denne perioden var det en økning i diabolsk banning. Ut over 1700-tallet var det igjen en økning i den himmelske banningen, noe som kan ha flere forklaringer. En grunn kan være at opplysningstidens sekularisering førte til at de himmelske banneordene gradvis mistet sin religiøse kraft og ble det Stroh-Wolin kaller 'profane interjeksjoner'. En annen grunn kan være at mange av de himmelske banneordene hadde blitt det Fjeld (2002) kaller 'leksikalsk formørket', det vil si at det leksikalske innholdet er vanskeligere få øye på i de moderne, forkortede variantene. Et eksempel er uttrykket vaserra som Stroh-Wolin fant i dramatekster fra tidlig på 1700-tallet. Dette er en forkortet og omformet variant av vars herra 'Vår Herre' i gammelsvensk, men Stroh-Wollin mener folk på 1700-tallet sannsynligvis ikke lenger var klar over den religiøse opprinnelsen til vaserra.

I en svensk studie av skjellsord i rettsprotokoller fra Uppsala på 1630-tallet viser Erik Falk (2014) endringer i hvordan folk oppfattet skjellsord. Rettssystemet på denne tiden bygget på svensk lov fra ca. 1350, som blant annet inneholdt en paragraf om skjellsord som tjuv, tjuvson, skälm ‘kjeltring/skøyer’, hora og horson, som man kunne bli dømt og ilagt straff for å bruke. Falk forteller at det var forskjell på hvordan skjellsord ble oppfattet av universitetsfolk og folk i byen. Folk i byen tolket i større grad skjellsord bokstavelig: ble man kalt en tyv, så ble man puttet i kategorien 'tyv', og mange oppfattet dette som feilaktige anklager. Falk påpeker også at overtro i tillegg gjorde at man trodde det å bli kalt en tyv kunne gjøre en til en tyv. Blant universitetsfolk, derimot, ble dette tolket mindre bokstavelig. Å bli kalt en tyv kunne bety at den utskjelte hadde en tyvs uærlige karakter, men ikke at vedkommende var en tyv. Falk viser hvordan skjellsordene etter hvert utviklet mellompersonlige funksjoner og ble deinstitusjonalisert fra kirken. Med andre ord, de sluttet å bli tolket bokstavelig og ble i økende grad brukt som uttrykk for talerens følelser. Denne prosessen har fortsatt fram til i dag, og kan i følge Falk være en grunn til at utskjelling i dag i langt mindre grad enn på 1600-tallet ender opp i rettssystemet.

Når det gjelder norsk, viser Fjeld (2014) på samme måte hvordan mange moderne banneformler i norsk er forkortede, nedslipte og omformede varianter av noe som i eldre tider var lengre ytringer. Noen eksempler på slike leksikalsk formørkede banneformler av den diabolske typen er fanden/djevelen ta! (fra Måtte fanden/djevelen ta deg), gi faen! (fra Måtte du hengi det til fanden), dra faenivold! (fra Måtte du dra i fandens vold), for satan! (fra For satans skyld), (til) helvete! (fra Måtte du bli hentet til helvete), steike! (fra Måtte fanden steike deg), dæggern! (fra Måtte djevelen ta deg). Tone Tryti (1984) nevner en annen velkjent omformulering, nemlig søren fra 'Satan'. Når det gjelder de gode himmelske makter, viser Fjeld (2014) blant annet til følgende eksempler: jaggu/neiggu (fra Ja/nei, i Guds navn), herregud (fra Ved Herren min Gud), jøss, jøsses, jøssenam (fra I Jesu navn), trøste og bære (fra Gud skal trøste deg og bære deg), død og pine (fra Ved Guds død og pine), gudskjelov (fra Gud skje lov). I norsk finner vi altså den samme utviklingen som beskrevet hos Stroh-Wolin (2014) og Falk (2014) ovenfor, altså at sekulariseringen bidrar til at banningen blir oppfattet mindre bokstavelig og går over til å fungere mer forsterkende.

Når det gjelder eldre teksteksempler fra norsk, finner vi flere i Solbergs bok Forteljingar om drap (2003), der han tar for seg såkalte drapsbrev fra perioden 1300-1550, en type middelalderdiplom fra verket Diplomatorium Norvegicum. I disse tekstene finner vi gjengivelser av muntlig dialog i tilknytning til drapene som omtales, og ikke uventet finner vi en del banning. I følgende eksempler (alle oversatt av Solberg) ser vi hvordan vi finner banning fra flere tabuområder, som religion, seksualitet, promiskuitet, ærbarhet og dyreverdenen:

(1)   Skien, 1315: «Straks dei kom utanfor døra, kasta Bjørn inn to steinar og bad dei kome ut, dersom dei var søner til ei ærbar kvinne og ikkje horesøner» (s. 82).

(2)   Telemark, 1424: «Kallar ikkje du meg skjøkeson?» (…) Og (…) Halvor svara Kjetil: «Da er du ein tjuvsunge!» (s. 101).

(3)   Setesdal, 1541: Sivard svara: «Gud forbanne far din! (…)» Asbjørn svara: «Drikk dette staupet med meg!» Sivard svara: «Måtte faen drikke med deg!» Asbjørn svara: «Ikkje skal faen drikke, da drikk eg heller sjølv!» Sivard svara: «Far faen i vald, din usling, din Guds forbanna usling. Mor di er ei merr, og du ein merreson, ein horeunge, horeunge to gonger!» (s. 100)

(4)   Hardanger, 1501: Videre svara Olav Olavsson: «Angrar du på hesten, kan det hende at du kunne få hesten heim att og i ræva på deg, så kan du ri faen i vald med han.» Jon Eiriksson svara: «Gud late ingen mann ri dit!» (s. 74)

Solberg skriver at formuleringer som har med påkalling av Gud eller djevel å gjøre går igjen i disse drapsbrevene. Vi legger merke til hvordan de religiøse forbannelsene framsettes i fullstendige setninger, ikke i forkortet variant, noe som tyder på at de ble oppfattet ganske konkret og bokstavelig. Når det gjelder eksempel 4 (fra Hardanger), mener Solberg at utskjellingen her kan innebære en beskyldning om homoseksualitet, noe som på den tiden var grovt krenkende.

Et annet teksteksempel finner vi i Lone Cecilie Strands (2007) masteroppgave om kodeveksling i Stavanger Domkapitels protokoll 1571-1630. Som i Solbergs drapsbrev finner vi gjengivelser av muntlig dialog i protokollen. Følgende eksempel fra 1625, som gjengir hva Søren Knudsøn skal ha sagt til sin festequinde Adelutz Lystrup, viser den samme blandingen av banning fra flere områder:

(5)   Kommer du nu her din gammell dieffuell, vd aff døren diefflen j vold, din gammell achermehr, din druchen so. Meent du din gammell dieffuell, att jeg tog dig for din persons schyldt... (s. 67)

Oppsummert kan vi si at banningen i disse eldre tekstene omhandler flere ulike tabuområder, men i frekvens er det tydelig at religiøs banning utgjør den viktigste kategorien i kristen tid. Til sammenlikning fant Stroh-Wollin (2014) ingen seksuelle banneord sin studie av 45 svenske dramaer fra 1700- til 1900-tallet, kun noen få tilfeller av banning basert på substantivet skit og verbet skita.

