Antonio Skármeta

Skármeta har en mastergrad i litteratur fra Columbia-universitetet i New York og en doktorgrad fra Chiles Universitet i Santiago. Under Pinochet-diktaturet bodde han flere år i Vest-Berlin, hvor han underviste i manusskriving for film ved Tysklands film- og fjernsynsakademi. Siden 1989 har han vært bosatt i Chile, med unntak av tre år (2000 – 2003), hvor han var Chiles ambassadør i Tyskland. Etter sin hjemkomst til Chile i 1989 har Skármeta blitt en kjent kulturpersonlighet, både som mangeårig spaltist i chilenske aviser om alt fra litteratur til fotball, som kursholder i kreativ skriving, som litteraturprofessor, og som programleder for litteraturprogrammer på chilensk fjernsyn.

Skármetas arbeiderklassebakgrunn og venstreorienterte politiske engasjement kommer tydelig til uttrykk i litteraturen hans. Da han begynte som forfatter på 1960-tallet skilte dette ham fra Chiles øvrige forfattere, som historisk nesten utelukkende har vært fra de øvre samfunnsklasser. Hans forfatterskap bryter også tydelig med estetikken til den såkalte Boom-litteraturen som var rådende i Sør-Amerika på 1960- og 70-tallet. I motsetning til Boom-litteraturens magiske realisme, symbolikk, sjangerlek og metafiksjon, er Skármetas litteratur alltid solid forankret i et politisk og samfunnsmessig her og nå – den er handlingsdrevet, livsbejaende, humoristisk og politisk engasjert, ofte med unge hovedpersoner og mange popkulturelle referanser.

Militærkuppet i 1973 fikk stor betydning både for Skármetas liv og forfatterskap, og er et motiv som stadig går igjen i hans fortellinger. I romanen Soñé que la nieve ardía (Jeg drømte at snøen brant) fra 1975, foregår handlingen i Santiago under Allende-regjeringens siste måneder. For leseren, som vet hva som skjedde i Chile i 1973, kaster det forestående kuppet gjennomgående en skygge over hovedpersonen Arturos utopiske framtidsdrømmer. Skármetas mest kjente fortelling er romanen Ardiente paciencia (Brennende tålmodighet) fra 1985. Den forteller historien om en ungdom som leverer post til sommerboligen til poeten Pablo Neruda på øya Isla Negra. Også her leder handlingen frem til militærkuppet, og fletter en komisk kjærlighetshistorie sammen med faktiske hendelser som rystet en hel verden.

Typisk for Skármetas tverrfaglige tilnærming til kunst, skrev han først Ardiente paciencia (Brennende tålmodighet) som et hørespill for tysk radio (1983), deretter som filmmanus (1985), og til slutt som roman. I 1994 ble romanen adaptert til film av regissøren Michael Radford under tittelen Il postino (Postmannen). Filmen vant en Academy Award og ble så populær at Skármeta senere byttet romanens tittel til El cartero de Neruda (Nerudas postmann). Adaptasjoner av fortellingen florerer: Foruten roman, hørespill og film, foreligger den også som teaterstykke og opera.

Skármeta mottok allerede i 1968 den prestisjetunge Premio Casa de las Américas for sin andre novellesamling, Desnudo en el tejado (Naken på taket). Siden den gang har han mottatt en rekke priser og stipender, blant annet Chiles nasjonale litteraturpris, Premio Nacional de Literatura, i 2014.

• Chiles historie
• Chiles litteratur
• Chile

• El entusiasmo. Santiago, 1967. Noveller.
• Desnudo en el tejado. Buenos Aires, 1969. Noveller
• Tiro libre. Buenos Aires, 1973. Noveller
• Soñé que la nieve ardía. Barcelona, 1975. Roman
• No pasó nada. Barcelona, 1980. Roman
• Ardiente paciencia. Buenos Aires, 1985. Norsk utgave: Postmannen og Pablo Neruda, eller Brennende tålmodighet. Oversatt av Knut Ofstad. Oslo, 1997. Roman.
• Match ball. Buenos Aires, 1989. Roman
• El baile de la victoria. Barcelona, 2003. Roman

• Bumas, Ethan Shaskan. 1993. ”Metaphor’s Exile: the Poets and Postmen of Antonio Skármeta”. Latin American Literary Review 21:41
• Shaw, Donald L. 1994. Antonio Skármeta and the Post Boom. Hanover, New Hampshire
• Tittler, Jonathan. 1989. ”Toward a Revolutionary Writing: Antonio Skármeta’s La Insurrección”. Literature and Revolution. Red. David Bevan. Amsterdam