semittisk-talende folk som har vært satt i forbindelse med Bibelens patriarker. Betegnelsen stammer fra GT. Den akkadiske betegnelsen er amurru(sumerisk mar.tu).Tidligere ble det anslått at amorittene var etniske grupper av halvnomadiske stammer som trengte inn i Mesopotamia fra slutten av det 3. årtusen f.Kr., mens man nå går ut fra at amorittene var bofaste i det nordøstlige Syria i hvert fall fra den siste delen av steinalderen, som i Midtøsten var fra ca. 4000 til ca. 3300 f.Kr. Amorittene hadde en vel utviklet samfunnsstruktur og bosetninger som ikke kan kalles nomadiske. Økonomien var en blandingsøkonomi med høyproduktive jordbrukslandsbyer kombinert med husdyrhold. Organiseringen i stammer har av forskerne vært misforstått som nomadisme. Etter hvert fikk de feste i de fleste store byer i Mesopotamia. Det viktigste vitnesbyrd om deres store makt og innflytelse er høykulturen i Mari.
Den amorittiske kulturen i Nord-Syria synes å ha gått under i overgangen fra mellombronsealder til senbronsealder, på 1500-tallet f.Kr, en turbulent tid da området kom under overherredømme av det hurrittiske Mitanni-riket. I løpet av senbronsealderen gikk den opprinnelige amorittiske befolkningen helt opp i lokalbefolkningen, og det amorittiske språket, som var vest-semittisk, ble etter hvert erstattet med akkadisk.
Den religiøse og kulturelle innflytelsen fra amorittene er langt større enn tidligere antatt, bl.a. synes det som om de kjente vestsemittiske guder Dagan, Hadad og Anat har et amorittisk opphav. Vi har ingen tekster på amorittisk, men språket er belagt i et stort navnemateriale.