Den første dikter på chilensk jord var Alonso de Ercilla y Zúñiga (1533–94). Han er kjent for sitt lange dikt La Araucana, et av spansk språks største episke verk, som beskriver de innfødtes kamp mot spanierne.

Den egentlige chilenske litteratur begynner først etter frigjøringen fra Spania i 1818. Venezuelaneren Andrés Bello øvde under sitt lange opphold i Chile stor innflytelse på landets kulturelle utvikling. Den romantiske bevegelsen gjorde seg forholdsvis sent gjeldende og fant egentlig liten grobunn i landet. De betydeligste diktere fra denne perioden var Salvador Sanfuentes (1817–60), Eusebio Lillo (1826–1910), Guillermo Matta (1829–99) og Guillermo Blest Gana (1829–1904). I folkelivsskildringene til José Joaquín Vallejo (1811–58) merkes romantikkens indirekte innflytelse. 1800-tallets kanskje største romanforfatter, Alberto Blest Gana, en beundrer av Balzac, markerer overgangen til realismen. Denne tendensen føres videre innen romanen av bl.a. Luis Orrego Luco med Casa Grande (1908), som skildrer Chiles dekadente aristokrati, Baldomer Lillo (1867–1923) med sine naturalistiske noveller og hjemstavnsforfatteren Mariano Latorre (1886–1955).

Parallelt med den herskende realismen innen Chiles roman fantes det også mer lyriske og subjektivistiske tendenser, f.eks. hos Eduardo Barrios, Pedro Prado (1886–1952), som også var lyriker, og María Luisa Bombal (1910–80), bl.a. i novellen La última niebla (1935), og i den psykologisk-fantastiske romanen La amortajada (1938). «Modernista»-bevegelsens hovedskikkelse, nicaraguaneren Rubén Darío, oppholdt seg i flere år i Chile og vant en del tilhengere, bl.a. Carlos Pezoa Véliz (1879–1908) og Manuel Magallanes Moure (1879–1923). Chiles første store lyriker er imidlertid nobelprisvinneren Gabriela Mistral, som utgav sin første diktsamling, Desolación, i 1922.

Mellomkrigstidens estetiske retninger i Europa, surrealismen, kubismen, dadaismen, ultraismen osv. fikk også sine tilhengere i Chile. Blant disse finnes betydelige diktere som Vicente Huidobro, lederen for den litterære bevegelsen «creacionismo», den politisk radikale og omstridte Pablo de Rokha (1894–1968) og nobelprisvinneren Pablo Neruda. Den realistisk orienterte roman etter den annen verdenskrig er representert i første rekke av Manuel Rojas, kjent for Hijo de ladrón (1951). Som en reaksjon mot den dominerende regionallitteraturen oppstod den såkalte 1950-generasjonen, med romanforfattere som Enrique Lafourcade og José Donoso. Til de nyere romanforfattere hører Isabel Allende, med bl.a. romanen La casa de los espíritus (1982), som også er filmatisert, Luís Sepúlveda med Mundo del fin del mundo (1991) og Roberto Bolaño (1953–2003) med Los detectives salvajes (1998).

Blant Chiles viktigste etterkrigslyrikere kan nevnes Braulio Arenas (f. 1913), Nicanor Parra (f. 1914), med sine «anti-dikt», Miguel Arteche (f. 1926), Enrique Lihn (f. 1929), Oscar Hahn (f. 1938) og Raúl Zurita (f. 1951).

Innen teateret bidrog Antonio Acevedo Hernández (1886–1962) til utviklingen av det sosiale folketeater, mens Armando L. Moock (1894–1943) er særlig kjent for sine folkelivskomedier og -tragedier. Til de nyere dramatikere hører Egon Wolff (f. 1920), Jorge Díaz (f. 1930), Alejandro Sieveking (f. 1935) og Antonio Skármeta (f. 1940).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.