Chiles litteratur

Artikkelstart

Den første dikter på chilensk jord var Alonso de Ercilla y Zúñiga (1533–1594). Han er kjent for sitt lange dikt La Araucana, et av spansk språks største episke verk, som beskriver de innfødtes kamp mot spanierne.

Chilensk litteratur etter frigjøringen

Den egentlige chilenske litteraturen begynner først etter frigjøringen fra Spania i 1818. Venezuelaneren Andrés Bello øvde under sitt lange opphold i Chile stor innflytelse på landets kulturelle utvikling. Den romantiske bevegelsen gjorde seg forholdsvis sent gjeldende og fant egentlig liten grobunn i landet. De betydeligste diktere fra denne perioden var Salvador Sanfuentes (1817–1860), Eusebio Lillo (1826–1910), Guillermo Matta (1829–99) og Guillermo Blest Gana (1829–1904). I folkelivsskildringene til José Joaquín Vallejo (1811–1858) merkes romantikkens indirekte innflytelse.

1800-tallets kanskje største romanforfatter, Alberto Blest Gana, en beundrer av Honoré de Balzac, markerer overgangen til realismen. Denne tendensen føres videre innen romanen av blant annet Luis Orrego Luco med Casa Grande fra 1908, som skildrer Chiles dekadente aristokrati, Baldomero Lillo (1867–1923) med sine naturalistiske noveller og hjemstavnsforfatteren Mariano Latorre (1886–1955).

Parallelt med den herskende realismen innen Chiles roman fantes det også mer lyriske og subjektivistiske tendenser, for eksempel hos Eduardo Barrios, Pedro Prado (1886–1952), som også var lyriker, og María Luisa Bombal, blant annet i novellen La última niebla (1935; norsk oversettelse Den siste tåken, 1984), og i den psykologisk-fantastiske romanen La amortajada (1938; norsk oversettelse Den liksvøpte kvinnen, 2014). «Modernista»-bevegelsens hovedskikkelse, nicaraguaneren Rubén Darío, oppholdt seg i flere år i Chile og vant en del tilhengere, blant annet Carlos Pezoa Véliz (1879–1908) og Manuel Magallanes Moure (1879–1923). Chiles første store lyriker er imidlertid nobelprisvinneren Gabriela Mistral, som utgav sin første diktsamling, Desolación, i 1922.

Mellomkrigstidens estetiske retninger i Europa som surrealismen, kubismen, dadaismen, ultraismen, og så videre fikk også sine tilhengere i Chile. Blant disse finnes betydelige diktere som Vicente Huidobro, lederen for den litterære bevegelsen «creacionismo», den politisk radikale og omstridte Pablo de Rokha (1894–1968) og nobelprisvinneren Pablo Neruda.

Litteraturen etter andre verdenskrig

Den realistisk orienterte roman etter den annen verdenskrig er representert i første rekke av Manuel Rojas, kjent for Hijo de ladrón (1951). Som en reaksjon mot den dominerende regionallitteraturen oppstod den såkalte 1950-generasjonen, med romanforfattere som Enrique Lafourcade (1927-2019) og José Donoso. Til de nyere romanforfattere hører Isabel Allende, med blant annet romanen La casa de los espíritus (1982; norsk oversettelse Åndenes hus, 1984), som også er filmatisert, Luís Sepúlveda (1949-2020) med Mundo del fin del mundo fra 1991 og Roberto Bolaño (1953–2003) med Los detectives salvajes (1998; norsk oversettelse Ville detektiver, 2009).

Blant Chiles viktigste etterkrigslyrikere kan nevnes Braulio Arenas (1913-1988), Nicanor Parra (1914-2018) med sine «anti-dikt», Miguel Arteche (1926-2012), Enrique Lihn (1929-1988), Óscar Hahn (født i 1938) og Raúl Zurita (født i 1950).

Innen teateret bidrog Antonio Acevedo Hernández (1886–1962) til utviklingen av det sosiale folketeater, mens Armando L. Moock (1894–1943) er særlig kjent for sine folkelivskomedier og tragedier. Til de nyere dramatikere hører Egon Wolff (1926-2016), Jorge Díaz (1930-2007), Alejandro Sieveking (1934-2020) og Antonio Skármeta (født i 1940).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Ignacio López-Calvo (2021): A History of Chilean Literature. Cambridge: Cambridge University Press. isbn 978-1108487375

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg