Ulik historisk utvikling har medført at befolkningen i Øst-Timor har få om ingen felles historiske tradisjoner med resten av befolkningen i Indonesia. Timor var allerede i middelalderen et senter for eksport av sandeltre. Dette produktet tiltrakk seg kolonimaktene Portugal (fra 1500-tallet) og Nederland (fra 1600-tallet). Timor ble først på 1800-tallet gradvis underlagt direkte kolonistyring; Nederland fikk makten i den vestlige delen, Portugal i den østlige.

Japanerne okkuperte hele Timor 1942–45. Det nederlandske Vest-Timor ble del av den nye uavhengige staten Indonesia i 1945, mens Øst-Timor forble en portugisisk koloni. Under hele kolonitiden ble Øst-Timor i hovedsak neglisjert av Portugal. Hovedinteressen lå i utnyttelsen av de vide sandeltreskogene, som ble så godt som utryddet i 1920-årene. Revolter mot det portugisiske styret oppstod på 1800-tallet. Imidlertid skjedde ingen forsøk på dekolonisering før Portugals militærregjering ble avsatt 1974.

En liberalisering av de politiske restriksjonene førte til at flere politiske partier så dagens lys. De to viktigste var UDT (União Democrática Timorensa) og Fretilin (Frente Revolucionária do Timor Leste Independente). Et statskupp ble gjennomført av UDT i august 1975. Etter en kort borgerkrig overtok Fretilin makten samtidig som den portugisiske koloniadministrasjonen flyktet. 28. november 1975 ble Øst-Timor av Fretilin erklært som selvstendig stat under navnet Den demokratiske republikken Øst-Timor. Fretilins program var basert på sosial utvikling med base i den katolske kirken og inspirert av latinamerikansk (brasiliansk) frigjøringsteologi. Vietnamkrigens utvikling gjorde at etablering av Øst-Timor som selvstendig stat og med hva som syntes som et venstreorientert regime, var lite ønsket av Indonesia og av vestmakter som USA og Australia.

7. desember 1975 ble Øst-Timor invadert av Indonesia og erklært som indonesisk provins i juli 1976. Imidlertid ble den indonesiske annekteringen underkjent av FN, som fortsatte å anerkjenne portugisisk overhøyhet over området. Fortsatt geriljaaktivitet fra Fretilin førte til gjentatte brutale militære represalier.

Etter at Øst-Timor hadde vært isolert frem til 1990, ble provinsen gradvis åpnet for omverdenen. En massakre under en demonstrasjon i forbindelse med et begravelsesfølge på Santa Cruz-kirkegården i Dili 1991 ble tilfeldigvis filmet av et utenlandsk filmteam. Etter dette fikk konflikten større oppmerksomhet internasjonalt, og presset mot Indonesia økte. Etter at geriljalederen Xanana Gusmão ble arrestert 1992, avtok den væpnede motstanden. I 1996 ble to av de fremste uavhengighetsforkjemperne, biskop Carlos Belo og eksillederen José Ramos-Horta, belønnet med Nobels fredspris.

Etter at Suharto ble tvunget til avgang som Indonesias president 1998, fikk politikere som erkjente at tiden var inne for å finne en politisk løsning, større innflytelse. Straks ble enkelte militære eliteavdelinger trukket ut. I august 1999 ble det avholdt folkeavstemning i Øst-Timor, hvor alternativene for velgerne var indre selvstyre eller full uavhengighet fra Indonesia. Oppslutningen om valget var 98,6 %, og 78,5 % av velgerne stemte for full uavhengighet.

FN hadde ansvaret for gjennomføringen av folkeavstemningen, og FN-delegasjonen UNAMET overvåket valget. En voldsbølge av store dimensjoner herjet likevel landet. Pro-indonesiske militsgrupper, som ikke ville godta valgresultatet, slo til med massiv terror mot sivilbefolkningen. Ifølge FN ble ca. 1450 østtimoresere drept og 260 000 drevet på flukt opp i fjellene eller inn i det indonesiske Vest-Timor. Ca. en tredel av boligmassen i landet skal ha blitt ødelagt sammen med annen infrastruktur.

Etter sterkt internasjonalt press godtok Indonesias president Habibie i september at en internasjonal fredsstyrke, INTERFET, skulle utplasseres i Øst-Timor. Dette ble gjort i FN-regi og under ledelse av Australia. I oktober vedtok Indonesias øverste forsamling at Øst-Timor skulle få status som uavhengig stat. Etter dette kunne verken regjeringen i Jakarta eller den indonesiske hæren lenger rettferdiggjøre en innblanding i uavhengighetsprosessen. I slutten av oktober forlot de siste indonesiske soldatene Øst-Timor.

FN overtok ansvaret for Øst-Timor ved årsskiftet 1999/2000. Grunnlaget var et vedtak i Sikkerhetsrådet om at FN-organet UNTAET skulle administrere territoriet inntil en nasjonalforsamling var valgt og etablert; tidspunktet ble senere fastsatt til 20. mai 2002. UNTAET omfattet ca. 9500 soldater, politi og sivile. Valg ble avholdt august 2001, med Fretilin som dominerende vinner med 55 av totalt 88 plasser i nasjonalforsamlingen. Et titall småpartier delte de øvrige plassene, men ble uten virkelig innflytelse. Statsminister ble Fretilins mangeårige partisjef, Mari Alkatiri.

Frigjøringsbevegelsens forgrunnsfigur, den tidligere geriljalederen Xanana Gusmão, ble april 2002 valgt til landets president. Han avslo å stille som Fretilins kandidat og tok imot nominasjonen fra en allianse av småpartier, for derved å danne en motvekt til Fretilins dominans. Dette førte til konflikt mellom presidenten og deler av Fretilin-ledelsen med statsminister Alkatiri i spissen. Motsetningsforholdet mellom nasjonens to øverste ledere ble gradvis mer tilspisset. I befolkningen vokste misnøyen over at de store forventninger til den nye staten ikke ble innfridd, med økende politisk og sosial uro i årene etter selvstendigheten. 2006 var Øst-Timor fortsatt Asias fattigste land, med en snittinntekt som var lavere enn i 2002 – ca. én dollar dagen, ifølge UNDP. Etniske konflikter gjorde seg også gjeldende, særlig innen sikkerhetsstyrkene.

FN reduserte gradvis sitt nærvær etter selvstendigheten. Overgangsmyndigheten UNTAET ble 2002 avløst av et mindre omfattende støtteorgan, UNMISET, som senere ble avløst av andre FN-organer med sivile og militære rådgivere.

En østtimorsk forsvarsstyrke ble etablert 2001 med ca. 1400 soldater, hovedsakelig fra den tidligere geriljahæren Falintil. Klare motsetninger gjorde seg gjeldende mellom offiserer og mannskaper fra øst- og vestkysten av øystaten. I mars 2006 fikk 600 soldater fra vestregionen sparken etter protest- og streikeaksjoner mot påstått diskriminering og dårlige levekår. Mytteristene organiserte væpnet motstand og støtte sammen med lojale styrker; samtidig ble Dili og andre byer herjet av ungdomsgjenger med ulik etnisk tilhørighet. Minst 27 mennesker ble drept. Bak uroen lå etniske spenninger mellom folk øst og vest på øystaten.

Etter oppfordring fra regjeringen rykket FN på ny ut med en fredsbevarende styrke på 2700 mann fra Australia, New Zealand, Malaysia og Portugal. En politisk dragkamp mellom president Gusmão og statsminister Alkatiri endte i juni 2006 med at statsministeren ble tvunget til avgang. Tidligere utenriksminister og fredsprisvinner José Ramos-Horta overtok statsministerposten.

Det politiske landskapet i Øst-Timor endret seg drastisk i 2007-08, i kjølvannet tumultene i 2006. Nobelprisvinneren José Ramos-Horta skiftet i mai sin lederposisjon fra statsminister til president. Tidligere president Xanana Gusmao gjorde det omvendte byttet: Han ble statsminister etter valgseier. Det tidligere så dominerende Fretilin-partiet mistet sitt tidligere så faste grep om makten. 2008 ble begge topplederne utsatt for attentater. Ramos-Horta ble livstruende såret, men overlevde takket være intensiv behandling ved sykehus i Australia.

Ved presidentvalget i mai 2007, det første siden Øst-Timor fikk sin selvstendighet i 2002, samlet Ramos-Horta 69 % av stemmene i 2. valgomgang. 31 % gikk til den tidligere geriljakommandanten Fransisco Guterres, som var Fretilins kandidat.

Frigjøringshelten Xanana Gusmao hadde vært statsoverhode siden selvstendigheten, men lot være å stille til gjenvalg som president. I Øst-Timor har statsministeren det meste av makten, mens presidenten hovedsakelig har en seremoniell funksjon. Gusmao gikk til parlamentsvalget i juni 2007 i spissen for et nystiftet parti, Nasjonalkongressen for gjenreisning av Øst-Timor (CNRT). Det nye partiet gikk i valgallianse med tre andre partier, som sammen fikk 51 % av stemmene og 37 av 65 parlamentsplasser.

Valget ble et nytt tilbakeslag for Fretilin, som hadde vært den drivende politiske kraften under og etter frigjøringskampen mot Indonesia-hæren. De siste årene er Fretilin blitt splittet og vesentlig svekket, særlig da Øst-Timor ble herjet av blodige opptøyer i 2006 etter uroligheter internt i forsvaret.

Gusmao forsøkte lenge å få dannet en nasjonal samlingsregjering, men forsøket strandet under motbør fra Fretilin. 8. august ble han likevel utnevnt til statsminister av sin nære politiske allierte, president Ramos-Horta. Dette ble heftig kritisert av Gusmaos politiske hovedmotstander, Mari Alkatiri, leder for Fretilin og statsminister inntil han ble avsatt av daværende president Gusmao under opptøyene i 2006. Alkatiri erklærte at Fretilin ikke ville samarbeide med Gusmaos "ulovlige og grunnlovsstridige regjering". Alkatiri hevdet at han selv, som leder for landets fortsatt største parti med 29 % av stemmene, hadde en grunnlovsfestet førsterett til å danne regjering.

Valgkampene i 2007 ble også preget av voldelige sammenstøt, men på langt nær av samme omfang som uroen i mai 2006, da minst 37 mennesker ble drept og 150 000 jaget hjemmefra. Dette skjedde etter at Alkatiris Fretilin-regjering hadde gitt 600 soldater sparken. Disse ble offisielt fordømt som mytterister, men hevdet selv å være ofre for systematisk diskriminering på etnisk grunnlag.

Internasjonale tropper rykket inn for å stanse kamphandlingene i 2006. Siden har FN styrket sitt nærvær gjennom FN-misjonen UNMIT. Nærværet av internasjonale sikkerhetsstyrker under australsk ledelse og polititropper under FN-ledelse, her gjort det enklere for myndighetene å håndtere situasjonen. Til sammen teller de fredsbevarende styrkene ca. 3000 mann, dertil kommer noen hundre observatører og politiske rådgivere.

11. februar 2008 ble president Ramos-Horta truffet av tre skudd og livstruende såret da han ble overfalt av opprørske soldater. Statsminister Gusmao slapp uskadd fra det da han ble angrepet av en annen gruppe opprørere samme dag. Statsministeren betegnet angrepene som et kuppforsøk. Opprørslederen, major Alfredo Reinaldo, ble drept under skuddveksling med presidentens livvakter. Horta ble operert flere ganger ved et sykehus i Australia og gjenvant bevisstheten etter 10 døgn i koma.

Australia sendte ytterligere 350 soldater som forsterkning til FN-styrken UNMIT (UN Integrated Mission in Timor-Leste). Sikkerhetsrådet har forlenget UNMIT-mandatet på daværende nivå til 26. februar 2010.

Med omkring 44 % av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen, er Øst-Timor blant de 25 fattigste land i verden og det fattigste i Asia-regionen. Økonomien er i hovedsak basert på landbruk, med kaffe som tradisjonelt viktigste eksportartikkel. Øst-Timor har siden selvstendigheten har vært avhengig av omfattende internasjonal bistand, men det forventes at landet gradvis vil kunne erstatte donorfinansieringen med inntekter fra olje og gass.

Øst-Timors nye oljefond passerte 2 milliarder US$ i 2007. Forfatningsdomstolen kom i november med en kjennelse om at statsbudsjettet for 2008, vedtatt av nasjonalforsamlingen i juni, er ulovlig. Gusmao-regjeringen hadde mer enn doblet budsjettet fra foregående år ved å trekke 240 millioner US$ fra fondet. Kjennelsen kom etter protester fra Fretilin-opposisjonen, som pekte på at loven setter bestemte grenser for bruken av olje- og gassinntektene.

For at petroleumsfondet skal kunne trygge Øst-Timors økonomi på lengre sikt, skal det ifølge regelverket ikke brukes mer enn 3 % av de årlige olje- og gassinntektene. Verdensbanken advarte regjeringen i 2008 mot å sette en dårlig presedens med et så stort innhugg i landets kapitalreserve for kommende generasjoner. Øst-Timor har få ressurser bortsett fra olje- og gass. Det nye petroleumsfondet ble etablert 2005 etter mønster av det norske Statens pensjonsfond - Utland.

Internasjonalt har det vært en prioritert oppgave å bedre forholdet til Indonesia, som er den nye statens dominerende handelspartner. Øst-Timors ledere har latt det skinne igjennom at man ikke ønsker at et rettsoppgjør etter volden i 1999 skal komplisere forholdet til Indonesia. Forholdet ble ytterligere styrket etter at landene i 2008 gikk inn i samarbeidsavtaler på en lang rekke områder og kom overens om stort sett alle uavklarte spørsmål om grensedragning til havs og på land. Indonesia støtter opp om Øst-Timors søknad om medlemskap i den regionale samarbeidsorganisasjonen ASEAN fra 2012.

Sluttrapporten fra den felles timoresisk-indonesiske Sannhets- og Vennskapskommisjonen ble 2008 overlevert presidentene Ramos-Horta og Yudhoyono. Den imøtegår på vesentlige punkter den offisielle indonesiske versjonen av hendelsesforløpet under og etter folkeavstemningen om selvstendighet i 1999. Pro-indonesiske militsgrupper, som gikk løs på selvstendighetsaktivister, ble væpnet, finansiert og organisert av høytstående indonesiske offiserer. Overgrepene var ikke spontane, men organisert og utført med overlegg for å terrorisere befolkningen, lyder kommisjonens konklusjon.

Forholdet til Australia bar lenge preg av at Australia tidlig anerkjente Indonesias overhøyhet over Øst-Timor etter invasjonen 1975. Dette bedret seg etter at en avtale om deling av petroleumsressursene i havet ble undertegnet 2001. En ny avtale fra januar 2006 sikrer Øst-Timor 90 % av royalty-inntektene fra gassfeltet Greater Sunrise i Timorhavet. 2006-avtalen utsetter den endelige markering av grenselinjen mellom de to land i Timor-havet i 50 år.

Australia har siden selvstendigheten i 2002 hatt en sentral sikkerhetspolitisk rolle, bl.a. ved utplassering av fredsbevarende styrker i Øst-Timor.

Øst-Timor har status som samarbeidsland for norsk bistand. Under selvstendighetsfeiringen i 2002 undertegnet Norge en bistandsavtale med særlig vekt på utvikling av petroleumsindustrien. Rammen for bistanden har vært på ca. 60 millioner kroner årlig. Med en befolkning på én million er Øst-Timor en relativt svært stor mottager av norsk bistand per person.

Norge er største bistandsgiver i petroleumsektoren. Siden 1990-årene har det vært betydelig petroleumsaktivitet på felter i Timorhavet, som delvis er under østtimoresisk jurisdiksjon. Siden 2003 har Oljedirektoratet i Norge (OD) samarbeidet nært med Directorate of Minerals and Energy i Øst-Timor. Norske vurderinger lå til grunn da regjeringen 2004 vedtok en petroleumslov og petroleumsskattelov etter norsk forbilde. Øst-Timor etablerte 2005 et oljefond etter norsk modell. Forvaltningen av fondet og spørsmålet om hvor mye penger som skal spares, er forankret i lovs form. Norge gav også faglig bistand under forhandlinger med Australia om fordelingen av petroleumsinntektene fra Timorhavet. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har siden 2003 gitt bistand til teknologioverføring og forvaltning av kraftsektoren i Øst-Timor. Det første vannkraftverket i Øst-Timor med norsk finansiering kom i drift 2008.

Målet for øvrig bistand er langsiktig stats- og nasjonsbygging i et ungt og skjørt demokrati. Samarbeidet er konsentrert om godt styresett, kvinner og barns rettigheter, samt gjenreisnings- og forsoningsprosessen. Tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, har siden 2006 vært norsk spesialutsending til fredsprosessen. Stålsett har tilrettelagt for dialog mellom politiske ledere for å finne en løsning på problemene med internflyktninger og sikkerhetssituasjonen, samt bistå ungdom som generelt er stigmatisert etter at mange unge deltok i voldshandlingene i 2006-07.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.