Økonomi og næringsliv på Øst-Timor

Med omkring 44 prosent av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen, er Øst-Timor blant de 25 fattigste land i verden og det fattigste i Asia-regionen. Økonomien er i hovedsak basert på landbruk, med kaffe som tradisjonelt viktigste eksportartikkel. Øst-Timor har siden selvstendigheten har vært avhengig av omfattende internasjonal bistand, men det forventes at landet gradvis vil kunne erstatte donorfinansieringen med inntekter fra olje og gass.

Før den portugisiske koloniadministrasjonens oppbrudd 1975 var Øst-Timor det minst utviklede området i Øst- og Sørøst-Asia. Som følge av den indonesiske invasjonen og derpå følgende gerilja ble økonomien ytterligere forverret, noe som i perioder gav seg utslag i sultkatastrofer. Indonesiske myndigheter foretok imidlertid betydelige investeringer i jordbruk og samferdsel, samt i utdannings- og helseinstitusjoner.

Under den væpnede konflikten 1999 brøt bankvesenet sammen. Ved selvstendigheten ble USD innført som offisiell valuta, men i november 2003 kom også de første timoresiske centavos-myntene i omløp. Samme år åpnet også de tre første forretningsbankene i Dili.

En faglig landsorganisasjon ble dannet 2001. FNs arbeidsorganisasjon (ILO) har opprettet en myndighet for arbeidsmarkedsspørsmål, innført arbeidsrett og regler for arbeidsmiljø.

Olje og gass

Rike petroleumsforekomster ble i 1990-årene påvist i Timorsjøen mellom Øst-Timor og Australia. Et omtvistet havområde sørøst for Øst-Timor, det såkalte Joint Petroleum Development Area (JPDA) forvaltes av Øst-Timor og Australia i fellesskap. Avtaler inngått mellom de to land i 2001 og 2006, sikrer Øst-Timor 90 prosent av royaltyinntektene fra gassfeltene Bayu–Undan og Greater Sunrise i JPDA. Avtalen av 2006 utsetter den endelige fastsetting av nasjonale grenser innen JPDA i 50 år.

Bayu–Undan-feltet har siden tusenårsskiftet vært under utbygging med Phillips Petroleum som operatør. En planlagt rørledning fra Greater Sunrise til Øst-Timor antas å kunne åpne for etablering av en egen petrokjemisk industri. Foreløpig føres gassen til Australia. Petroleumsinntektene antas i årene etter 2012 å utgjøre hovedstammen av inntektsstrømmen til den nye staten. Øst-Timor etablerte i 2005 et oljefond, etter tilnærmet mønster av det norske Statens pensjonsfond utland, hvor inntektene fra olje- og gassutvinningen skal kanaliseres. Royaltyinntektene fra utenlandske oljeselskaper økte fra 29,5 millioner USD i 2002 til 41 millioner i 2003 og 130 millioner i 2004.

Øst-Timors nye oljefond passerte to milliarder amerikanske dollar i 2007. Forfatningsdomstolen kom i november med en kjennelse om at statsbudsjettet for 2008, vedtatt av nasjonalforsamlingen i juni, er ulovlig. Gusmao-regjeringen hadde mer enn doblet budsjettet fra foregående år ved å trekke 240 millioner amerikanske dollar fra fondet. Kjennelsen kom etter protester fra Fretilin-opposisjonen, som pekte på at loven setter bestemte grenser for bruken av olje- og gassinntektene.

For at petroleumsfondet skal kunne trygge Øst-Timors økonomi på lengre sikt, skal det ifølge regelverket ikke brukes mer enn 3 prosent av de årlige olje- og gassinntektene. Verdensbanken advarte regjeringen i 2008 mot å sette en dårlig presedens med et så stort innhugg i landets kapitalreserve for kommende generasjoner. Øst-Timor har få ressurser bortsett fra olje- og gass.

Landbruk og fiske

Ca. 75 prosent av husstandene var 2005 avhengige av selvforsyningsjordbruk, der det hovedsakelig dyrkes ris og mais. Viktigste landbruksprodukter for salg er kaffe, kakao, diverse krydder, kokosnøtter og bomull. Husdyrhold, med storfe, sau og vannbøfler, er en betydelig næring. Jordbruket svarte 2004 for 31,6 prosent av BNP etter markant nedgang.

Gode fiskebanker finnes utenfor øst- og vestkysten, men kommersielt fiske drives i lite omfang.

Industri

Prosessindustrien er lite utviklet og stod i 2004 for 3,7 prosent av BNP. Kaffeindustrien har tradisjonelt vært dominerende, og i 2004 ble et av verdens største anlegg for behandling av råkaffe åpnet i Estado. Forøvrig finnes noen mindre tekstilfabrikker og en liten fiskeindustri.

Energi

Landet hadde en produksjonskapasitet på cirka 40 MW inntil den væpnede konflikten i 1999, da samtlige vannkraftverk ble mer eller mindre ødelagt. I enkelte distrikter var bare cirka 10 prosent av husstandene knyttet til elektrisitetsforsyningen. Gjenreisningen av kraftsektoren er blitt finansiert ved internasjonal bistand, blant annet fra Norge, men var 2016 ennå ikke fullført. I 2016 var om lag 50 prosent knyttet til det landsomfattende elnettet. I tillegg var rundt 7 prosent tilknyttet et lokalnett som blir understøttet av et mikrovannkraftverk eller solcelleanlegg.

Utenrikshandel

Øst-Timor har underskudd på handelsbalansen med utlandet, og er sterkt bistandsavhengig. Kaffe og kveg er viktigste eksportvarer. Basisvarer som for eksempel ris, sukker og mel samt petroleum må importeres.

Samferdsel

Veinettet er lite utbygd og har generelt lav standard. Dili har internasjonal lufthavn og havn.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg