Stavklokke er en kortlevet urt i klokkefamilien som gjerne blir en meter høy eller mer. Plantene har mange lyseblå blomster som sitter tett sammen på flere nivåer oppover stengelen. Etter blomstring dør planta. Stavklokkes primære voksesteder er rasmark og områder med moderat grad av forstyrrelser i jorddekket. Arten har hatt fordel av tidligere jordbrukspraksis og hatt større utbredelse, men er nå i tilbakegang.

Stavklokke har en ugreina stengel av normalt 40 til 100 centimeters høyde, men større høyder er ikke uvanlig. Stengelen er ganske kraftig med stive hår. Bladene er lysegrønne, de nederste har bladskaft, mens de øvre er sittende. Nede er bladene lansettforma, men lenger oppover blir de smalere og lengre. Alle blader er rue av korte hår.

Blomstene sitter tett sammen i toppen av stengelen og i bladhjørnene oppover stengelen. De lyseblå blomstene er opptil to centimeter lange og har eggrunde, snaue begerfliker. Blomstene er sittende, det vil si uten stilk, og står vannrett eller skrått oppover ved blomstring. Griffelen er lang og stikker ofte ut av krona. Arrflikene hos stavklokke er oftest tre, men fire og fem forkommer.

Stavklokke beskrives gjerne som toårig, det vil si at rosetten står gjennom vinteren og blomsterstengel produseres året etter. Planta dør så etter fruktsetting, men den tørre stengelen kan stå utover høst og vinter for frøspredning. I de aller fleste tilfellene tar det mer enn ett år før bladrosetten blir stor nok til at en blomsterstengel kan produseres, bladrosetten kan derfor være vegetativ i flere år. Imidlertid blomstrer planta kun en gang og den dør etter fruktsetting, såkalt monokarpi. Stavklokke bør derfor betegnes som kortlivet flerårig. Dette er en utbredt livshistoriestrategi i habitater med moderat forstyrrelse i jorddekke.

Stavklokke finnes på lysåpne steder i skogkanter, rasmark og berg, gjerne på steder med noe baserik grunn. Arten finnes spredt i lavere områder i Sør-Norge, men er ganske sjelden i Trøndelag. Høyeste kjent funn er fra rundt 600 meter over havet.

Verdensutbredelsen er Europa og østover til vestlige områder av Sibir. Arten har gått tilbake over store deler av utbredelsesområdene som følge av endringer i arealbruk, så som redusert utmarksbeite. Trolig har arten også vært mer utbredt i tidligere tider da skog ble fjerna ved brenning.

Stavklokke er insektpollinert og vanlige pollinatorer er humler og blomsterfluer. Denne arten er blant de i klokkeslekta som er i stand til å sjølpollinere om pollinatorbesøk er for få. Dette skjer ved at arrflikene krøller seg bakover og vil kunne nå pollenet som finnes på griffelen. Frøsetting ved sjølpollinering har vist seg å produsere færre frø enn insektpollinering.

Kapslene hos stavklokke har åpninger ved basis av de opprette kapslene og frøene faller ut i "skålene" som dannes av bladene ved basis av kapslene. Hos de fleste andre artene i klokkeslekta fungerer kapslene som tilbakeholdingsmekanisme for frøene, men hos stavklokke er det disse bladene under kapslene som har denne funksjonen. Frøene vil spres fra de tørre blomsterstandene gjennom høst og vinter, ja, en god del frø kan fortsatt være igjen ett år etter blomstring. I tillegg til dette kortvarige frølageret i vinterstandere, har arten mer langvarig frølager i jorda idet begravde frø først vil spire ved eksponering i lys.

Det norske navnet er litterært; denne arten er så lite utbredt at noe folkelig navn ikke er registert.

Det systematiske navnet kommer av latinsk cervix, som betyr hals og navnet henspiller trolig på bruk av planta mot halssjukdom. Navnet har Linné henta fra Leonard Fuchs' navn på stavklokke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.