Eldre historie
Innenfor det nåværende Nigerias grenser er det funnet spor av mennesker fra mer enn 10 000 år tilbake, og allerede i jernalderen vokste det frem kulturer som har etterlatt seg spor. Nigeria utgjør et stort geografisk område med en lang rekke forskjellige folkegrupper med ulik historie og kultur, og en felles nigeriansk historie gir ikke mening før med kolonitiden i det 20. århundre. Et fellestrekk fra eldre historie til nyere tid er en kulturell, politisk og økonomisk dominans fra et lite antall folkegrupper, hovedsakelig hausa i nord, yoruba i sørvest og ibo (igbo) i sørøst. En fjerde folkegruppe med stor utbredelse og historisk betydning i nord er fulani – tradisjonelt et nomadefolk. Denne regionaliseringen har i stor utstrekning preget utviklingen av det som er blitt staten Nigeria – og som har skapt betydelige politiske problemer i moderne tid. Et annet kulturelt skille som har bidratt til motsetninger og mistro mellom regioner og folk, er fremveksten av islam i nord, fra rundt 1300-tallet, og den senere utbredelsen av kristendom i sør.
Særlig hausa- og yoruba-kulturene utviklet bystater og andre statsdannelser, vesentlig fra rundt år 1000. Fra tiden før dette er det funnet redskaper fra steinalderen, og det utviklet seg tidlig jernaldersamfunn med fast bosetning, hvor den best kjente er nok. Nok-kulturen på Jos-platået i Nigeria er det eldste jernaldersamfunn som hittil er kjent fra Afrika sør for Sahara (ca. 500 f.Kr.–200 e.Kr.). Nok-kulturen er også den første kjente sivilisasjon i Vest-Afrika som smeltet jern og utviklet jernredskaper. Terrakottafigurer fra denne kulturen tilhører de eldste funn av afrikansk kunst. Lenger nord vokste det frem flere større samfunn fra ca. 800 e.Kr. Ett av de mest fremstående var Kanem-Bornu-riket, som hadde sitt utspring i handel på lokale markeder og fjernhandel over Sahara. Kanem-riket vokste frem i dagens Tsjad, men underla seg også store deler av det nordøstlige av Nigeria, så vel som Niger, det sørlige Libya og det nordlige Kamerun. Etter en svekkelse ble hovedsetet ca. 1396 flyttet til Bornu, vest for Tsjad-sjøen, i den nigerianske delstaten Borno, hvoretter riket nådde sitt høydepunkt på slutten av 1500-tallet. Det ble svekket av invasjon særlig fra fulani-folket, men som kongedømme eksisterte Kanem-Bornu til 1893.
I nord vokste også en rekke hausa-stater frem, samt de sju byene Biram, Daura, Gobir, Kano, Katsina, Rano og Zaira. De mest kjente er Kano og Katsina. Kano ble etablert 999, og selv om det i flere perioder ble underlagt andre kongedømmer (Bornu, Songhai, Zazzau), forble det en ledende selvstendig statsdannelse til det koloniale Nigeria ble dannet i 1903. Kanos fremste utfordrer om handelshegemoni i regionen var Katsina, og de to bystatene utkjempet flere kriger fra slutten av 1400-tallet. I 1807 ble Kano erobret under fulanienes jihad – et opprør mot de herskende hausaer – og emiratet ble den fremste handelsmakt i Vest-Afrika. Britiske styrker inntok Kano 1903 og innlemmet staten i det nye Nigeria. Katsina konkurrerte med Kano om posisjonen som det fremste handelsriket i regionen, og var på 1700-tallet det økonomiske tyngdepunkt i Hausaland – og den største av de sju hausabyene. Katsina nedkjempet Songhai 1554 og Kano 1570, men var selv i lange perioder underlagt Bornu. På 1700-tallet overtok Katsina rollen som det ledende islamske læresete i Vest-Afrika etter Timbuktu i dagens Mali. Byen ble inntatt i 1806 og gjort til et fulani-emirat. I 1903 ble den underlagt britisk styre som del av Kano-provinsen, og den ble senere hoveddelen av den føderale staten Katsina.
I Nord-Nigeria organiserte også fulanifolket ca. år 1000 et rike som fra 1300-tallet ble sentrum for utbredelsen av islam i regionen. Nesten hele Nord-Nigeria, medregnet hausastatene, ble underkastet fulaniriket, og fulaniene utgjorde en vesentlig del av aristokratiet i mange av de muslimske emiratene. Introduksjonen av islam styrket både monarkiene i Nord-Nigeria og handelssamkvemmet nordover. Som følge av at fulaniene ledet sin jihad fra Sokoto i 1804, ble denne byen 1809 hovedstad i fulaniriket, og med den påfølgende etablering av kalifatet Sokoto ble den også fulanienes åndelige hovedsete.
Sør og sørvest for de hausakontrollerte områdene i nord, dominerte yorubafolket. Også her ble flere større og en rekke små stater etablert i førkolonial tid, hvorav de mest kjente var Ife og Oyo, samt Beninriket i de sentrale delene av Nigeria. Flere statsdannelser ble til i Yorubaland fra det 8. århundret. De hadde mye til felles, og kulturelt sett utspring fra Ife (Ile-Ife), hvorfra menneskeheten ifølge yorubatradisjonen har sitt utspring. Ife ble etablert tidlig på 1000-tallet, og om lag to hundre år senere ble de berømte terrakottahoder og bronseskulpturer laget. Ife hadde stor innflytelse over Edo-kongedømmet i sørøst, men kom selv politisk i skyggen av Oyo – selv om Ife forble yorubaenes hellige by. Ife gikk 1882 til krig mot Ibadan, men ble selv nær utslettet. I den nordlige delen av yorubaområdet ble Oyoriket til på 1300-tallet. Med kraftig militær og handelsmessig ekspansjon inn i dagens Benin og Togo, ble Oyo den dominerende yoruba-stat, sentralt plassert i forhold til nord–sør-handelen. Høydepunktet for Oyo var mellom 17. og 19. århundre, til det ble svekket og fra 1888 innlemmet i det britiske protektoratet. Sammenbruddet til Oyo-riket på 1800-tallet førte til flere interne yoruba-kriger til 1886. Edo-folkets Benin-rike var den dominerende statsdannelse i de sentrale områder av det sørlige Nigeria, med et høydepunkt på 1500–1600-tallet, og strakte seg på det meste fra dagens Benin til Nigerdeltaet. Benin-riket er i ettertid mest kjent for sin rike kultur, dokumentert med bevarte kunstgjenstander i bronse, jern, kobber og elfenben. Riket styrket sin økonomiske posisjon gjennom handel med europeere, særlig portugisere og briter – og slaver ble en lengre periode den viktigste eksportvare, hvilket krevde militære aksjoner mot andre stater i regionen. Beninbukta ble kjent som Slavekysten. Kongedømmet ble svekket på 1700-tallet, men fikk en oppblomstring fra handel med palmeolje på 1800-tallet. Benin motsatte seg britisk beskyttelse, og ble inntatt med militær makt 1897.
I det sørøstlige Nigeria er ibo den dominerende folkegruppen, der redskaps- og landbruksutvikling tidlig la grunnlaget for en av de tetteste bosetninger i Afrika. Selv om statsdannelser vokstre frem også her, som kongedømmene Onitsha, Nri og Arochukwu samt flere bystater, var de ikke like sentraliserte og sterke som i øvrige deler av det senere Nigeria. Som i andre deler av Nigeria er det spor etter en gammel kultur, vist bl.a. gjennom bronsefigurer fra ca. 900 f.Kr. Iboland ble fra 1500-tallet, og særlig på 1700-tallet, i enda større grad enn andre deler av Nigeria berørt av slavehandelen, som bidrog til politisk, militær og økonomisk destabilisering og til store menneskelige lidelser.
Portugal var den første europeiske makt med interesser i området, og den første portugisiske kontakt med nigerianske kongedømmer skjedde i annen halvdel av 1400-tallet. Handelsinteresser ble snart etablert, og til dels diplomatisk kontakt; tidlig på 1500-tallet sendte kongen av Benin en ambassadør til Portugal, og portugisiske misjonærer ble sendt til sørlige deler av det senere Nigeria. De første britiske ekspedisjoner til Benin skjedde i 1553 og førte til utstrakt handel. Særlig Portugal, Storbritannia og Nederland var engasjert i den omfattende slavehandelen.
Kolonitiden
De britiske interessene ble forsterket etter slavehandelens opphør, da Nigeria ble en viktig leverandør av palmeolje og andre råvarer til den europeiske industriøkonomien. Lagos ble annektert som britisk koloni i 1862, men først administrert fra Freetown (Sierra Leone), deretter fra Accra (Ghana), for så å bli separat koloni 1886. I 1879 gikk de største selskapene som var virksomme i området, sammen i United Africa Company (UAC), som skaffet seg kontroll over stadig større områder. På Berlinkonferansen i 1884–85 ble det godtatt at selskapenes besittelser på begge sider av Niger skulle tilfalle Storbritannia. Frankrike fikk kontroll med områdene lenger nord, mens franske interesser i Nord-Nigeria ble kjøpt opp av britisk kapital, og lagt inn i etterfølgeren til UAC, Royal Niger Company (RNC), som ble et instrument for å sikre britisk kontroll i nord. I 1896 regulerte Storbritannia og Frankrike sine grenser i Vest-Afrika, og grensene for dagens Nigeria ble trukket opp. I 1900 erklærte Storbritannia Northern Nigeria som et protektorat, ved at RNCs interesser ble overtatt av den britiske regjering. Gjennom en militær kampanje ble området brakt under britisk kontroll, med erobringen av Kano og Sokoto i 1903. Derved ble også slaveriet opphevet i kalifatet, med betydelige sosiale og økonomiske følger. Også i sør møtte britene væpnet motstand, både i Yorubaland og Iboland, og britene satte inn militær makt fra 1882. Den siste større motstand i sør ble slått ned i Benin i 1897, selv om full kontroll ikke var sikret før første verdenskrig. Bl.a. ytte tvi-folket ved flere anledninger motstand. De sørlige deler ble fra 1900 administrert som protektoratet Southern Nigeria – før hele landet, de to protektoratene og kolonien Lagos, ble samlet til ett kolonistyrt område i 1914. Etter at erobringen var gjennomført, ble det praktisert et «indirekte styre» i nord, der den daglige utøvelse av kolonimakten skjedde gjennom de tradisjonelle herskerne, emirene. Islam var enerådende i nord, mens en aktiv misjonsvirksomhet fant sted i sør og øst. Økonomiske, kulturelle, religiøse og etniske skillelinjer ble derfor holdt ved like eller forsterket under kolonisystemet – også som en del av britisk politikk for å kontrollere landet. Under første verdenskrig deltok nigerianske styrker i den tyske kolonien Kamerun, samt i Øst-Afrika. Erfaringene fra krigen bidrog til fremveksten av nigeriansk nasjonalisme. Den samme effekt hadde deltakelsen i den andre verdenskrig, da Nigeria ble brukt som base for flyangrep i Nord-Afrika, og nigerianske styrker kjempet i Eritrea, Etiopia, Sudan, India og Burma.
Konstitusjonen fra 1922 gav en beskjeden afrikansk representasjon, og flere landsomfattende nasjonalistpartier vokste frem, derunder Nigerian National Democratic Party (NNDP), 1923, som sammen med Nigerian Youth Movement (NYM) dominerte det politiske liv i mellomkrigstiden. Etter den annen verdenskrig ble et noe mer representativt system innført, og det skilte seg ut tre grupperinger med tyngdepunkt i hver sin del av Nigeria, og de politiske bevegelsene fulgte langt på vei de etniske og regionale ulikheter. I nord var Northern People's Congress (NPC) førende, med Sir Abubakar Tafawa Balewa og Sir Ahmadu Bello som forgrunnsfigurer, og med en tradisjonell og konservativ forankring. I vest dominerte Action Group (AG) med Chief Obafemi Awolowo i spissen, mens National Council of Nigeria and the Cameroons (NCNC), med nasjonalistveteranen Nnamdi Azikiwe som samlingsmerke, hadde sitt utspring i øst. Disse regionale og religiøse skillelinjene dominerte det første landsdekkende valg, 1951–52, og bidrog til at kampen for selvstendighet både var en kamp mot britisk styre og en kamp om makt mellom regionene. For å kunne bygge bro over motsetningene og holde Nigeria samlet, ble en konstitusjon for et føderalt Nigeria vedtatt 1954, med et visst indre selvstyre for de enkelte regioner (Nord-Nigeria, Vest-Nigeria, Øst-Nigeria, og det føderale territoriet Lagos, samt Sør-Kamerun), mellom 1957 og 1959. Regionene, som var sterkere enn sentralmakten, hadde ulike syn på når Nigeria skulle bli selvstendig, og alle tre truet med å bryte ut av føderasjonen. Føderalismen har forblitt en bærebjelke i Nigerias forfatning, med stadig flere delstater opprettet som ledd i å dempe etniske spenninger.
Selvstendighet
1. oktober 1960 ble den føderale staten Nigeria selvstendig, med Sir Abubakar Tafawa Balewa som stats- og utenriksminister. I november tok Nnamdi Azikiwe over stillingen som generalguvernør, til han ble Nigerias president, den gang en vesentlig seremoniell stilling, da landet ble gjort til republikk i 1963. 1961 ble Nigerias territorium utvidet, etter at den nordlige delen av britisk Kamerun etter en folkeavstemning valgte å slutte seg til landet og ble til Sardauna-provinsen. Ved selvstendigheten stod Nigeria overfor store regionale og etniske motsetninger, og en Mid-West-region ble etablert i 1963 for å dempe spenningene. I 1964 gjorde tivfolket i Benueområdet opprør mot NPCs dominerende stilling, og flere hundre ble drept da hæren ble satt inn. I januar 1966 forsøkte en gruppe offiserer å ta makten ved et kupp, og flere politiske ledere ble drept, bl.a. statsminister Balewa. Makten ble så overdratt de militære, under ledelse av generalmajor Johnson Aguiyi-Ironsi, en ibo. Den spente situasjonen fortsatte, med nye voldsutbrudd mellom hausaer og iboer i nord. Urolighetene var en indikasjon på hausafolkets bekymring over for sterk ibodominans i den nye ledelsen; de fleste offiserene var iboer. I juli 1966 tok offiserer fra nord over makten gjennom et motkupp, hvor Aguiyi-Ironsi ble drept. Oberstløytnant (senere general) Yakubu Gowon tok over som landets nye leder. Gowon lyktes ikke i å dempe konflikten. Etter at mer enn 10 000 iboer var drept i sammenstøt i nord, flyktet en stor del av de overlevende fra de nordlige strøk til ibo-områdene i Øst-Nigeria. Forfølgelsen styrket kravet om selvstendighet blant ibofolket, og 30. mai 1967 rev øst-regionen seg løs fra Nigeria og erklærte seg selvstendig under navnet Biafra. Løsrivelsen førte til den såkalte Biafrakrigen 1967–70, som krevde kanskje over en million menneskeliv, langt de fleste sivile ofre, der de fleste døde av sult. Biafra oppnådde anerkjennelse fra noen få stater, men opprøret ble slått ned av den føderale hæren og endte i biafransk overgivelse. Etter borgerkrigen arbeidet Gowon for å lege sårene og forene Nigeria igjen, og Biafra ble reintegrert i Nigeria, kommunikasjonene ble gjenutbygd, og mange biafranske offiserer gjeninntatt i den nigerianske hæren. Den biafranske opprørslederen Chukwuemeka Odumegwu “Emeka” Ojukwu fikk asyl i Elfenbenskysten.
I løpet av krigen var landet blitt oppdelt i 12 stater, til erstatning for de gamle fire provinsene; for å bli utvidet til 19 i 1976. I 1974 kunngjorde Gowon at det ikke lenger forelå planer om en overgang til sivilt styre, og i mai 1975 ble han styrtet i et kupp. Han ble etterfulgt av brigadegeneral Murtala Ramat Muhammad, som kunngjorde at de militære ville overdra makten til en valgt, sivil regjering før 1979, men han ble selv drept i et mislykket kuppforsøk i 1976. Muhammads nestkommanderende, generalløytnant Olusegun Obasanjo, tok over ledelsen for militærregjeringen og ledet Nigeria frem til sivilt styre. Den nye grunnloven bygde på den amerikanske forfatning, med et tokammerparlament og en utøvende president. Unntakstilstanden ble opphevet i 1978, og samtidig ble partipolitisk virksomhet tillatt. En rekke partier ble dannet, men bare fem ble godkjent for deltakelse i valgene året etter. Alhaji Shehu Shagari ble valgt til Nigerias president, og hans parti, National Party of Nigeria (NPN), ble det største i nasjonalforsamlingen. Etter tidsplanen tok Shagari og den sivile administrasjonen over styringen i Nigeria 1. oktober 1979, og den andre republikk tok til.
I slutten av 1970-årene fikk Nigeria store inntekter fra oljeproduksjonen. Store mengder kapital ble sprøytet inn i landets økonomi, men med mangelfull statlig styring over investeringer og utvikling, som både førte til enda mer utbredt korrupsjon og til store låneopptak. Shagari ble gjenvalgt i 1983, men de militære grep igjen makten nyttårsaften samme år. Begrunnelsen var den manglende økonomiske styringen og den utbredte korrupsjonen. Landets nye statssjef, generalmajor Muhammad Buhari, ble i august 1985 avsatt i et palasskupp, og generalmajor Ibrahim Babangida tok over ledelsen av det militære råd og stillingen som statssjef.
Mot slutten av 1980-årene startet Babangida en prosess for å gjeninnføre demokratisk styre, og i 1988 trådte en grunnlovgivende forsamling sammen i den nye hovedstaden Abuja. Forbudet mot politiske partier ble opphevet i 1989, men politisk virksomhet ble likevel begrenset: bare to ville få stille i valget – begge nye: Social Democratic Party (SDP) og National Republic Convent (NRC). Det første av en serie valg ble innledet med lokalvalg i 1990. Ett år senere ble det avholdt valg til delstatsforsamlinger og -guvernører. Samme år ble antall delstater økt til 30 (i 1996 økt ytterligere til 36).
Valget på ny nasjonalforsamling ble avholdt i 1992, og SDP fikk flertall i både Senatet og Representanthuset. Et styrende råd, ledet av dommer Ernest Shonekan, ble oppnevnt som regjering. Presidentvalget ble avholdt i 1993. Selv om fullstendige resultater aldri ble lagt frem, var det klart at Moshood Abiola fra SDP fikk flertall. Valget ble imidlertid kjent ugyldig av regjeringen, og planene for overgang til sivilt styre ble kansellert. Samme måned gikk Babangida av etter press fra deler av det militære, og ble erstattet av forsvarsminister, general Sani Abacha. En ny regjering ledet av Shonekan ble innsatt. Shonekan ble også utpekt til statssjef, en stilling han frasa seg i november 1993. Deretter overtok Abacha selv stillingen og forbød politisk aktivitet. Abiola ble arrestert i 1994 etter at han hadde tatt til orde for et nasjonalt opprør mot militærjuntaen, noe som utløste omfattende aksjoner. Protestene tiltok fra 1995, etter at militærregimet henrettet en av sine fremste motstandere, forfatteren og miljøaktivisten Ken Saro-Wiwa og åtte andre aktivister fra ogonifolket. Henrettelsene førte til at Nigeria ble suspendert fra Commonwealth.
General Abacha iverksatte de første skritt på veien mot nytt sivilt styre med lokale valg 1997. Ved de påfølgende valg på delstatsforsamlingene og nasjonalforsamling fikk bare partier godkjent av sentrale valgmyndigheter lov til å stille. Fem partier ble godkjent; alle fem utpekte Abacha som sin ønskede kandidat ved det planlagte presidentvalget i august. Men Abacha døde og ble etterfulgt av general Abdulsalam Abubakar. De nylig avholdte valgene ble annullert. Politiske fanger ble løslatt og opposisjonelle i eksil, hvor nobelprisvinner i litteratur, Wole Soyinka, hadde spilt den mest fremtredende rolle, ble tillatt å vende hjem. Blant de løslatte var den tidligere statssjef Obasanjo. Valg på president og nasjonalforsamling ble avholdt i februar–mars 1999, og en ny grunnlov ble vedtatt i april. Olusegun Obasanjo, som stilte for People's Democratic Party (PDP), ble valgt til president. Han ble gjenvalgt 2003, da en av motkandidatene var den hjemvendte Biafra-lederen Ojukwu.
Forut for valget 2007 forsøkte Obasanjo å få endret grunnlovet, for å kunne stille til en tredje presidentperiode, hvilket ble avvist av senatet. For PDP stilte derfor guvernøren i Katsina, Umaru Musa Yar'Adua, som ble valgt med 69,8 % av stemmene; Muhammadu Buhari fra ANPP fikk 18,7 % og Atiku Abubakar fra Action Congress (AC) 7,5 %. Buhari var Nigerias militære leder 1983-85 og stilte også til valg i 2003. Abubakar var visepresident under Obasanjo 1999-2007, men røk uklar med ham. PDP ble største parti etter parlamentsvalgene 1999, 2003 og 2007 - med flertall i begge kamre. Partiet fikk også flertall i de fleste delstater, og fikk guvernøren i 28 av de 36 delstatene.
Valgavvikling i Nigeria er oftest forbundet med betydelige uregelmessigheter, til dels også voldsutøvelse. Opposisjonen, så vel som observatører, nigerianske og utenlandske, påpekte omfattende uregelmessigheter ved valgavviklingen også i 2007, et valg som også var preget av omfattende vold, og rundt 200 personer skal ha blitt drept. Opposisjonens krav om at presidentvalget måtte annuleres pga. juks ble 2008 avvist av Nigerias høyesterett.
Kritikere av den politiske utviklingen i Nigeria pekte på at uroen rundt valget i 2007, med delvis manglende legitimitet for en president med begrenset rikspolitisk erfaring, vil gjøre det vanskeligere å løse det alvorlige sikkerhetsproblemet i Niger-deltaet, en konflikt som truer landets oljeindustri, og dermed også økonomi. Samtidig var en nasjonalistbevegelse blant ibofolket i det sørøstlige Nigeria, i det tidligere Biafra, på fremmarsj, selv om guvernørene i fem ibo-dominerte delstater i 2000 avviste en erklæring fra Movement for the Actualisation of the Sovereign State of Biafra (MASSOB) om å gjenopprette utbryterstaten. Videre står Nigeria overfor religiøse motsetninger, særlig mellom kristne og muslimer.
Som tilfellet er for flere andre land i Vest-Afrika, er Nigeria religiøst delt mellom et muslimsk nord - i Sahel-beltet - og et kristent sør. Samtidig er Nigeria i enda større utstrekning enn andre stater i regionen etnisk sammensatt. Ulikt andre land er den religiøse sammensetningen nær likt fordelt mellom muslimer og kristne, mens den politiske eliten i overveiende utstrekning har kommet fra det vesentlig muslimske nord. President Obasanjo var imidlertid en kristen fra sør, mens Yar'Adua er en muslim fra en høvdingfamilie i nord.
Nigeria har unngått en voldelig konflikt mellom nord og sør; den eneste borgerkrig i landets historie - Biafra-krigen - utspant seg mellom grupper i sør. Men helt tilbake fra denne krigen har det vært tilfeller av sammenstøt mellom religiøse og etniske grupper både sør og nord i landet; dels knyttet til økonomiske forhold, dels til religiøse. 1999 brøt det ut alvorlige opptøyer bl.a. i Warri i sør, i Kaduna lenger nord og Kano helt i nord, og mellom hausaer og yorubaer ved Lagos, samt i flere andre stater. De religiøse motsetningene ble skjerpet 1999–2000 ved at flere delstater i nord innførte islamsk lovgivning, sharia,noe som medførte voldsutbrudd i flere av statene, sterkest i Kaduna. Senere er det ved flere anledninger, og i flere stater, vært alvorlige sammenstøt mellom kristne og muslimer, og mellom milits og myndigheter, med flere tusen drepte og en rekke religiøse bygg stukket i brann. Mye av uroen har funnet sted i beltet mellom nord og sør. Fra 2000 er det anslått at minst 12 000 mennesker er drept i religiøse og etniske sammenstøt, og nær en million er blitt fordrevet fra sine hjem. Omfattende vold brøt ut flere steder i 2004, bl.a. i statene Plateau, Borno, River, Adamawa, Kaduna og Yobe, samt i Niger-deltaet. Samme år ble 27 militante islamister drept etter en militær aksjon i Borno State; de tilhørte gruppen al Sunna wal Jamma, som hadde startet et opprør for å etablere et taliban-regime i det nordlige Nigeria. Framveksten av militant islam fryktes å skape grobunn for forsterket sekterisk vold. Publisering av de danske karikaturtegningene av profeten Muhammed i 2006 bidro også i Nigeria til voldelige demonstrasjoner, med mange drepte.
I tillegg til den religiøse og etniske dimensjonen har flere folkegrupper reist seg i protest pga. hva de opplever som forbigåelser mht. politisk, sosial og økonomisk utvikling – ikke minst i Niger-deltaet, som gjennom mer enn tre tiår har levert en stor del av Nigerias statsinntekter gjennom produksjon og eksport av olje og gass. Stridsspørsmålene er retten til land og vann, samt krav om kompensasjon bl.a. for miljø-ødeleggelser, som tilfellet er i Ogoni-land. I oljeområdene i Niger-deltaet er det dannet flere væpnede grupper, hvorav noen er rene kriminelle bander, mens andre forfekter politiske mål; de siste med krav om at en større andel av oljerikdommen skal tilfalle den lokale befolkning. Gruppene, hvorav de best kjente er Niger Delta´s People Volunteer Force (NDPVF) og Movement for the Emancipation of the Niger Delta (Mend), står bak sabotasjeaksjoner mot oljeinstallasjoner og kidnappinger både av utenlandske borgere engasjert i industrien, og nigerianere - for pengeutpressing.
To nordmenn ble i 2006 kidnappet, sammen med to ukrainere, fra det norskeide forsyningsskipet "Northern Comrade" utenfor kysten av Nigeria; de fire ble etter kort tid løslatt. Nigerias farvann ble i 2004 rangert som verdens farligste, med utbredt piratvirksomhet. Bander står dertil bak et omfattende tyveri av olje i en organisert virksomhet av meget stort omfang og med internasjonale karteller bak - anslått til en verdi av USD 4-18 mrd. per år. Et program for økonomisk utvikling i regionen ble 2006 avvist av Mend. De fleste opprørerne tilhører den etniske gruppen ijaws, Nigerias fjerde største. NDPVF har krevd selvstyre for ijaw-folket. Aksjonene mot oljeindustrien i Niger-deltaet har tidvis redusert Nigerias produksjon og eksport av olje med inntil 1/5, dvs. i et omfang som har reist spørsmål ved landets evne til å opptre som en stor og stabil leverandør av olje bl.a. til USA; Nigeria er USAs femte største kilde til importert olje. Den reduserte leveransen fra Nigeria, og den usikkerhet aksjonene i Niger-deltaet medførte, var en bidragende årsak til den sterke økning i oljeprisene 2007-08. Nigeria og USA inngikk 2006 en sikkerhetsavtale om felles patruljering av farvannene, og Nigeria søkte samtidig hjelp fra Kina for å styrke sikkerheten i Niger-deltaet.
President Obasanjo gjorde kamp mot korrupsjon til et politisk hovedanliggende, men lykkes bare i begrenset grad i å komme den utbredte korrupsjonen til livs; Nigeria regnes, bl.a. av Transparency International, som et av de land med aller mest utbredt korrupsjon. Spesielt holdes den politiske eliten for å være korrupt, og kampen om politiske embeter - ikke minst på delstatsnivå - handler derfor mye om muligheten til personlig berikelse, hvilket igjen bidrar til de omfattende uregelmessighetene i avviklingen av valg. Ifølge offisielle overslag har mer enn USD 400 mrd. forsvunnet som følge av korrupsjon. En enhet for bekjempelse av korrupsjon, Economic and Financial Crimes Commission (EFCC), ble etablert 2003, og har reiste tiltale mot flere politiske ledere. En korrupsjonssak i 2004, kalt Nigeriagate, involverte flere store multinasjonale konsern, og sveitsiske myndigheter gikk samme år med på å føre tilbake til Nigerias myndigheter nær USD 500 mill. fra konti tilhørende landets tidligere president Sani Abacha. Regjeringen kunngjorde i 2007 å ville se på alle privatiseringsavtaler gjort under det forrige regimet; privatisering er en mulig kilde til korrupsjon. President Yar'Adua iversatte også en prosess med å restrukturere oljeindustrien, og å oppløse det statlige oljeselskapet Nigerian National Petroleum Corporation (NNPC), som er skandalisert gjennom korrupsjon.
Samtidig som det ikke har lyktes å få bukt med korrupsjonen, har omfattende brudd på menneskerettighetene vedvart. Videre er Nigeria blitt et av de sentrale transittland for handel med narkotika, særlig heroin fra Afghanistan, men også kokain fra Sør-Amerika, til Europa. Gjennom flere år har nigerianske bander blitt beryktet for sine svindelopplegg gjennom brev.
Utenrikspolitikk
Nigeria har i kraft av sin posisjon som Afrikas mest folkerike land, samt sin økonomiske og militære styrke vært regnet som Afrikas stormakt, og har tatt mål av seg å være en toneangivende aktør i afrikansk og global politikk. Nigeria var i 1970- og 1980-årene blant de ledende i den internasjonale kampen mot apartheid og tok til orde for utviklingen av egne atomvåpen, som en motvekt mot Sør-Afrikas kjernefysiske kapasitet. I 2008 ble det inngått en samarbeidsavtale med Iran om utvikling av atomkraft. Nigeria har også sett for seg å bekle et evt. fast afrikansk sete i FNs sikkerhetsråd. Som følge av militærjuntaens handlinger etter 1993 ble landet imidlertid svært isolert, og Sør-Afrika, som selv er en potensiell rival til stillingen som Afrikas fremste talsmann, ledet en internasjonal kampanje for å boikotte landet. Som følge av gjeninnføringen av demokratisk styresett har Nigeria gjenvunnet noe av sin posisjon som en afrikansk politisk stormakt, bl.a. i samarbeid med Sør-Afrika.
Siden 1990-årene har Nigeria vært svært aktiv som pådriver og deltaker i fredsoperasjoner særlig i Vest-Afrika, primært gjennom samarbeidsorganisasjonen ECOWAS i Liberia, Sierra Leone, Guinea-Bissau og Elfenbenskysten, men også gjennom OAU i Tsjad og gjennom AU i Sudan (Darfur), bl.a. for å verne om sitt regionale hegemoni og demonstrere sin stormaktsposisjon. Nigeria har også deltatt i en rekke FN-operasjoner, bl.a. i Kongo, Libanon, Namibia, Mosambik, på Balkan, i Rwanda, Burundi, Eritrea/Etiopia, Sudan, Haiti, Nepal og Somalia. President Obasanjo spilte, i egenskap av formann i AU, en sentral rolle i fredsmeklinger mellom partene i konflikten i Sør-Sudan.
Nigeria har tradisjonelt hatt nære forbindelser med Vesten, fremfor alt Storbritannia og USA. Forholdet til Frankrike har vært mer avmålt, ikke minst som en følge av den franske anerkjennelsen av utbryterstaten Biafra. Som regional stormakt har Nigeria søkt å redusere Frankrikes innflytelse i regionen, bl.a. gjennom å ta militære initiativer både gjennom OAU og ECOWAS. Etter gjeninnføring av demokrati har forholdet til USA blitt vesentlig bedret, og president Bill Clinton besøkte Nigeria 2000. For USA er Nigeria både en politisk alliert og en viktig leverandør av olje. Nigeria har inngått militært samarbeid med USA, så vel som med Israel, India og Kina. I 2007 bisto Kina Nigeria med å sende opp en kommersiell kommunikasjonssatellitt, landets første - også det en markering av at Nigeria ønsker å spille en rolle som afrikansk stormakt på den globale arena.
Både politisk, økonomisk og militært har Nigeria manifestert sitt regionale hegemoni. Nigeria er en viktig handelspartner for flere land i regionen, fremfor alt Benin og Niger, og med sin økonomiske og militære tyngde er Nigeria videre toneangivende i samarbeidsorganisasjonen ECOWAS og den fremste bidragsyter til dens militære fredsoperasjoner.
Med nabolandet Kamerun har det ved noen anledninger vært et spent forhold – bl.a. etter en kamerunsk anneksjon av nigerianske fiskerlandsbyer, og grensekrenkninger foretatt av kamerunske styrker. I 1994 kom det til en spent situasjon da en strid om halvøya Bakassi (i et område rikt på olje, gass og fisk) førte til troppeansamlinger ved grensen. Den internasjonale domstolen i Haag gav 2002 Kamerun medhold i kravet om Bakassi, som ble overlevert Kamerun i 2008. En demarkasjon av grensen mot Kamerun ved Tsjad-sjøen ble fullført 2003, og medførte at Nigeria overgav 33 landsbyer til Kamerun. Nigeria og São Tome inngikk 2004 en avtale om felles utvinning av omstridte grenseområder som antas å inneholde betydelige olje- og gassforekomster.
Etter statsminister Kjell Magne Bondeviks offisielle besøk i 2002 ble Nigeria et samarbeidsland for norsk utviklingshjelp. Samarbeidet rettes særlig mot olje- og miljøsektoren, samt til støtte for utviklingen av demokrati og godt styresett. Utviklingsminister Erik Solheim besøkte i landet i 2007 for drøfting av samarbeidet. Blant de mange multinasjonale oljeselskap som er aktive i Nigeria, er StatoilHydro, som er inne i flere blokker.