I 1911 spådde den danske lingvisten Otto Jespersen (1911) at banning nok kom til å forsvinne fra de nordiske språkene, siden folk i stadig større grad fikk utdannelse, og at utdannede mennesker ikke ville banne. Dette har vist seg å ikke holde stikk. Banning finnes som kjent fortsatt, men den endrer seg. I nyere faglitteratur synes forskere å være enige om at de diabolske banneordene fremdeles har en relativt sterk stilling i nordiske språk, selv om de nok er mindre tabubelagt enn tidligere, og at de himmelske banneordene nå langt på vei har mistet sin kraft som banneord. Når det gjelder Norge, ser det imidlertid ut til at sekulariseringen går noe langsommere i det såkalte "bibelbeltet" på Sørlandet, der eksempelvis herregud i mange kretser fortsatt har status som et banneord. Hasund og Repstad (2005) forklarer dette med at den pietistiske tradisjonen har stått sterkere på Sørlandet enn i resten av landet, med fokus på hva man ikke skal gjøre og ikke skal si, og at den religiøse aktiviteten fremdeles er noe høyere her enn ellers i Norge.

Det foreligger noen nyere studier av diabolske banneord i norsk. Ingrid Kristine Hasund (2006) fant eksempelvis at faen og jævlig/jævla var de mest brukte banneordene i en studie av ungdomsspråk i Oslo fra slutten av 1990-tallet, og Irene Løstegaard Olsen (2006) fant at fan og jævel var de vanligste banneordene blant informantene på Løkta på Helgelandskysten i 2005. I en studie fra 2010 fant Inger-Christine Nilsen følgende 21 ulike banneord i sine data med opptak av samtaler mellom tromsøungdommer: Drit(t), dæven, døds-, faen, faenskap, fett(e), forbanna, fuck, fucked, føkka, føkkings, helvete, herregud, jokke, jævla, jævli, nazi, satan, sick, sug, (sinn)sykt. Fordelt på temaområder, fant hun aller flest banneord som berører tabuområdet religion, deretter avføring, sex, sykdom, kjønnsorganer, døden og nazisme. Når det gjelder de religiøse banneordene, viser lista at også Nilsens data har flest diabolske banneord; det forekommer kun ett himmelsk banneord (herregud). Nilsen konkluderer derfor med at også hennes unge informanter følger den norske bannetradisjonen i høy grad: ingen av de to største kategoriene (religion og underlivet) har noen ord som kan regnes som nye, og de har heller ingen engelske importord. Til slutt kan nevnes Hasunds (2005) bok om nestenbanning. Nestenbanning er ord og uttrykk som hinter til de ekte banneordene, som regel ved at de begynner på samme bokstav eller samme stavelse, men som likevel er forskjellige i formen fra de ekte banneordene. Den største kategorien nestenbanneord i hennes materiale er knyttet til djevelen (fy farao, dvs. nesten fy faen) og helvete (dra til helgoland, dvs. nesten dra til helvete). Ut fra en antakelse om at det er de mest tabubelagte banneordene som genererer flest nestenbanneord, støtter også dette opp om antakelsen om at diabolske banneord fortsatt er sterkest og mest utbredt.

En nyere tendens i kategorien religiøse banneord i norsk er at vi får inn religiøse banneord fra andre språk og religioner. Et velkjent eksempel er uttrykket wolla fra arabisk 'jeg sverger ved Allah', som ble registrert allerede i 1995 i Stine Aasheims hovedoppgave Kebabnorsk. I følge Toril Opsahl (2009) brukes wolla blant ungdommer i multietniske miljøer i hele Skandinavia først og fremst som en forsterkende pragmatisk partikkel, men også som en religiøs besvergelse. Ruth Vatvedt Fjeld (2002) nevner også en annen tendens, nemlig at forestillinger fra kristendommen og andre religioner blandes sammen, som i Gud Allah!

En annen og mer påtakelig endring er at de religiøse banneordene i løpet av de siste årene har fått sterk konkurranse fra banneord knyttet til andre områder, først og fremst seksualitet og underlivet, som fuck og shit. For å si det på en annen måte: banneord fra underlivet overtar i større grad for banneord fra det religiøse livet. Samme utvikling i retning mer underlivsbanning har vært beskrevet for svensk (Ljung 2011, Beers-Fägersten 2014) og dansk (Rathje 2014). At banning knyttet til underlivet og seksualitet regnes som sterk framkommer blant annet i en studie av Helseth (2007), der hore og homo ble regnet for å være blant de styggeste skjellsordene blant norske ungdommer på 2000-tallet. Når det gjelder hore, korresponderer dette med en dansk språkholdningsundersøkelse fra 2010-2011, der Rathje (2014) fant at både ungdommer og eldre mente luder 'ludder/hore' var det styggeste jenter kunne bli kalt.

Mange av disse nye banneordene er kommet til gjennom påvirkning fra anglo-amerikansk kultur, der overgangen fra religiøse til seksuelle banneord har skjedd langt tidligere (Jay 1992). De engelske lånordene brukes både i engelsk form (fuck, motherfucker, (holy) shit, bitch) og som oversettingslån (morrapuler fra ‘motherfucker’). Når ordene brukes i engelsk form, finner vi varierende grad av fornorsking, både fonologisk og morfologisk, som følgende eksempler fra Nilsen (2010) viser når det gjelder ordet fuck:

(6) Fuck you, vi sett jo og kose oss her inne

(7) Føkk

(8) Det e så jævli fucked up

(9) Min pc e føkka, heilt …

Liza Kristine Grøvli (2013) mener at nordmenn kan mangle magefølelsen og den nødvendige kulturelle bakgrunnen for å forstå hvor kraftige noen engelske banneord er, og kan dermed bruke banneord som for en engelsk morsmålsbruker vil oppleves som fullstendig uakseptabelt. Dette stemmer med en studie av Beers-Fägersten (2014), som viser hvordan fucking brukes i svenske medier i mye større grad enn i amerikanske medier, fordi det oppfattes som langt mindre støtende i Sverige enn i USA.

En av de nyeste tendensene i norsk banning er det Magnus Ljung (2006) kaller ”mammamotivet”. Dette refererer til en språkhandling der man fornærmer en annen ved å si noe nedsettende om vedkommenes mor. Fornærmelsen kan også gjelde andre, oftest kvinnelige, familiemedlemmer, men mor er det vanligste, derav termen "mammamotivet". Ofte handler det om seksuelle fornærmelser (mora di er ei hore) og incest (morraknuller, motherfucker), men det kan også dreie seg om personlige karakteristikker av en annens mor som for eksempel stygg, fet eller dum (mora di er så feit at a ser ut som ei pakke med pølser i nakken). I en studie av mammamotivet i norsk, engelsk og spansk banning fant Drange, Hasund & Stenström (2014) kun to varianter av mammamotivet i et ungdomsspråksmateriale fra Oslo på slutten av 1990-tallet: mora di og morraknuller/morrapuler. Disse brukes i konkrete fornærmelser rettet direkte mot en annen person, som i ‘du er så jævla morraknuller ass!’. Det er også interessant å se at uttrykket mora di! i dette materialet brukes alene (dvs. ikke som del av en lengre uttrykk) som et kraftuttrykk som ikke er rettet mot en spesiell person.

Det er vanskelig å si når mammamotivet dukket opp i norsk i den formen det har i dag. Det er ikke nevnt i Tone Trytis bok om slang (1984), heller ikke i Jenstads skjellsordbøker (1991, 1992, 1999) eller i Bokmålsordboka, Nynorskordboka (nettutgavene) og Ordnett.no. Vi finner det imidlertid i ungdomsspråksmaterialet fra Oslo nevnt ovenfor (kalt UNO-materialet fra 1997-98), og i Norsk slangordbok i 2008 finner vi flere oppslag: mor di! (varianter mordi og mora di) beskrives her som ‘nyere fornærmelse’. Uttrykket morraknuller (varianter moraknuller, morrapuler, morapuler, morpuler) beskrives som et skjellsord fra engelsk ‘motherfucker’, altså et oversettingslån. Det kan se ut som om 1990-tallet er tiåret da mammamotivet begynte å få innpass i norsk. I så fall korresponderer det godt med funn fra svensk: Ifølge Ljung (2006) var mammamotivet også nytt i Sverige på 1990-tallet. Her må presiseres at vi med 'nytt' først og fremst mener form: Som vi har sett ovenfor, er selve mammamotivet ikke nytt (jf. eksemplene 1-5 ovenfor fra 1300-1500-tallet på horesøn, sjøkeson og horeunge), men det kan virke som om det nå har våknet i skandinavisk etter en lengre soveperiode.

