Antarktistraktaten, internasjonal avtale gjeldende sør for 60 gr. S, inngått 1959 av de 12 stater som hadde aktivitet i Antarktis under det internasjonale geofysiske år (1957-58): Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Sovjetunionen, Storbritannia og USA.

Traktaten trådte i kraft 23. juni 1961 og slår fast følgende hovedretningslinjer: Antarktis skal bare benyttes til fredelige formål. Det skal være full frihet for alle til å drive vitenskapelig forskning, og det oppmuntres til internasjonalt samarbeid på dette felt. Så lenge traktaten er i kraft legges de territoriale krav til side. Dette medfører at ingen anses for å ha oppgitt sine rettigheter, mens det samtidig heller ikke skal kunne fremmes nye krav så lenge traktaten er i kraft. Kjernefysiske eksplosjoner og lagring av radioaktivt avfall er forbudt. Opplysninger om virksomheten skal utveksles årlig, og det er gjensidig rett til inspeksjon av baser, installasjoner og aktivitet.

Traktaten har ingen bestemt varighet, og den inneholder kompliserte regler om revisjon. Representanter for statene samles regelmessig til konsultative møter, til drøftelse av aktuelle problemer og samarbeidstiltak. Per 2014 har 50 stater ratifisert Antarktistraktaten. De stater som har ratifisert og utviser spesiell interesse i Antarktis gjennom betydelig vitenskapelig forskning, får såkalt konsultativ status under traktaten. Dette innebærer deltakelse i beslutningsprosessen, mens de øvrige parter deltar som observatører. Per 2014 har 29 land konsultativ status og 21 observatørstatus.

I 1991 ble partene enige om vidtgående vern av miljøet i Antarktis gjennom Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten (Madrid-protokollen). Protokollen innebærer blant annet et mimimum 50 års forbud mot leting og utvinning av mineralressurser i området, men også et rammeverk for miljøkonsekvensvurderinger, beskyttelse av dyre- og planteliv, avfallsbehandling, forhindring av marine forurensninger,  etablering av et omfattende verneområdesystem og ansvarsregler i forbindelse med akutte miljøhendelser. Madridprotokollens bestemmelser er svært strenge i internasjonal sammenheng. Denne avtalen trådte formelt i kraft 1998 etter at alle konsultative parter hadde ratifisert avtalen; per 2014 har 35 land ratifisert den.

Med utgangspunkt i Antarktistraktaten ble også selfangstkonvensjonen CCAS (1972), konvensjonen CCAMLR om bevaring av de marine levende resurser (1980), konvensjonen CRAMRA om regulering av fremtidig utnyttelse av mineralressursene (1988) som ikke har trådt i kraft fremforhandlet.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.