Lorentz Dietrichson, født i Bergen, var en norsk kunsthistoriker og forfatter. Dietrichson begynte som litteraturhistoriker og forfatter, var en produktiv dikter i studentverdenen under pseudonymet Jørgen Latiner, og utgav den romantiske diktsyklusen Olaf Liljekrands (1857). Etter å ha avlagt teologisk embetseksamen drog han 1859 til Uppsala, ble to år etter dosent ved universitetet der, og var snart den sentrale skikkelsen i en krets av unge forfattere og estetikere som kalte seg Signaturene. Han utgav innledninger til studiet av nyere dansk og svensk litteratur (1860 og 1862), med utpreget skandinavistisk idéinnhold. Han var litteraturkritiker i Aftenbladet i 1860-årene, og skrev den første omfattende norske litteraturhistorie, Omrids af den norske poesis historie (2 bd., 1866–69).

En reise i Tyskland 1860 og først og fremst et treårig opphold i Roma 1862–65 førte ham imidlertid inn på kunststudiet. Sine inntrykk fra Italia og fra en senere reise i Hellas og Lilleasia 1869–70 skildret han i Fra min vandringstid (3 bd., 1875–77). Etter et mislykket forsøk på å vinne fotfeste i norsk universitetsliv vendte han 1866 tilbake til Uppsala, men ble samme år knyttet til Nationalmuseum i Stockholm som amanuensis, og var 1869–75 professor ved Konstakademien samme sted. I 1870-årene var han redaktør for Tidskrift för bildande Konst och Konstindustri. I 1875 opprettet Stortinget en ny lærestol i kunsthistorie ved universitetet for ham, og han la her grunnen for et egentlig kunsthistorisk studium i Norge.

Av hans vitenskapelige arbeider kan nevnes biografiene Adolph Tidemand (2 bd., 1878–79), Af Hans Gudes liv og værker (1899) og Magnus Berg (1912), det grunnleggende verk De norske stavkirker (1891–92) med forarbeidet Den norske træskjærerkunst (1878), plansjeverket Die Holzbaukunst Norwegens (sm.m. arkitekt H. Munthe 1893), Christusbilledet (1880), Antinoos (1884), Omrids af den kirkelige kunstarkæologi (1902), Monumenta Orcadica (sm.m. Johan Meyer, 1906) og den populære oversikt Vore fædres værk (1906).

Betydningsfullt ble også hans arbeid for å opprette kunstinstitusjoner i Norge. Han arbeidet for å opprette et skulpturmuseum, og på hans initiativ ble Kunstindustrimuseet opprettet 1876, Kobberstikksamlingen året etter. For Nasjonalgalleriet utarbeidet han 1882 den første resonnerende katalog og var styreformann 1885–90. Som kunstbyråkrat med et akademisk kunstsyn kom han i konflikt med radikale 1880-årskunstnere som Werenskiold, Krohg og Thaulow.

Av Dietrichsons øvrige forfatterskap kan nevnes skuespillet En arbetare (1872, norsk utg. 1875), det polemiske dikt Kivleslaatten (1879) og essayet Erindringens Kunst i Nordisk Tidskrift för Vetenskap, Konst och Industri (1890). En rekke mindre avhandlinger er samlet i Fra kunstens verden (1885). Utgav også memoarene Svundne tider (4 bd., 1896–1917).

  • Guleng, Mai Britt: "Kunsthistoriefaget i Norge i Lorentz Dietrichsons professortid" i Kunst og kultur 79 (1996), 106-25
  • Guleng, Mai Britt: "Lorentz Dietrichsons kunsthistoriske prosa" i Johnsen, Egil Børre & Trond Berg Eriksen, red.: Norsk litteraturhistorie: sakprosa fra 1750 til 1995, b. 1, 1998, 429-39
  • Imerslund, Knut: "Lorentz Dietrichsons 'Omrids af den norske poesis historie'" i Edda 78 (1978), 315-24
  • Kunst og kultur, årg 64, nr. 3, 1981
  • Østerud, E.: "Norsk litteraturhistories 'svundne tider': skandinavisten Lorentz Dietrichsons pionerarbeider" i Aarnes, Sigurd Aa., red.: "Laserne": studier i den dansk-norske felleslitteratur etter 1814, 1994, 260-313, isbn 82-03-17407-8

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.