Samtlige eksempler på banning med mammamotivet i UNO-materialet var fra multietniske miljøer i Oslo, hvilket kan tyde på at påvirkningen har kommet fra kulturer der mammamotivet er utbredt. I Nilsens (2010) studie fra Tromsø finnes eksempler på seksuell banning (fette ‘fitte’, jokke og varianter av fuck), men ingen eksempler på mammamotivet. I en studie av seksuelle fornærmelser blant 10.-klassinger på Oslos østkant, fant Anita E. C. Sundnes (2003) at disse ble oppfattet som mye mer fornærmende og truende blant norsk-pakistanske gutter enn blant etnisk norske gutter. Men angloamerikansk innflytelse spiller nok også en rolle, jf. den engelske varianten motherfucker som også er i bruk i norsk. Her er det nok heller snakk om en indirekte påvirkning gjennom angloamerikansk kultur i media.

Vi kan oppsummere utviklingen i norsk banning med stikkordene sekularisering, seksualisering og globalisering. Etter denne gjennomgangen av nye tendenser i banning vil vi likevel minne om at bannerepertoaret i norsk ikke er fullstendig endret på kort tid. Mens omløpshastigheten for slang kan være ganske rask, endres bannerepertoaret i et språk seg svært langsomt. Vi kan se på banneord som en merkevare: Det tar tid å bygge tabu rundt et ord. Prosessen begynner allerede i barndommen med at barn lærer hvilke ord i morsmålet som er stygge; jf. Fjeld (2014) som hevder at individer sjelden inkluderer nye banneord i sitt vokabular etter ungdomstiden. Sett i lys av dette er det interessant å se hvor stabile de kristne banneordene er, selv om også de har gjennomgått endringer.

Vi skal også ta med noen ord om banning og kjønn. Stereotypien om at menn banner mer enn kvinner har eksistert lenge, og siteres i flere studier av både banning og slang. Ruth Vatvedt Fjeld skriver: «Tradisjonelt har banning vært forbeholdt menn, og de skulle helst ikke banne når kvinner var til stede. [Otto] Jespersen (1911) hevder at kvinnene har foretrukket de mer uskyldige ord, og at en yndet ungpikeed var saft suse meg! Det holder neppe stikk lenger.» Inger-Christine Nilsen (2010) fant i sin studie fra Tromsø at både jentene og guttene banner, og at begge kjønn bruker flest religiøse banneord. Guttene i hennes materiale hadde imidlertid en høyere bannefrekvens enn jentene, og de brukte også flere av de mest tabubelagte ordene (som fuck og jokke), et funn som samsvarer med Irene Løstegaard Olsens studie (2006). Nilsen konkluderer: «jentene bruker de samme sterkt tabubelagte ordene som guttene, men (…) det er forskjeller når det kommer til hvor ofte jentene og guttene bruker disse ordene. Guttene bruker dem mye oftere enn det jentene gjør, mens jentene ofte velger mindre tabubelagte ord når de banner. Guttene bruker sjelden eller aldri de mindre tabubelagte ordene.» Dette samsvarer med Ulla-Britt Kotsinas sin studie av svensk ungdomsspråk (1994), der guttene brukte fan oftere enn jentene, mens jentene brukte gud oftere enn guttene. Det skal presiseres at kjønn bare er en av flere faktorer i språkbruk, og det vil selvsagt være store individuelle og sosiale forskjeller.

