Antarktistraktaten

Antarktistraktaten.

Transport foran Mount Erebus
Et spesialtilpasset kjøretøy foran Mount Erebus, verdens sydligste aktive vulkan.
Av /National Science Foundation.

Antarktistraktaten er en internasjonal avtale om forvaltningen av områdene sør for 60 grader sør. Traktaten ble inngått i 1959 av de tolv statene som hadde aktivitet i Antarktis under det internasjonale geofysiske år (1957–1958), Norge inkludert. Traktaten trådte i kraft 23. juni 1961.

Bakgrunn

Etter oppdagelsen av Antarktis på begynnelsen av 1800-tallet var det ingen som krevde eierskap til kontinentet, og Antarktis var et ingenmannsland inntil første halvdel av det 19. århundre, da flere land etter hvert gjorde krav på landområder på kontinentet.

Etter andre verdenskrig ble det gjort flere forsøk på å finne hensiktsmessige løsninger på spørsmålene om styresett og suverenitet i Antarktis. Et vellykket internasjonalt samarbeid under Det internasjonale geofysiske år 1957–1958 la grunnlag for forhandlinger om, og fastsettelse av en egen traktat som la rammene for den fremtidige styringen av området.

Traktatens bestemmelser

Territorialkrav i Antarktis

Sju land har fremmet territorialkrav i Antarktis: Argentina, Australia (to soner), Chile, Frankrike, New Zealand, Norge (Dronning Maud Land og Peter I Øy) og Storbritannia. Argentinas, Chiles og Storbritannias kravområder er til dels overlappende, mens det ikke foreligger krav i en sektor i Vest-Antarktis (Marie Byrd Land). Kravene er stilt i bero så lenge Antarktistraktaten er i kraft.

Territorialkrav i Antarktis
Av /Store norske leksikon.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Antarktistraktaten ble fremforhandlet under den kalde krigen, og hovedformålet med traktaten var å unngå at Antarktis ble gjenstand for uoverensstemmelser, og sikre at kontinentet ble forvaltet til menneskehetens beste. Partene vier gjennom traktaten kontinentet til fred og vitenskap. Traktaten slår fast at Antarktis bare skal benyttes til fredelige formål og at kjernefysiske sprengninger og lagring av radioaktivt avfall skal være forbudt. Det skal være full frihet for alle til å drive vitenskapelig forskning, og det oppmuntres til internasjonalt forskningssamarbeid. Traktaten legger uavklarte spørsmål og uenigheter om territorialkrav til side. Så lenge traktaten er i kraft betyr dette at ingen anses for å ha oppgitt sine rettigheter, mens det samtidig heller ikke skal kunne fremmes nye. Partene til traktaten skal årlig utveksle opplysninger om planlagt virksomheten i Antarktis, og er gitt en gjensidig rett til å utføre inspeksjon av hverandres stasjoner, installasjoner og aktivitet.

Antarktistraktaten har ingen bestemt varighet, og reglene om revisjon er omfattende og kompliserte.

Parter

De tolv opprinnelige landene som inngikk traktaten er:

Antarktistraktaten kan tiltres av alle land som er medlemmer av FN, og i dag (2023) har totalt 54 stater ratifisert traktaten, det vil si 42 stater i tillegg til de tolv opprinnelige partene.

De stater som har ratifisert traktaten og som utviser spesiell interesse i Antarktis gjennom å bedrive betydelig vitenskapelig forskning på kontinentet, får såkalt konsultativ status under traktaten. Dette innebærer at de får delta i beslutningsprosessen. De øvrige parter deltar som observatører. 29 land har per i dag (2023) konsultativ status, mens 25 land har observatørstatus.

Partsmøter

Representanter for statene samles regelmessig til konsultative møter, til drøftelse av aktuelle problemer og samarbeidstiltak. Partene samarbeider etter konsensusprinsippet, det vil si at alle parter skal være enige om alle vedtak som fattes.

Vertsansvaret for de konsultative møtene roterer mellom partene. Partsmøte har blitt avholdt i Norge to ganger, i Oslo (1975) og i Tromsø (1998).

Den 1. september 2004 ble det etablert et sekretariat for Antarktistraktaten i Buenos Aires.

Protokoll om miljøvern

I 1991 ble partene enige om vidtgående vern av miljøet i Antarktis gjennom Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten (Miljøvernprotokollen/Madrid-protokollen). Protokollen innebærer blant annet et forbud mot leting og utvinning av mineralressurser i området, men også et rammeverk for miljøkonsekvensvurderinger, beskyttelse av dyre- og planteliv, avfallsbehandling, forhindring av marine forurensninger, etablering av et omfattende verneområdesystem og ansvarsregler i forbindelse med akutte miljøhendelser. Miljøvernprotokollens bestemmelser er svært strenge i internasjonal sammenheng. Protokollen ble åpnet for undertegning 9. oktober 1991 og trådte formelt i kraft 14. januar 1998 etter at alle konsultative parter hadde ratifisert avtalen. 42 land har i dag (2023) ratifisert Miljøvernprotokollen. Etter 50 år kan det, dersom én eller flere av de konsultative partene ber om det, holdes en konferanse for å vurdere hvordan protokollen virker. Det kan vedtas endringer i protokollens bestemmelser i forbindelse med en slik revisjon, men ikke uten videre og i så fall kun med et riktig flertall bak vedtaket.

Andre relevante konvensjoner

Med utgangspunkt i Antarktistraktaten har partene til traktaten også forhandlet frem andre konvensjoner. Gjeldende er selfangstkonvensjonen CCAS (1972) og konvensjonen CCAMLR om bevaring av de marine levende ressursene i Antarktis (1980). Partene fremforhandlet også konvensjonen CRAMRA om regulering av fremtidig utnyttelse av mineralressursene (1988). Denne har ikke trådt i kraft, men har for alle praktiske formål blitt skjøvet til side av Miljøvernprotokollen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Heap, John, red. (1990): Handbook of the Antarctic Treaty System, 7th ed., 4 bind.
  • Jørgensen-Dahl, Arnfinn og Østreng, Willy red. (1991): The Antarctic Treaty System in World Politics.
  • Peterson, M.J. (1988): Managing the Frozen South: The Creation and Evolution of the Antarctic Treaty System.
  • Stokke, Olav Schram og Vidas, Davor, red. (1996): Governing the Antarctic: The Effectiveness and Legitimacy of the Antarctic Treaty System.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg