nasjonalromantikk, kalles i Norge gjerne den åndsstrømning som var den herskende i hele Norden ut gjennom første og et stykke inn i annen halvdel av 1800-tallet. Fra Tyskland bredte bevegelsen seg via Danmark (Adam Oehlenschläger) til de øvrige nordiske land. Man søkte tilbake til sitt eget folk, dets historie, folkelige tradisjoner, diktning, musikk osv., med trang til å levendegjøre og samtidig idealisere en fortid som i Norge særlig bøndene hadde tatt vare på.
I Norge førte dette fra ca. 1840 både til et gjennombrudd i diktningen (Wergeland, Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, og ungdomsverker av Ibsen og Bjørnson), i musikk (Ole Bull, Halvdan Kjerulf) og i billedkunst, der J. C. Dahl hadde vist veien. Düsseldorf-skolens kunstnere fortsatte arbeidet med å skildre land og folk (Adolph Tidemand, Hans Gude, August Cappelen). Den vitenskapelige utforskning av det nasjonale arvegods tok til med historikerne P. A. Munch og Rudolf Keyser og folkeminneforskerne P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, Ivar Aasen, M. B. Landstad og L. M. Lindeman. Omkring 1870 ble nasjonalromantikken innen litteratur og maleri avløst av nye realistiske strømninger fra Vest-Europa.
I arkitektur og brukskunst er nasjonalromantikk et litt problematisk begrep. I Sverige er det vanlig å bruke det som en samlebetegnelse på flere ulike stiltendenser i perioden fra slutten av 1800-tallet til rett etter den første verdenskrig. Også i norske fremstillinger av denne epokens arkitektur er begrepet brukt slik, men blant kunst- og stilhistorikere foretrekkes heller nordisk eller nasjonal nybarokk som betegnesle på denne perioden. Nasjonalromantikken innen arkitekturen ytret seg som en fornyet interesse for og et ønske om å knytte an til nasjonens fortid, og da først og fremst til middelalderen. I Norge kom dette til uttrykk ved interessen for fortidsminner, og spesielt i arbeidet for bevaring og restaurering av stavkirkene. Også her spilte J. C. Dahl en ledende rolle, ikke minst som initiativtaker til dannelsen av Foreningen til norske Fortidsminners Bevaring 1844.Dragestilen fra slutten av 1800-tallet, slik den særlig ble utformet av Holm Munthe, kan sees som et sent uttrykk for denne tendensen. Men dragestilen fikk aldri noen større utbredelse, og selv om den i årene rundt 1905 opplevde en kortvarig oppblomstring, særlig innen brukskunsten, ble den i årene som fulgte erstattet av den nasjonale nybarokken.