Mange spør seg om det er mer eller mindre banning nå enn før. På den ene siden er det en oppfatning om at det er mer banning nå enn før, og at man nå kan høre banning «overalt». På den andre siden er det en oppfatning om at banning er på vei ut. Argumentet her er som regel at banneordene, siden de er så mye brukt, snart må bli så «slitte» at de mister sin kraft og forsvinner. Det er vanskelig å svare sikkert på slike spørsmål. Banning er et hovedsakelig muntlig fenomen, og vi mangler grunnlag for å sammenlikne for eksempel frekvensen av banning i muntlig språk før og nå. Det er eksempelvis vanskelig å si noe om det er mer banning i private, uformelle samtaler nå enn før. Det kan hende, for Marianne Rathje (2014) viser i sin studie av gamle og unges holdninger til banning i dansk at de eldre informantene var mer negative til banning, mens de unge i større grad opplevde banning som en uproblematisk og naturlig del av språket. Men forskere ser i alle fall ut til å være enige om at det er blitt en større aksept for banning, og dermed mer banning, i det offentlige rom, eksempelvis på radio, tv og i sosiale medier. På 2000-tallet er det nærmest utenkelig at man ikke skulle ta med banneord i ordbøker, eller at man skulle kryptisere dem, slik Mikael V. Fausbøll gjorde i sin Bidrag til en Ordbog over Gadesproget fra 1866, der en del folkelige tabuord står med greske typer. I følge Tone Tryti (1984) gjorde Fausbøll dette «formodentlig for å gjøre ordene utilgjengelige for kvinner og barn».

At det er blitt en større aksept for banning betyr likevel ikke at alle språklige tabuer er forsvunnet. Samtidig som det ytres banneord i det offentlige rom, ytres det nemlig også klager over banneordene, blant annet over mye banning på tv. Og så lenge noen fortsetter å klage på og bli støtt over banning, bidrar det paradoksalt nok til å bekrefte og opprettholde banningens kraft og status som et kulturelt tabu. Hvilket denne artikkelen om banning også vitner om: det at man har med en del om banning i leksikon er et tegn på den økte aksepten for banning som fenomen. Samtidig presiseres det gjennomgående i denne teksten at banning nettopp handler om kulturelle tabuer, så ‘aksept’ behøver ikke bety at man synes banning er greit, men en anerkjennelse av at det kan være greit med stygt språk til sitt bruk.

