Faktaboks

Sonja Henie
Født
8. april 1912, Kristiania (nå Oslo)
Død
12. oktober 1969, fly fra Paris til Oslo
Sonja Henie under vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936. Henie vant gull i kunstløp, single damer.

Isdanseren Sonja Henie, fotografert i 1933.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Sonja Henie var en tidlig innovatør av kunstløpsporten. Hun vant tre OL og ti VM på rad. Berømmelsen dette gav, brukte hun til å komme seg til Hollywood hvor hun spilte inn elleve filmer som stort sett dreide seg rundt hennes scener med kunstløp. Henie opptrådte med isshow som gav henne enda større inntekter enn de hun fikk fra film. Sammen med sin mann opprettet hun Henie Onstad Kunstsenter hvor de donerte mesteparten av sin samling med moderne kunst.

Idrettsstjerne

Sonja Henie deltar under OL i Chamonix, elleve år gammel.
Av /gallica.bnf.fr / Bibliothèque nationale de France.

Som barn likte Sonja Henie å følge med når broren Leif og vennene hans gikk på skøyter på Frogner stadion. Hun prøvde seg selv, og oppviste raskt et ekstraordinært talent som foreldrene støttet helhjertet. Wilhelm Henie drev selv en suksessfull pelsforretning og hadde på morssiden arv via Jordan børstefabrikk. Familien hadde derfor råd til å gi Sonja den beste undervisning innen ballett og kunstløp. Bare elleve år gammel deltok hun i 1924 under OL i Chamonix. Der ble hun sist av åtte deltagere. Men allerede to år senere hun ble hun nummer to i VM, og etter dette startet en helt utrolig seiersrekke: Hun vant alle VM i perioden 1927–1936, og alle tre OL i 1928, 1932 og 1936.

Da Sonja begynte med kunstløp var dette en idrett preget av pliktløp og tekniske stiløvelser. Sonja ønsket å forene dans og kunstløp, lage koreografi til musikk hun valgte selv, og benytte mer kroppsnære kostymer som tillot mer bevegelse og viste mer av kroppen. Publikum lot seg både begeistre og sjokkere av Sonjas opptredener som alltid var dyktig promotert av hennes far. Wilhelm Henie krevde også alltid dekning for «utgifter» av arrangører. Her ble amatørregelverket tolket vidt, men det ble aldri noen sak ut av dette.

Etter at Sonja hadde vunnet både OL og VM i 1936 var det ikke mer å strekke seg etter på den fronten. Helt siden 1928 hadde hun drømt om å dra til Hollywood, og gjorde nå et alvorlig fremstøt. Hun fikk en avtale med impresarioen Arthur Wirtz om isshow rundt om i USA. De to showene i Hollywood ble særlig planlagt. Ved hjelp av Marion Davies, elskerinnen til William Randolph Hearst, som ofte arrangerte tilstelninger for alle som betød noe, og omfattende annonsering i Hearsts avis Los Angeles Examiner, ble begge showene fylt til randen av kjendiser. Darryl F. Zanuck i 20th Century-Fox var villig til å gi Sonja filmkontrakt, men ville bruke henne som et innslag i en større film. Sonja avslo dette: Det var hovedrolle eller ingenting.

Filmstjerne

Plakat for filmen It's a Pleasure, 1945.
Av /National Portrait Gallery, Smithsonian Institution.
Lisens: CC0

Sonja Henie

Av /NTB Scanpix ※.

Sonjas skuespillertalent var svært begrenset og dette ble kompensert av at hun i sine filmer som regel spilte et naivt og barnlig naturbarn fra Europa, ofte Norge. Hun hadde få replikker og ble supplert av en håndfull erfarne skuespillere. Den aseksuelle fremstillingen av Henies rollefigurer var sannsynligvis en motvekt til de fysiske og sensuelle kunstløpscenene som var filmenes høydepunkter. Sonja var selv med på å utforme disse i stor grad. Sonja var kravstor og irriterte stadig Zanuck ved å henvende seg direkte til ham, og ikke gå tjenestevei. Den første filmen, One in a Million, kom allerede i 1936, og både den og de to påfølgende var kjempesuksesser.

I Norge var mottagelsen annerledes enn i USA: Det var det friske, naturlige og enkle som var essensen av Sonja Henie. Hun gjorde det stort i Amerika fordi var hun norsk, og det betød at hun fremsto som en kontrast til Hollywood-systemet som norske kritikere distanserte seg fra. For norsk publikum var det å bli filmstjerne større enn å bli idrettsstjerne. Da Henie besøkte Oslo i 1937, var det som filmstjerne, ikke kunstløper.

Sammen med Arthur Wirtz fortsatte Henie å opptre med sine isshow. Disse ble gjerne lagt tett opp til filmpremierene og det ble benyttet kostymer og koreografi fra filmene. Dette gav en synergieffekt som både filmene og isshowene nøt godt av. Selv om Henie i flere år var blant dem i Hollywood med høyest gasje, tjente hun enda mer på disse isshowene. I tillegg kom reklame for alle mulige produkter, fra hvite kunstløpsskøyter til papirdukker og sigaretter. Henie var også med på å produsere isshow hvor hun selv ikke deltok.

Med den fjerde Hollywood-filmen, My Lucky Star fra 1938, begynte suksessen å dabbe av noe. Sonja var likevel stadig nevnt i norske avisspalter resten av 1930-tallet. Etter andre verdenskrig var det ikke så mye omtale. Det hadde sannsynligvis sammenheng med at Henie var blitt for gammel til å fremstille den barnlige versjonen Hollywood hadde fremmet. Men viktigere var nok at hun i 1940 giftet seg med amerikanske Dan Topping, og året etter fikk innvilget amerikansk statsborgerskap. I 1941 ble hun bedt om å støtte den norske flygerskolen i Canada, hvorpå hun svarte: «Det som er hendt Norge og de andre landene som nazistene erobret, er trist. Men jeg har mitt hjem i Amerika nå, og der har jeg mine interesser.» Hun kom snart til å angre på denne holdningen, og gav hjelp senere, men dette opprinnelige avslaget ble husket lenge og gjorde skade på den norske oppfatningen av Henie. Etter krigen ble det debatt om hennes holdning under krigen. Hun ble anklaget for likegyldighet og svak nasjonalfølelse, men ikke for å ha nazisympatier.

Sonja Henie ønsket seg mer krevende roller i Hollywood, slik at hun kunne imponere med mer enn kunstløp. Det var dog åpenbart for filmprodusentene at hun ikke hadde slike skuespillerevner. Filmene ble derfor laget over samme mal som før, og interessen avtok. Uansett fortsatte Henie det lukrative samarbeidet med Wirtz om isshow. Hun giftet seg i 1949 for andre gang, med Winnie Gardiner Jr. Han fikk overtalt Henie til å mene at Wirtz tok en for stor del av fortjenesten. Derfor brøt hun samarbeidet med Wirtz og ble sin egen producer. Dette gav store økonomiske og tekniske utfordringer som Henie ikke var forberedt på, og mange steder måtte hun konkurrere med Wirtz som hadde førsterett på de attraktive ishallene.

Henie var på Europaturné i 1953, og det var kun motvillig at hun gikk med på å opptre i Oslo. Hun var bekymret for kritikken av hennes passivitet i krigsårene. Hun fikk imidlertid strålende mottagelse og holdt en rekke oppsetninger på Jordal Amfi. Også i 1955 opptrådte Henie i Oslo, men omtalene var ikke like begeistret som før. Sonja var blitt eldre, men et annet problem var at hun etter hvert var begynt å drikke mye. I 1956 gjennomførte hun en mislykket turné i Sør-Amerika; i Rio de Janeiro falt hun på isen, åpenbart beruset.

Kunstmesen

Oslo 23. august 1968: Åpningen av Henie Onstad Kunstsenter. Her de to Sonjaer sammen. Fra venstre: Sonja Henie og Sonja Haraldsen (senere kronprinsesse Sonja).
Oslo 20. oktober 1961: Ekteparet Sonja Henie og Niels Onstad har bestemt seg for å skjenke 20 millioner kroner og størstedelen av sin berømte malerisamling til en stiftelse som skal bygge et museums og kunstneranlegg på Høvikodden. Her ekteparet Henie-Onstad med ett av sine malerier.
Henie Onstad Kunstsenter
Av /NTB Scanpix.

Sonja Henie hadde begynt å samle kunst allerede før krigen. I 1955 ble hun sammen med skipsrederen Niels Onstad som samlet bevisst på abstrakt samtidskunst og fikk Sonjas øyne opp for denne. De giftet seg året etter og fikk snart en meget stor samling nyere kunst. I 1960 ble samlingen vist i Kunstnernes Hus. Den vakte stor oppsikt på grunn av Sonja Henie, de berømte og kostbare maleriene, og ikke minst at norsk publikum anno 1960 ikke var vant til modernistisk og abstrakt kunst. Samlingen ble senere sendt rundt i Europa, blant annet til Tate Gallery i London.

Sonja Henie og Niels Onstad ønsket å donere samlingen til Norge. De inngikk av avtale med Bærum kommune hvor de bekostet bygging og drift av det som ble Henie Onstad Kunstsenter, og de donerte nesten hele sin samling til dette. Senteret ble åpnet i 1968.

Privat

Sonja hadde kortere og lengre forhold både til kunstløpere i isshowene hennes og skuespillere i Hollywood. Noen av disse forholdene var offentlig kjent, andre ikke. Mest kjent av skuespillerne var Tyrone Power som hun spilte mot i Thin Ice (1937). I 1940 ble hun gift med sosietetsløven Dan Topping. Dette ekteskapet ble oppløst i 1946. Fra 1949 til 1956 var hun gift med Winthrop Gardiner Jr. som kom fra samme sjikt. Sonjas mor, Selma Henie, omtalte begge som «sosietetsbomser». De hadde langt mindre midler enn deres livsstil gav uttrykk for. Gardiner var dessuten meget alkoholisert, og det førte til at også Sonjas drikking tiltok. Sonja kjente Niels Onstad fra mange år tilbake, men hadde ikke tidligere vist noen interesse for ham. I 1955 fremstod han som en vellykket skipsreder som ikke trengte å lene seg på andres berømmelse eller penger. De giftet seg i 1956.

Renommé

Sonja Henie og Adolf Hitler. Andre verdenskrig var enda noen år unna da OL ble arrangert i Garmisch-Partenkirchen i 1936.

Sonja Henie i aksjon under isshowet på Jordal Amfi i august 1953, hvor hun for første gang etter krigen opptrådte for et norsk publikum. Jordal Amfi var fremdeles en friluftsbane og ble i anledning isshowet islagt midt på sommeren. Showet hadde 33 forestillinger, alle med fulle hus.

Av /NTB Scanpix ※.

Fremstillingen av Sonja Henie de senere årene har vektlagt hennes mørke sider: At hun var vulgær, egoistisk, grådig og etter hvert alkoholisert. Selv om Sonja Henie på mange måter er et ikon for norsk skøytesport har hun en mindre plass i norsk historie enn hun kunne hatt. En grunn til det er at hun aldri oppførte seg slik en norsk vintersportstjerne var forventet å gjøre; særlig vektla hun aldri at hun var norsk. Dessuten var norske holdninger til kvinneidrett reaksjonære i hele Sonjas levetid.

Fotografier av Sonja som hilser på Hitler og Sonja som gjør Hitler-hilsen før sin opptreden under OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936, og det at hun var på lunsj med Hitler og Goebbels, vekker oppsikt i dag. Det vakte ikke oppsikt i 1936. Hitler var Europas største celebritet, og andre verdenskrig var enda noen år unna.

Spillefilmer med Henie

  • Syv dage for Elisabeth, 1927. Tapt.
  • One in a Million, 1936. (Isens dronning)
  • This Ice, 1937. (På glattisen)
  • Happy Landing, 1938. (Lykkelig landing)
  • My Lucky Star, 1938. (En mannequin på college)
  • Second fiddle, 1939. (Annen fiolin)
  • Everything Happens at Night, 1939. (Journalister på eventyr). Totalforbudt av Statens filmkontroll 19. april 1940.
  • Sun Valley Serenade, 1941. (Høyfjellets sang). Norsk premiere 1945.
  • Iceland, 1942. Ikke importert til Norge.
  • Wartime, 1943. Norsk premiere 1947.
  • It’s a Pleasure, 1945. (Amor på glattisen). Norsk premiere 1948.
  • The Countess of Monte Cristo, 1948. (Grevinnen av Monte Cristo)

TV-dokumentar om Sonja Henie

  • Sonja Henie isens dronning. Regi: Edvard Hambro. 1993.

Spillefilm om Sonja Henie

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Henie, Sonja: Mitt livs eventyr. Oslo, 1938.
  • Andersen, Alf G.: Som i en drøm. Sonja Henies liv. Oslo, 1985.
  • Strait, Raymond og Henie, Leif: Queen of Ice, Queen of Shadows. The Unsuspected Life of Sonja Henie. New York, 1985.
  • Hoel, Merete Lie: Sonja Henie. Oslo, 1992.
  • Pedersen, Mona: Henie i Hollywood. Oslo, 2002.
  • Stenseth, Bodil: Sonja Henie. Kvinne på is. Oslo, 2002.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg