Blekksprut på havets dyp

Ocythoe tuberculata er en art som lever fritt i vannmassene i varme og tempererte havområder, blant annet ved kysten av California. Den er ikke funnet i Norge. Hunnene blir over 30 centimeter lange, mens hannene bare blir 4 centimeter. Her er den på vei mot overflaten for å jakte på mat.

Av /Reef Check Foundation.
Vanlig blekksprut
Vanlig blekksprut, Octopus vulgaris.
Vanlig blekksprut
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Blekkspruter er en klasse av bløtdyr. Blekkspruter kjennes på sin todelte kroppsform. Hodet har munn omgitt av fangarmer, og kroppen er gjerne pungformet eller spisset mot bakenden. Navnet blekksprut kommer av en blekksekk som de tømmer når de føler seg truet. Slik kan de gjemme seg i en sky av blekk. Noen arter mangler blekksekk.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Cephalopoda

Størrelsen av blekksprut varierer fra noen få centimeter til kjempeblekkspruten som kan bli 18 meter lang, og som er den største arten blant de virvelløse dyrene. Blekksprutene har et velutviklet nervesystem og regnes som de mest intelligente blant de virvelløse dyrene.

Systematisk deles blekksprutene i to grupper.

  • Gruppen Coleoidea har to gjeller og enten innvendig skall eller de mangler skall. De deles igjen i åttearmete og tiarmete blekkspruter. På engelsk kalles åttearmede blekkspruter for octopus mens tiarmede kalles squid. Calamari i middelhavslandene er stekt squid.
  • Gruppen Nautiloidea har fire gjeller og utvendig skall. I dag kjenner vi bare én slekt, Nautilus, også kalt perlebåter, med seks arter. De var tallrike i tidligere geologiske perioder fra kambrium, og det er kjent rundt 300 slekter fra fossiler.

Alle blekkspruter er rovdyr, og de lever mest av fisk, bløtdyr og krepsdyr. Det finnes 800 arter blekkspruter og de er utbredt i alle verdenshav. Ingen arter lever i ferskvann, men noen kan leve i brakkvann. Vanlige arter langs norskekysten er akkar og Eledone cirrhosa.

Bygning, anatomi

Blekksprutenes kropp er bilateralt symmetrisk og deles i to avsnitt, hodet og kroppen. Hodet har en munnåpning omgitt av en krans av fangarmer, og et par store øyne. Kroppen kan være pungformet avrundet eller lang og tilspisset mot bakenden. Den er omgitt av bløtdyrenes karakteristiske hudfold, kappen, som er fastvokst til kroppen langs ryggsiden, mens den på buksiden danner ytterveggen utenom den rommelige kappehulen. Kapperanden ligger ved hodets bakre kant, hvor en tverrgående åpning, kappespalten, sørger for åpen forbindelse mellom kappehulen og omverdenen.

I kappehulen finnes to eller fire gjeller, videre utførselsåpningene for tarmen, nyrene, forplantningskjertlene og blekksekken, en beholder for det brune eller svarte sekretet fra blekkjertelen. Når blekkspruten føler seg truet, tømmer den blekksekken så vannet omkring den blir til en sky av blekk; derav navnet.

Kappehulen har forrest på undersiden, foruten kappespalten hvor vannet suges inn, også en muskuløs trakt som vannet støtes ut gjennom. Skjer dette med stor kraft, drives dyret hurtig bakover etter jetprinsippet.

Blekksprutene har opprinnelig hatt et skall som dekket hele kroppen på samme måten som hos sneglene. Men blant de nålevende artene har bare én slekt, perlebåtene, Nautilus, bevart skallet i full utstrekning; hos alle andre nålevende blekkspruter er skallet mer eller mindre tilbakedannet og ligger inne i kappen på ryggsiden, eller mangler helt. Bare hos dypvannsslekten Spirula er det utvendig synlig.

Huden er slimet på grunn av mange kjertler. Dyrene viser stor evne til å skifte farge, idet underhudens enorme mengder av forskjelligfargede pigmentceller kan trekkes sammen eller bres utover så fargevirkningene varieres.

Munnåpningen er forsynt med to kraftige hornkjever som ligner et omvendt papegøyenebb. I munnhulen er det også en radula, også kalt raspetunge. Dyrene har magesekk og stor lever. Nervesystemets ganglier er rykket tett sammen og danner en krans omkring svelget.

Blekkspruter har to ganske store øyne. Hos Nautilus er de enkelt bygget, men hos andre blekkspruter ligner de sterkt på øynene til pattedyr. Det betraktes som en konvergent evolusjon. I begge tilfeller kan øynene fokusere på omgivelsene. Hos pattedyr foregår det ved at linsens fasong forandres, mens hos blekkspruter beveges linsen frem og tilbake. Hos mange blekkspruter på dypt vann ligner øynene dyphavsfiskenes kikkertøyne. Dypvannsartene har også ofte lysorganer. Deres funksjon kan være å gjenkjenne en partner av samme art, og da er det bra å ha godt syn, men kanskje også å skremme fiender.

Også kjemiske sanseorganer og likevektsorganer er utviklet hos blekkspruter.

Hjertet har bare ett hjertekammer, men like mange forkammer som det er gjeller. Ved roten av hver gjelle er det i karsystemet skutt inn et «gjellehjerte», som driver blodet ut i gjellen.

