Fossile blekkspruter, har spilt en stor rolle i fortidens hav. Blekkspruter (Cephalopoda) er den mest avanserte gruppen av bløtdyr. De er helt marine (lever bare i havet), og har et godt utviklet hode og sanseapparat. De er også forholdsvis intelligente. Gruppen skilte seg tidlig fra de primitive urmolluskene ved at de utviklet et flyteorgan i skallet. Dermed frigjorde de seg fra havbunnen og kunne utnytte et nytt stort økosystem med matressurser. Dette førte til at gruppen ble stor og variert, med tusenvis av arter kjent og en dominerende plass i havets næringskjeder. De er, sammen med fisk, de beste svømmerne i havet.

Det er tre hovedgrupper av fossile blekkspruter, nautiloideer og ammonitter, som begge har ytre skall, og belemnitter, som hadde et indre skjelett. De nålevende 8- og 10-armede blekkspruter stammer fra belemnittene. Nautiloideene og ammonittene dannet kammervegger bak kroppen etter hvert som skallet vokste framover. Disse kamrene var fylt med gass og utgjorde oppdriften til dyret.

Nautiloideene er den eldste gruppen, med representanter allerede i slutten av kambrium og en voldsom artsdannelse ved overgangen til ordovicium. De var de dominerende bytteeterne i ordovicium og silur, men inntok en mer beskjeden rolle etter at fiskene utviklet seg til større og raskere svømmere i devon. De kunne ha skall som var rette som iskremkjeks eller opprullet. De fleste skall ble jevnt større i diameter etterhvert som dyret vokste, men enkelte vokste bare slik til de var nesten voksne mens det siste kammeret var mye større og ofte nesten gjengrodd foran som beskyttelse. Nautilus er den eneste nålevende slekten. Den er en langsomtsvømmende bytte- og åtseleter nær bunnen på ganske dypt vann (150-300 m) med et jevnt opprullet skall med enkle skillevegger  mellom kamrene bakover i skallet

Ammonittene opptrådte først i devon og kom til å spille en meget fremtredende rolle i alle geologiske perioder frem til slutten av kritt da de døde ut. Skallet deres er nesten alltid opprullet og kammerveggene er kraftig bøyd i "daler og fjell", antagelig som en styrking av skallet. Utsiden kan være glatt eller bære knotter og rygger av forskjellig fasong. I mesozoikum var ammonittene svært vanlige og de utviklet seg også raskt, slik at de er gode ledefossiler for denne tidsperioden.

Både nautiloideene og ammonittene hadde et ytre kalkskjelett, mens skjelettet hos belemnitter og andre typiske blekkspruter er sterkt redusert og omgitt av kappen.

Når vi finner fossiler av belemnitter ser de oftest ut som store geværkuler, men dette er bare en del av det indre skjelettet, foran denne "patronen" hadde de også et skall som sjeldent er oppbevart som lignet på nautiloideenes kammerdelte skall og er en utvikling av dette.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.