født i Oslo, norsk forfatter, sønn av J. S. Munch. Sluttet seg i 1830-årene til Welhavens parti og redigerte 1841–46 avisen Den Constitutionelle. I 1860 bevilget Stortinget ham dosentgasje uten forelesningsplikt, i virkeligheten den første kunstnerlønn i Norge. Professortittel 1866. Som forfatter debuterte han 1836 med diktsamlingen Ephemerer, fulgt av bl.a. Digte, gamle og nye (1848), Nye digte (1850; her finnes romansesyklusen Kongedatterens Brudefart, senere særskilt utg.).
Munch var nasjonalromantiker på sin hals og hadde en høy stjerne i 1850-årene. Senere kom han i skyggen fordi hans diktning ble ansett som ute av tritt med tiden. Kjent er hans dikt skrevet til Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger i 1849: «Der ånder en tindrende sommerluft», med melodi av H. Kjerulf. Diktsamlingen Sorg og Trøst (1852), skrevet ved hans hustrus død, oppnådde stor popularitet. Alle hans skuespill er versdramaer med historisk emne, f.eks. Donna Clara; en Natscene (1840), En Aften paa Gidske (1855), Lord William Russel (1857), Hertug Skule (1864). Skrev også en historisk roman, Pigen fra Norge (1861), reiseskildringer (1849 og 1865) og Barndoms- og Ungdoms-Minder (1874).
Samlede Skrifter med biografi ved M. J. Monrad ble utgitt 1887–90. Breve og Erindringer ble utgitt av Anna E. Munch i 1954.