  • Beers-Fägersteen, Kristy: “The use of English swear words in Swedish media”, 2014, i: M. Rathje (red.), Swearing in the Nordic countries. Sprognævnets konferenceserie 2, s. 63-81, isbn 978-87-89410-51-7
  • Falk, Erik: “Pragmatic dimensions of Swedish insults in the 1600s”, 2014, i: M. Rathje (red.), Swearing in the Nordic countries. Sprognævnets konferenceserie 2, s. 151-173, isbn 978-87-89410-51-7
  • Fjeld, Ruth Vatvedt: «Om banning og sverting.», 2002 Maal og Minne 2: s. 152-166, isbn 82-521-6085-9
  • Fjeld, Ruth Vatvedt: “The vocabulary of Norwegian cursing and swearing”, 2014, i: M. Rathje (red.), Swearing in the Nordic countries. Sprognævnets konferenceserie 2, s. 199-215, isbn 978-87-89410-51-7
  • Grøvli, Liza Kristine: lol wtf? Kodeveksling i norsk internettkommunikasjon, 2013, elektronisk tilgjengelig fra Norwegian Open Research Archives (NORA, www.ub.uio.no/nora/)
  • Hasund, Ingrid Kristine: Slang, 2006, isbn 978-82-573-1774-4, Finn boken
  • Hasund, Ingrid Kristine Drange, Eli-Marie, Stenström, Anna-Brita: ”The pragmatic functions of swearing by mother in English, Spanish and Norwegian teenage talk”, 2014, i: M. Rathje (red.), Swearing in the Nordic countries. Sprognævnets konferenceserie 2, s. 11-35, isbn 978-87-89410-51-7
  • Hasund, Ingrid Kristine & Repstad, Pål: «Kristelig “banning”», 2005, i: Repstad, Pål & Henriksen, Jan-Olav. (red.), Mykere kristendom. Sørlandsreligion i endring, s. 205-208, isbn 82-450-0342-5
  • Helseth, Hannah: Kunnskapsstatus om kjønnsrelatert mobbing blant barn og unge. Rapport Høgskolen i Nesna, 2007, tilgjengelig fra www.udir.no 
  • Jay, Timothy: Cursing in America, 1992, isbn 90-2720-2093-x
  • Jenstad, Tor Erik: Skjellsordboka. Norges første handbok i utskjelling, 1991, isbn 82-7660-002-6
  • Jenstad, Tor Erik: Den store norske skjellsordboka, 1992, isbn 82-7660-005-0
  • Jenstad, Tor Erik 1999. Nye skjellsordboka, isbn 82-519-1554-6
  • Jespersen, Otto: «Om banden og sværgen. Iagttagelser om edernes sproglære», 1911, i: Festskrift til H. Feilberg, issn 0024-855X
  • Kotsinas, Ulla-Britt: Ungdomsspråk, 1994, isbn 91-7382-738-x
  • Ljung, Magnus: Swearing. A cross-cultural linguistic study, 2011, isbn 9780230292376
  • Ljung, Magnus: Svordomsboken: om svärande och svordomar på svenska, engelska och 23 andra språk, 2006, isbn 9789172274426
  • Nilsen, Inger-Christine: «Ka faen det e for slags jævla ugla det der?» En sosiolingvistisk undersøkelse av kjønnsforskjeller i bruk av banning hos åtte tromsøungdommer. Universitetet i Tromsø: masteroppgave i nordisk språk, Institutt for språkvitenskap. 2010
  • Olsen, Irene Løstegaard: «Skikkelig bondeknøl»? En studie av ungdomsspråk i et spredtbygd kystsamfunn. Universitetet i Oslo: masteroppgave i nordisk, institutt for lærerutdanning og skoleutvikling, 2006
  • Rathje, Marianne: “Attitudes to Danish swearwords and abusive terms in two generations”, 2014, i: M. Rathje (red.), Swearing in the Nordic countries, Sprognævnets konferenceserie 2, s. 37-61, isbn 978-87-89410-51-7
  • Schulte, Michael: “Stylistic variation in runic inscriptions? A test case and a preliminary assessment.” Arkiv för nordisk filologi 123: s. 5-22, 2008, issn 0066-7668
  • Solberg, Olav: Forteljingar om drap. Kriminalhistoriar frå seinmellomalderen, 2003, isbn 8276749712
  • Strand, Lone Cecilie: Babelsk forvirring eller pragmatisk forståelse? En språkbrukanalyse av Stavanger Domkapitels protokoll 1571-1630, med hovedvekt på kodevekslingsteori. I serie: Masteroppgave / UIS-HUM. Stavanger: Universitetet i Stavanger, ISSN0066-7668
  • Stroh-Wollin, Ulla: “In the company of the Devil and Our Lord through three centuries. Swearing in Swedish dramas”, 2014, i: M. Rathje (red.), Swearing in the Nordic countries. Sprognævnets konferenceserie 2, s. 175-197, isbn 978-87-89410-51-7
  • Tryti, Tone: Norsk slang, 1984, isbn 8200070956
  • Tryti, Tone: Norsk slangordbok, 2008, isbn 978-82-573-1980-9, Finn boken
  • Aasheim, Stine Cecilie: “Kebab-norsk”: framandspråkleg påverknad på ungdomsspråket i Oslo. Hovedoppgave i nordisk språk. Oslo: Universitetet i Oslo, 1995

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.