Østmarka nasjonalpark

Nasjonalparken består av et relativt flatt bølget landskap, til dels gjennomskåret av nord-sør langsgående sprekker og med høydeforskjeller i størrelsesorden på cirka 150 meter. Dalene og kløftene, sammen med flere innsjøer, har derfor en typisk langstrakt form, til dels med avgrensende bratte fjellvegger.

Berggrunnen i hele nasjonalparken hører til det sørnorske grunnfjellet og består av gneis, en relativ sur og hard bergart. Imidlertid, under siste istid ble det med bretransport nordfra avsatt enkelte partier med kambrium-siluriske skiferbergarter på sørsiden av enkelte koller. I bunnen av dalgangene og kløftene, er det på samme måten sedimentert eller tiltransportert mye løsmateriale i form av sand og grus, noe som forsterker forskjellene opp mot de blankskurte bergveggene på begge sider av dalgangene. Da storisen forsvant fra området for cirka 10 000 år siden, lå størstedelen av det som skulle bli Østmarka under havet, og hvoretter landet langsomt hevet seg til dagens landskap. Dette forklarer kontrasten mellom de bølgevaskete kollene og kløftene med sediment. Pollenanalyser viser at grana ble etablert som skogdannende 1400-tallet.

Nasjonalparken har et rikt dyreliv med blant annet faste bestander av både ulv og gaupe. Både rådyr- og elgbestanden er relativt stor, og begge er nokså vanlige å se, særlig vinterstid når mange av dem trekker ut mot nærliggende jordbruksområder. Bever har kommet tilbake til området, og merker etter dens aktivitet kan observeres flere steder langs vassdragene. Rødrev og hare er vanlige, og smågnagerstammene er som i de fleste skogsområdene på Østlandet.

Med sine vekslende biotoper har nasjonalparken et rikt fugleliv, og hver sommer kan fiskeørnen observeres over vannene på jakt etter mat til seg og sine. Det samme gjelder musvåk i år med god smågnagerbestand, mens andre rovfugler og ugler som hønsehauk, spurvehauk, vandrefalk og perleugle ruger nesten årvisst.

Fossekall, strandsnipe og flere arter av ender kan observeres hvert år både langs vann og elver. Fuglefaunaen er ellers som i andre lavlandsområder med barskog på Østlandet.

Generelt er plantelivet artsrikt, men med sterk veksling i artsantall og frodighet fra område til område. På de blankskurte kollene er floraen fattig med dominans av furu og lyngarter som krekling og røsslyng. I kløftene derimot er det stedvis flott granskog og en rik flora på grunn av løsmassene og avsatte partier av mer basiske bergarter. Her vokser det for eksempel blåveis, en nokså krevende art. Totalt er det registret over 400 forskjellige karplanter, og blant de mest sjeldne kan nevnes solblomst, stavklokke, myggblomst og finnmarkspors og mange sjeldne starrarter. Urskogen har også et meget rikt biota av sjeldne sopp og mosearter.

Inne i selve nasjonalparken, siden den bevisst ble begrenset til områder av nesten helt urørt natur, er det få kulturminner utover noen forlatte setervoller og merker etter fløting av tømmer langs noen av vassdragene. Vangen er en gammel gård som nå brukes som serveringsted, og like ved grensene til nasjonalparken er det to ubetjente selvbetjeningskoier.

Lavlandsbeliggenheten, det skiftende miljøet mellom skrinne koller og berg og dype kløfter med rikt jordsmonn og beliggenheten, gjør at nasjonalparken har høy biologisk mangfold innen alle grupper, med unntak av arter som lever i ferskvannsmiljø hvor fraværet av grunne muddersjøer begrenser mangfoldet.

Nasjonalparken er lett tilgjengelig for store befolkningsgrupper, særlig fra vest- og sørsiden, siden hvor T-bane og buss gir lett tilgjengelighet med relativt korte avstander fra stoppestedene til grensen for nasjonalparken. Fra nord er avstanden fra Strømmenområdet noe lengre, og det samme gjelder områdene på vestsiden av Øyeren.

• nasjonalpark
• nasjonalparker i Norge
• verneområder