Med mindre man bruker grensen mellom land og vann som avgrensning av Antarktis er det vanskelig å finne en veldefinert naturlig grense for Antarktis mot nord. I dag benyttes antarktiskonvergensen, et markert skille i havoverflaten mellom kaldt polarvann og varmere vann fra lavere bredder, som oftest som den naturlige geografiske grensedragningen. Dette i kontrast til den politiske avgrensningen av Antarktis definert under Antarktistraktaten, som følger 60. sørlig breddegrad rundt hele kontinentet.

Antarktiskonvergensen ligger ikke fast, men grovt sett befinner den seg mellom 53° og 62° s.br. i sektoren mot Stillehavet, deretter går den mellom Sør-Amerika og Antarktiske halvøy, svinger så nordover til ca. 50° s.br. og følger i store trekk denne breddegrad både i sektoren mot Atlanterhavet og Indiske hav. Arealet, avgrenset på denne måten, utgjør ca. 53 mill. km2. Selve det antarktiske kontinent dekker ca. 14 mill. km2, hvorav anslagsvis 1,5 mill. km2 består av flytende isbremmer langs kysten.

De ytre konturer av kontinentet er godt kjent. Fra Greenwich-meridianen og østover helt til 160° ø.l. ligger kysten stort sett mellom den sørlige polarsirkel og 70° s.br. Vest for Greenwich-meridianen dreier kysten sørover og gir plass til en veldig havbukt, Weddellhavet, hvis vestlige begrensning dannes av den Antarktiske halvøy, som strekker seg nordover helt til ca. 63° s.br. Også øst for 160° ø.l. har kystkonturen form av en svær bukt, Rosshavet. Herfra og østover holder kysten seg i store trekk mellom 72° og 76° s.br. Denne delen av kysten er mest utilgjengelig på grunn av isforholdene.

Det er vanlig å dele kontinentet i Vest-Antarktis og Øst-Antarktis, og å la skillelinjen gå fra det sørvestlige hjørnet av Rosshavet til det sørøstlige hjørnet av Weddellhavet. Øst-Antarktis er ca. fire ganger så stor som Vest-Antarktis. Mellom de to havbuktene ligger store deler av den isdekte fjellgrunnen lavere enn havets nivå.

De sentrale partier av kontinentet består av snøvidder, for det vesentlige i en høyde av 2000 til 4000 moh og en gjennomsnittshøyde på ca. 2500 moh. Sørpolen ligger på 2830 moh mens fjellet under ligger meget nært havnivået. Det høyeste punktet på snøvidden på 4093 moh  finner vi på 80°22' S, 77°21' E.  Denne rekordtykke isen hviler på en fjellgrunn som befinner seg ca. 2000 m under havets nivå.

I randområdene for de mektige isslettene på kontinentet ligger det en rekke fjellkjeder. Vest og sør for Ross Ice Shelf ligger Queen Maud Range, Queen Alexandra Range, Queen Elisabeth Range og mange flere. Mount Kirkpatrick i Queen Alexandra Range er den høyeste toppen i dette området (ca. 4500 m). Mount Vinson-massivet, som ligger mellom Antarktiske halvøy og Sørpolen, er anslått å være 4892 m høyt, og er dermed det høyeste fjell i Antarktis.

På en øy nær vestenden av Ross Ice Shelf ligger den aktive vulkanen Mount Erebus hvor det stadig stiger litt damp opp av krateret. De eneste virkelige vulkanutbrudd fra senere tid i Antarktis fant imidlertid sted på Deception Island, nær nordspissen av Antarktiske halvøy, i 1967, 1969 og 1970.

I tillegg til selve Antarktiskontinentet ligger en rekke øyer og øygrupper innenfor den geografiske avgrensningen antarktiskonvergensen skaper. South Shetland Islands, South Orkney Islands, South Sandwich Island og Sør Georgia finner vi i Atlanterhavsektoren, med den svært isolerte norske Bouvetøya atskillig lengre mot øst. Prince Edward Islands, Île Crozet, Île de Kerguelen og Heard Island finner vi i sektoren mot det indiske hav, mens i sektoren mot Stillehavet finner vi Macquarie Island, Balleny Island, Scott Island og den norske Peter I Øy, samt en lang rekke større og mindre øyer langs Antarktiske halvøy.

Over lange strekninger av kysten siger innlandsisen til havs, og det dannes veldige, flate breområder, som flyter i havet der dybden er tilstrekkelig. En slik flytende breformasjon kalles isbrem. Hele 10 prosent av Antarktiskontinentet består av slike isbremmer. Isbremmene er gjerne et par hundre meter tykk, og ca. 1/6 ligger over havets nivå. Fronten mot havet har form av en bratt vegg, kalt isfront (ofte også barriere), som reiser seg 30–40 m over havflaten. Noen steder løper isfronten flere hundre mil langs kysten av kontinentet. Bare i enkelte sprekker og viker er det på forskjellig vis dannet en naturlig oppgang til isbremmen. Isbremmene rundt Antarktishalvøya gjennomgår i dag store forandringer. Isen har trukket seg tilbake, slått sprekker, og store deler har kollapset på begge sider av halvøya. Når deler av isbremmene forsvinner, øker også hastigheten på isstrømmen fra innlandsisen.

Antarktis har mistet ismasse de siste par tiårene. Tapene skjer i stor grad i et avgrenset område, nemlig den antarktiske halvøy og området ved Amundsenhavet i Vest-Antarktis, mens ismassen over resten av kontinentet synes å være relativt stabil.

Allerede utover sensommeren begynner det å danne seg ny sjøis langs kysten. Temperaturforhold, vind, strøm og sjøgang bestemmer hvilken tykkelse og utstrekning isen får. Nær land (eller isfronten) hvor tilfrysingen foregår lengst og mest uforstyrret, kan istykkelsen i løpet av vinteren nå opp i 2–3 m, i sjeldnere tilfeller noe mer. Bevegelsene i havflaten vil stadig søke å bryte opp sjøisen, som så settes i drift av vind og strøm og kan legge seg i mektige belter langt til havs. Utpå senvinteren kan drivisen nå nordover til omkring 54° s.br. i Atlanterhavet, og til omkring 63° s.br. i Stillehavet. Drivisen kan være en særlig vanskelig hindring for skip der den er tett sammenpakket og flakene er skrudd opp og over hverandre. Slik drivis får karakteristiske navn som «polarbaks» og «skruis». Områder som vestlige del av Weddellhavet, Bellingshausenhavet og Amundsenhavet er kjent for sine vanskelige isforhold. Satellittdata viser at den gjennomsnittlige isutbredelsen i Antarktis har økt noe i området som helhet de siste tiårene, men her er det er store regionale forskjeller og i enkelte områder er utbredelsen redusert kraftig.

 

Geologi

Den antarktiske jordskorpeplaten er begrenset av midthavsryggene i sørlige deler av det Indiske hav, Syd-Atlanteren og Stillehavet. Kontinentalranden er passiv, uten fjellkjededannelse o.l. , med unntak av ca. 2000 km ved grensen mot den søramerikanske platen som er en aktiv platerand. På grunn av denne beliggenheten har Antarktis ikke beveget seg i særlig grad i forhold til Sørpolen siden oppdelingen av superkontinentet Gondwanaland for ca. 250 mill. år siden.

Den antarktiske jordskorpeplaten består av fem geologiske provinser, de omkringliggende hav, den vestantarktiske fjellkjeden, Ross-Weddellforsenkningen, den transantarktiske fjellkjeden og det øst-antarktiske urkontinentet.

Omkringliggende hav. Havbunnsskorpen fra midthavsryggene til kontinentalrandene består av oseansk basalt som også danner en del øyer mellom 40 og 60° S. Basalten er overleiret av avsetningsbergarter fra mellom- og nytiden (<200 mill. år). Her er funnet indikasjoner på forekomster av olje og gass.

Den vestantarktiske fjellkjeden er en aktiv platerand med en fjellkjede bestående av deformerte avsetningsbergarter fra mellom- og nytiden som er gjennomtrengt av vulkanske bergarter. Denne fjellkjeden henger strukturelt sammen med New Zealand og Andesfjellene i Sør-Amerika. Deception Island i Sør-Shetlandøyene er et aktivt vulkankrater. Diverse metall- og svovelforekomster er funnet her.

Ross-Weddellforsenkningen i Vest-Antarktis består av flere eldre fjellkjedesoner som ble til mellom midtre oldtid og tidlig mellomtid (500-200 mill. år). Disse har sin fortsettelse i nabokontinentene Australia eller Afrika som hang sammen med Antarktis i Gondwanaland. To aktive vulkaner, Mount Erebus og Mount Terra, ligger i denne forsenkningen.

Den transantarktiske fjellkjeden er en 500 mill. år gammel fjellkjede på grensen mellom Øst- og Vest-Antarktis som også fortsetter i Australia. Fjellkjeden er overleiret stedvis av yngre avsetningsbergarter som inneholder fossiler av planter og krypdyr.

Det øst-antarktiske urkontinentet består av sterkt omdannete bergarter og størkningsbergarter fra en rekke fjellkjededannelser i urtiden. De eldste er 3800 mill. år gamle. Urkontinentet ble sveiset sammen med det afrikanske og indiske urkontinentet for 500 mill. år siden under den panafrikanske fjellkjededannelsen, noe som ga opphav til superkontinentet Gondwanaland. Det er funnet jern-, molybden-, uran-, kobber- og blyforekomster.

I Antarktis begynte istiden for ca. 50 mill. år siden. Den nådde sitt høydepunkt for ca. 30 mill. år siden, og varer fremdeles. I de kystnære områdene og i de transantarktiske fjellene støter man mange steder på nunataker, dvs. isolerte fjelltopper som stikker opp av isen. Ellers er det stedvis isfritt land langs kysten, hovedsakelig på Antarktiske halvøy.

Den antarktiske innlandsisen har bevart mange meteoritter som ligger konsentrert ved iskanten nær kysten og på nunataker hvor isen forsvinner gjennom ablasjon om sommeren. Mer enn halvparten av alle meteorittfunn i verden er gjort i Antarktis. Siden 1969 er over 20 000 meteoritter blitt funnet her, de fleste gjennom de amerikanske og japanske nasjonale antarktisprogrammene. De fleste er rester av asteroider med en alder på 4500 mill. år som tilsvarer planetenes alder. Noen stammer fra Månen og fra Mars.

Gjennom Protokoll om miljøvern under Antarktistraktaten (miljøprotokollen) er det vedtatt et forbud mot mineralressursutvinning i Antarktis. Vedtaket kan tas opp til reforhandling etter år 2048 dersom Partene til miljøprotokollen skulle ønske det.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.