Øst-Timors historie

500 år før europeerne kom til Timor, var øya bebodd av folk fra melanesisk og malaysisk herkomst og underlagt to mektige kongeriker. I middelalderen var Timor kjent for sin rikdom, blant annet av sandeltre. Dette produktet tiltrakk seg kolonimaktene Portugal (fra 1500-tallet) og Nederland (fra 1600-tallet). I 1513 kom portugiserne til Øst-Timor etter at de hadde erobret Malakka i 1511. I det 16. århundre ble Øst-Timor i realiteten styrt fra Goa av en visekonge. Først i 1701 ble det oppnevnt en portugisisk guvernør i Dili.

I det 18. århundre ble det stadige kamper mellom nederlandske og portugisiske soldater. Timor ble gradvis underlagt direkte kolonistyring; Nederland fikk makten i den vestlige delen, Portugal i den østlige delen av øya. Den første grenselinjen på øya mellom Nederland og Portugal ble inngått i 1858, men det var først i 1913 at den nåværende grensen mellom de to delene av øya ble ratifisert. Den vestlige delen av øya, unntatt enklaven Oecússe Ambeno, ble en del av den indonesiske republikken i 1949.

Først i tiåret rundt 1900 greide Portugal å konsolidere sitt herredømme på Øst-Timor. Det skjedde med våpenmakt. Den hardeste konfrontasjonen var en 17 år lang geriljakrig mot høvdingen Dom Boaventura som ble drept i 1912.

Australske kommandosoldater ble i 1941 ilandsatt i Dili, men i perioden 1942–1945 var Øst-Timor okkupert av Japan. På landsbygda kjempet østtimoresere mot de japanske styrkene. I alt ble mellom 40 000 og 70 000 østtimoresere drept under andre verdenskrig. Etter krigen var Øst-Timor i ruiner.

I 1945–1965 la regjeringen i Lisboa liten vekt på å fremme den økonomiske utviklingen i Øst-Timor, som var Portugals fjerneste koloni. Hovedinteressen lå i utnyttelsen av de vide sandeltreskogene, som ble så godt som utryddet i 1920-årene. Først i 1970-årene begynte utvikling av rudimentær infrastruktur i de indre deler av øya. Under hele kolonitiden ble Øst-Timor i hovedsak neglisjert av Portugal.

«Nellikrevolusjonen» i Portugal 25. april 1974 fikk stor betydning for den politiske utviklingen i Øst-Timor. En liberalisering av de politiske restriksjonene førte til at flere politiske partier så dagens lys. De to viktigste var det konservative partiet UDT (Den timoresiske demokratiske unionen) og det Indonesia-fiendtlige partiet Fretilin (Den revolusjonære fronten for et uavhengig Øst-Timor). Et statskupp ble gjennomført av UDT i august 1975. Etter en kort borgerkrig overtok Fretilin makten, samtidig som den portugisiske koloniadministrasjonen flyktet. 28. november 1975 erklærte Fretilin Øst-Timor som selvstendig stat under navnet Den demokratiske republikken Øst-Timor. Fretilins program var basert på sosial utvikling med base i Den katolske kirke og inspirert av latinamerikansk (brasiliansk) frigjøringsteologi.

7. desember 1975 invaderte 10 000 indonesiske soldater Øst-Timor. Soldatene var støttet av en marinestyrke bestående av destroyere av russisk fabrikat, landgangsfartøyer og amfibiestridsvogner av amerikansk opprinnelse, samt kampfly og helikoptre. Få timer før denne invasjonen hadde daværende president Gerald Ford og utenriksminister Henry Kissinger en samtale i Jakarta med president Suharto. I boka Øst-Timor fra 1994 skriver José Ramos-Horta: «Om Suharto hadde vært engstelig for den amerikanske reaksjonen, forsvant hans bange anelser straks han fikk høre Fords og Kissingers garantier om at USA «hadde forståelse for» Indonesias interesser i Øst-Timor og de aksjonene som landet måtte se seg «tvunget» til å foreta.

Det var tydelig at Vietnamkrigens utvikling gjorde at etablering av Øst-Timor som selvstendig stat og med det som syntes som et venstreorientert regime, var lite ønsket av Indonesia og av vestmakter som USA og Australia. Etter harde kamper ble Øst-Timor 17. juli 1976 annektert av Indonesia og erklært som Indonesias 27. provins.

Den indonesiske annekteringen ble underkjent av FNs sikkerhetsråd, som fortsatte å anerkjenne portugisisk overhøyhet over området. Fortsatt geriljaaktivitet fra Fretilin førte til gjentatte brutale militære represalier. I perioden 1976–1979 mistet mellom 100 000 og 150 000 østtimoresere livet. De fleste var sivile og sultet i hjel, men mange ble drept. Øst-Timor forble en del av Indonesia fram til 1999.

Etter sterkt internasjonalt press godtok Indonesias president Habibie i september 1999 at en internasjonal fredsstyrke, The International Force East Timor (INTERFET), skulle utplasseres i Øst-Timor. Dette ble gjort i FN-regi og under ledelse av Australia. I oktober 1999 vedtok Indonesias øverste forsamling at Øst-Timor skulle få status som uavhengig stat. Etter dette kunne verken regjeringen i Jakarta eller den indonesiske hæren lenger rettferdiggjøre en innblanding i uavhengighetsprosessen. I slutten av oktober 1999 forlot de siste indonesiske soldatene Øst-Timor. INTERFET var på Øst-Timor til 2000.

FN overtok ansvaret for Øst-Timor ved årsskiftet 1999/2000. Grunnlaget var et vedtak i FNs sikkerhetsråd om at FN-organet UNTAET (The United Nations Transitional Administration in East Timor) skulle administrere territoriet inntil en nasjonalforsamling var valgt og etablert. Tidspunktet ble senere fastsatt til 20. mai 2002. UNTAET omfattet rundt 9500 soldater, politi og sivile. Valg ble avholdt i august 2001, med Fretilin som dominerende vinner med 55 av totalt 88 plasser i nasjonalforsamlingen. Et titalls småpartier delte de øvrige plassene, men ble uten virkelig innflytelse. Fretilins mangeårige partisjef Mari Alkatiri ble statsminister.

Frigjøringsbevegelsens forgrunnsfigur, den tidligere geriljalederen Xanana Gusmão, ble i april 2002 valgt til landets første president. Han avslo å stille som Fretilins kandidat og tok imot nominasjonen fra en allianse av småpartier, for derved å danne en motvekt til Fretilins dominans. Dette førte til konflikt mellom presidenten og deler av Fretilin-ledelsen med statsminister Alkatiri i spissen. Motsetningsforholdet mellom nasjonens to øverste ledere ble gradvis mer tilspisset. I befolkningen vokste misnøyen over at de store forventningene til den nye staten ikke ble innfridd, med økende politisk og sosial uro i årene etter selvstendigheten. I 2006 var Øst-Timor fortsatt Asias fattigste land, med en gjennomsnittsinntekt som var lavere enn i 2002 – om lag én amerikansk dollar (USD) per dag, ifølge FNs utviklingsprogram (UNDP). Etniske konflikter gjorde seg også gjeldende, særlig innen sikkerhetsstyrkene.

FN reduserte gradvis sitt nærvær etter selvstendigheten. Overgangsmyndigheten UNTAET ble i 2002 avløst av et mindre omfattende støtteorgan, UNMISET (United Nations Mission of Support in East Timor), som senere ble avløst av andre FN-organer med sivile og militære rådgivere.

En østtimoresisk forsvarsstyrke ble etablert i 2001 med cirka 1400 soldater, hovedsakelig fra den tidligere geriljahæren Falintil. Klare motsetninger gjorde seg gjeldende mellom offiserer og mannskaper fra den østlige og den vestlige delen av øystaten. I mars 2006 ble 600 soldater fra vestregionen avskjediget etter protest- og streikeaksjoner mot påstått diskriminering og dårlige levekår. Mytteristene organiserte væpnet motstand og støtte sammen med lojale styrker. Samtidig ble Dili og andre byer herjet av ungdomsgjenger med ulik etnisk tilhørighet. Minst 27 mennesker ble drept. Bak uroen lå etniske spenninger mellom folk øst og vest i øystaten.

Etter oppfordring fra regjeringen rykket FN på ny ut med en fredsbevarende styrke på 2700 mann fra Australia, New Zealand, Malaysia og Portugal. En politisk dragkamp mellom president Gusmão og statsminister Alkatiri endte i juni 2006 med at statsministeren ble tvunget til å gå av. Tidligere utenriksminister og fredsprisvinner José Ramos-Horta overtok statsministerposten.

• Øst-Timor
• Øst-Timors utenrikspolitikk
• Økonomi og næringsliv i Øst-Timor
• José Ramos-Horta
• Xanana Gusmão
• Mari Alkatiri
• Portugals historie

• Ramos-Horta, José (1996): Øst-Timor. Oslo: Grøndahl og Dreyers forlag AS, Aventura forlag. ISBN 82-588-1261-0
• Vikør, Lars Sigurdsson (1994): Aust-Timor: Ein nasjon under jernhælen. Oslo: J. W. Cappelens Forlag a.s. ISBN 82-02-14900-2