Klima i Antarktis

Den relativt symmetriske beliggenheten i forhold til polen, den jevne overflaten med ubrutt snødekke og den store høyden over havet gir helt spesielle klimaforhold som ikke finnes andre steder. Bare på Grønlands innlandsis finnes noen av de samme effektene, men i mindre rendyrket form.

Den russiske forskningsstasjonen Vostok i det indre av Antarktis har notert Jordens laveste lufttemperaturmåling, –89,2 °C. Den tynne luften over isplatået inneholder lite vanndamp, noe som bidrar til stort varmetap ved utstråling. Snødekket har dårlig varmeledningsevne, slik at underlaget bare i liten grad demper eller forsinker temperaturvariasjoner. Temperaturen blir først og fremst bestemt av tilstrålt og utstrålt varme. Strålingstapet gjennom den lange vinteren resulterer i et relativt tynt, sterkt avkjølt luftlag nær overflaten.

I den midlere troposfæren blir det en ganske beskjeden avkjøling fordi det her foregår en langt sterkere utveksling med havluft. Motstråling fra dette laget setter en grense for temperaturfallet. I løpet av våren (oktober, november) blir det en relativt rask temperaturstigning. Solstrålingen er sterk, men den hvite flaten reflekterer 70–90 prosent. I rolig vær kan den reflekterte strålingen bidra til at temperaturen føles ganske behagelig, selv i sterk kulde.

Middeltemperaturen når sin høyeste verdi allerede ved månedsskiftet desember–januar. I februar kommer høsten med raskt synkende temperatur, økende vind og snødrev. I april har vinterkulden «satt seg», og temperaturen synker bare langsomt gjennom den antarktiske vinteren som ender i september. Nedbøren varierer fra mindre enn 50 millimeter over et større område til cirka 200 millimeter nærmere kysten. Både temperatur og nedbør kan bestemmes relativt godt ved indirekte metoder. Temperaturen 15 til 20 meter nede i isen, der forskjellen mellom vinter og sommer er utvisket, svarer til midlere årstemperatur i luften. Snitt gjennom snø og is viser en tydelig lagdeling som er preget av forskjellig påvirkning sommer og vinter.

Ved å bestemme ismengden som årlig løsrives fra kontinentet, får man også et bilde av den årlige tilveksten i form av nedbør. De siste 15 til 20 årene viser observasjonene at mengden is har økt i Øst-Antarktis, men avtatt i vest. I perioden 2009 til 2017 tapte Antarktis rundt 250 Gigatonn is per år.

Vinden over innlandsisen er sterkt preget av overflatens topografi og temperatur. Den avkjølte luften vil strømme fra høyere mot lavere nivå, med tendens til avbøyning noe til venstre for denne retningen. Det høyeste området ligger mellom nullmeridianen og cirka 90° østlig lengde og mellom 75° og 85° sørlig bredde, der det finnes store arealer over cirka 3500 meter over havet. Herfra strømmer luften i alle retninger ned mot kysten, styrt av terrenget og jordrotasjonens «drag» mot venstre (med Solen). Over sydpolplatået blåser det i middel rundt fem meter per sekund. Produksjon av kaldluft foregår hele året, men mest effektivt om vinteren; da er den midlere vindstyrken jevnt over dobbelt så stor som om sommeren.

Det snakkes ofte om snøstorm (blizzard) i Antarktis, og oftest er det da snø som virvles opp fra bakken. Ved en vindstyrke på ti meter per sekund blir fenomenet sjenerende, og ved 15 til 20 meter per sekund (stiv til sterk kuling) er synsvidden så dårlig at man ikke kan skjelne kontraster i underlaget foran seg. Whiteout, som svarer til det norske «blindføre», har vært årsak til mange flyhavarier og andre ulykker. Det opptrer i overskyet vær over snødekket mark, og skyldes at sollyset reflekteres og spres i alle retninger. I dette skyggeløse lyset blir det umulig å bedømme avstander og å orientere seg.

Her er det meget store motsetninger. Antarktishalvøya har et relativt mildt, maritimt klima, og i kystområdene her ligger temperaturen på rett under 0 °C store deler av året. Fralandsvind dominerer randsonen og kysten til alle årstider, men særlig om vinteren. Der kaldluftstrømmene fra landisen styrter utfor bratte skråninger kan det bli ekstreme vindstyrker. Ved Cape Denison, sør for Australia, har man målt årlig middelvind på nær 20 meter per sekund, grensen mellom sterk kuling og liten storm. Lavtrykksaktivitet over havet i nord betyr langt mer her enn i innlandet.

Det antarktiske havområde har et klima som også er sterkt preget av naboskapet til kontinentet i sør. Sørhalvkulens polarfrontsone er meget aktiv til alle årstider. Selv i sommermånedene kan man få stormer av en intensitet og utstrekning som man knapt opplever i den nordlige polarfrontsonen. Værsystemenes bevegelse her sør er mer regelmessig med hovedretning mot øst.

Mangel på landområder gjør at stormsjøen på havet har lang strekning å løpe over, slik at bølgene jevnt over blir høye. Havet er for en stor del dekket av is om vinteren, og isfjell og rester av drivis kan påtreffes til alle årstider. Pakkisens areal er minst i februar og mars, rundt tre millioner kvadratkilometer, størst i september, bortimot 20 millioner kvadratkilometer. Det kan veksle mellom gode og dårlige isår. Siden 1979 har satellittregistreringer gitt et godt materiale for studering av forholdene. Sjøisen har vokst i utbredelse og nådde et maksimum i september 2014. Etter dette har mengden sjøis avtatt. Den minste utbredelsen ble registrert i mars 2017. Temperaturen er sterkt avhengig av om havet er åpent eller isdekket.

I januar–februar er middeltemperaturen noen grader under frysepunktet nær kysten, cirka 5 °C i den nordligste delen. I juli er −20 °C nær kysten og nær 0 °C i nord karakteristisk for store områder. I det subantarktiske området, uten regelmessig isdekke, har man typisk maritimt klima med mindre enn 5 °C forskjell på varmeste og kaldeste måned. Antarctic Peninsula og øyer i havet har et vær temmelig likt det som hersker over havet omkring: mye skyer, nedbør og tåke, ofte sterk og variabel vind. Områder nær kontinentet har mye sørøstlig og østlig vind, men i nord får man oftere vind fra vestlig kant. «De hylende 50 grader» svarer til det navnet som ble gitt i seilskutetiden.

• Antarktis