Blekkspruter er særkjønnete. Ungene gjennomgår ingen forvandling.

Levesett

Alle blekkspruter lever i havet og er rovdyr. De lever mest av fisk, bløtdyr og krepsdyr. Mange arter opptrer i stim, noen i åpent hav, andre nær kystene. Også havdypet huser tallrike arter av blekkspruter. De havboende artene er mest pelagiske, mens mange av kysthavenes blekkspruter er knyttet til bunnen.

Blekkspruter har høy intelligens, og noen har stor evne til å lære. I forsøk med Octopus vulgaris fra Middelhavet ble blekksprutene trenet til å velge mellom en rød eller en hvit kule. De fikk en lett straff hvis de valgte feil. En annen utrenet blekksprut lærte å velge riktig kule ved å observere en som var trenet til det.

Systematikk

Det finnes cirka 800 arter av blekkspruter på verdensbasis. Nåtidens blekkspruter deles i to underklasser: Nautiloidea og Coleoidea.

Nautiloidea

Nautilus pompilius
Nautilus pompilius

Underklassen Nautiloidea kalles ofte firegjellede blekkspruter. De var meget tallrike i tidligere geologiske perioder, men det finnes bare én nålevende slekt, Nautilus, med seks arter i Det indiske hav og Stillehavet. Hodet bærer tallrike fangarmer uten sugeskåler og har et par øyne som er bygd som kuleformede fordypninger med en liten åpning, men uten linse. Blekksekk mangler. I kappehulen er det fire velutviklede gjeller. Trakten er ikke sammenvokst langs buksiden. Nautilus har et velutviklet ytre skall, som hos nålevende arter er innrullet i spiral mot dyrets ryggside. Skallet er inndelt i en rekke kamre (se figuren) og har en fin sentralkanal. Dyret sitter i ytterste kammer, men er med en lang utløper, sifon, gjennom hele sentralkanalen festet innerst i skallspiralen.

Coleoidea

Loligo vulgaris
Sepia officinalis

Underklassen Coleoidea (Dibranchiata) kalles ekte eller togjellete blekkspruter. De har åtte eller ti fangarmer. I siste tilfelle er to av armene mye lengre og tynnere enn de andre, og kalles gjerne tentakler. Blekksekk finnes nesten hos alle arter, trakten er rørformet sammenvokst, og det er to gjeller i kappehulen. Skallet, som er omsluttet av kappen, er oftest sterkt tilbakedannet eller mangler helt. De kraftige armene har tallrike sugeskåler langs hele den flaten som vender inn mot munnsiden, tentaklene bare på sitt ytterste, oftest noe fortykkede parti. Hos hannen fungerer én eller sjeldnere to armer i forplantningens tjeneste og blir mer eller mindre omdannet. Under paringsakten hos noen arter løsner den omdannede armen som inneslutter kjønnscellene, og føres over i hunnens kappehule; her kan den i noen tid bevare sin bevegelighet. Den ble først ansett som en egen, snyltende dyregruppe, Hectocotylus.

Underklassens systematikk har vært gjenstand for mange revisjoner. Et stort antall arter og ordener er utdødd, men nålevende arter deles ofte i fem ordener. Ordenen Octopoda omfatter åttearmete blekkspruter. Blant de åttearmete blekksprutene fiskes Eledone cirrhosa langs våre kyster. Papirbåt, Argonauta argo, hører også til denne ordenen.

De tiarmete blekkspruter fordeles på flere ordener. Ordenen Spirulida har bare én nålevende art. Til ordenen Sepioidea hører blant annet sepiablekksprut (Sepia officinalis). Ordenen Teuthoidea kalles også Decapoda, og kalles squids på engelsk. Hit hører kalmar, og ordenen Vampyromorpha omfatter vampyrblekkspruter som lever på store dyp.

De tiarmete blekksprutene har vanligvis mer langstrakt kropp med svømmebremmer (finner) langs sidene og er dyktige svømmere. Kjempeblekkspruten, Architeuthis, kan være 18 meter lang (inkludert fangarmer). Den lever pelagisk i noe større dyp i både tempererte og varme hav, og tjener blant annet som føde for spermhval. Akkar, Todarodes sagittatus, er alminnelig langs kysten, særlig nordpå, og brukes i stor utstrekning som agn og som mat for mennesker.

I noe sørligere kystfarvann lever Sepia officinalis. Blekket fra denne arten ble før mye brukt til fremstilling av den brune fargen sepia. De indre, tykke skallene, som er sammensatt av fine kalklameller, driver ofte i land på strendene. De ble kalt hvalspy fordi man trodde det var oppkast fra hval. Skallene ble før brukt til fremstilling av tannpulver, men brukes nå mest som kalkkilde for burfugler. I middelhavslandene brukes både denne arten og andre tiarmete arter mye som mat.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Moen, Frank Emil og Svensen, Erling (2008). Dyreliv i havet. 5.utgave. 768 sider. Kom forlag.
  • Pechenik, Jan A. (2015). Biology of the invertebrates. 7th edition. 606 sider. McGrawHill Education.
  • Totland, Geir Kåre og Steigen, Andreas L. (2016). Dyreriket – en zoologisk reise. 497 sider. Universitetsforlaget, Oslo

Faktaboks

blekkspruter
Cephalopoda
Artsdatabanken-ID
473
GBIF-ID
136

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg