Den hellige ånd

Den hellige ånd, i den kristne treenighetslære den tredje person i guddommen. Læren om Den hellige ånd kalles pneumatologi (av gr. 'ånd').

Bibelske perspektiver

I Bibelen nevnes Ånd(er), Guds Ånd og Ånden, mens betegnelsen Den hellige Ånd er sjelden. I Det gamle testamente er ånden Guds skaperkraft og også det guddommelige åndedrett som vekker Adam til live. Siden lever mennesket mellom Guds innpust og utpust; mennesket har ånd, det har Guds livspust i seg. Det varierer i hvilken grad dette åpner for en dualistisk forståelse av forholdet mellom ånd og kropp (kjød), mellom guddommelig gnist og jordisk, fysisk forgjengelighet. Moderne forsøk på å utvikle en økologisk teologi benytter dette perspektivet til å understreke Åndens immanente (iboende) tilstedeværelse i skapelsen. Ånden er som det guddommelige livselement allmenn. Den kan også være en gave som gir spesiell kraft og inspirasjon til lederskap, til profeti, til innsikt og visdom.

Ekstase oppfattes gjerne som utslag av ånden, men tvetydigheten i slike fenomener fører til et behov for tolkning, for å «prøve åndene om de er av Gud» (1 Joh 4,1). I urkirken var det vanlig å betrakte ekstatiske uttrykk, f.eks. tungetale, som særlige åndsgaver (karismer). Paulus motsier ikke dette, men vender oppmerksomheten fra ekstase til etikk. De fremste gavene er tro, håp og kjærlighet (1 Kor 12–14), som kjennetegner livet i ånden. Dåpen er innvielsen til dette livet, og den kristne menighet/kirken er det fellesskap der livet i ånden utfolder seg. Åndens ytringer i dette liv er pant på det kommende oppstandelsens liv. Som Gud en gang skapte verden ved sin ånd, skal den nyskapes ved den samme ånd (lat. creator spiritus).

Det er et kjennetegn på frelsestiden at den spesielle åndsutrustning utvides til å gjelde alle, også de som vanligvis ikke var tillagt autoritet (jfr. Joel 3, Apg 2,17 ff.). Guds suverene tildeling av åndsmakt er for øvrig en kilde til stadig spenning mellom en direkte åndsbasert og en mer institusjonsbasert myndighet. Kirkelig strategi har gjerne vært å knytte ånden til utøvelse og tolkning av etablert autoritet. Men teologisk er det vanskelig å komme fra at Den hellige ånd ikke kan begrenses av menneskelige ordninger og forventninger. Gjennom hele kirkens historie har det oppstått bevegelser som har ment seg bemyndiget av ånden til oppbrudd og forandring.

I Det nye testamente er åndens nærvær tegnet på at frelsestiden er nær. Jesus er fylt av Guds ånd, og etter hans bortgang får disiplene ånden som et uttrykk for Guds fortsatte tilstedeværelse og virke blant dem. Gjennom ånden utrustes de til å utføre det oppdrag de har fått (Apg 2; Joh 20, 21 ff.). Når de troende senere påkaller ånden (epiklese), gjenkalles åndsutgytelsen i liturgien. I Johannesevangeliet kalles Den hellige ånd for Talsmannen (gr. Parakleten) eller Sannhetens ånd som skal veilede disiplene til hele sannheten etter at Jesus er borte, og vise verden hva som er synd, rett og dom. Ånden har her primært en åpenbarings- og erkjennelsesfunksjon.

I kirkehistorien

Ånden i den oldkirkelige trosbekjennelse

I Oldkirken utvikles læren om Den hellige ånd med henblikk på erkjennelse av den guddommelige sannhet og åpenbaring, tilegnelse av frelsen (soteriologi), kirkesyn og sakramentsforvaltning (ekklesiologi), det kristne liv (etikk) og håpet om oppstandelse og evig liv (eskatologi). Dette nedfelles i trosbekjennelsens tredje artikkel. Den stadfester også troen på Den hellige ånd som en tredje person i guddommen slik kirkemøtet i Konstantinopel 381 fastslo.

I vestlig kirketradisjon

Opp gjennom teologihistorien, særlig i den vestlige kirke, kan det se ut som om den teologiske behandling av Åndens mange virkefelter har skjedd på bekostning av en mer direkte og eksplisitt pneumatologi. Det har heller ikke vært lett å fastholde et personalt språk om Den hellige ånd, som ikonografisk gjerne fremstilles som en due (jfr. Matt 3,16). I den vestlige tradisjonen etter Augustin, som forstod Den hellige ånd som den sammenbindende kjærlighet i guddommen, blir Ånden gjennomgående relasjonelt eller funksjonelt bestemt. Her dominerer også en frelseshistorisk (frelsesøkonomisk) innplassering av Ånden. Det betyr at Ånden viderefører og utfolder Kristi gjerning og er underordnet Kristus. Kristologien (læren om Kristus) dominerer og kontrollerer pneumatologien.

Reformasjonen innebar en ytterligere kristologisk konsentrasjon, og luthersk teologi knyttet Den hellige ånd særlig til meddelelsen av Guds ord. Det er ånden som i forkynnelsen av ordet «driver til Kristus» og skaper tro og nytt liv. Også helliggjørelsen er åndens suverene gjerning; åndens rolle ivaretar prinsippet om Guds nåde alene.

Den idealistiske religionsfilosofi (se Hegel), senere konfrontert av dialektisk teologi, utviklet en spesiell tolkning av forholdet mellom ånd, fornuft og historie der ånd(en) blir sett som den drivende kraft i historien.

Forholdet til østkirkens syn

Forskjellen mellom vestlig og østlig tradisjon utdypes når den vestlige kirke tilføyer filioque (Ånden utgår ikke fra Faderen alene, men fra Faderen og Sønnen) til den nikenske trosbekjennelse på 800-tallet. Dette bidrog til kirkesplittelsen mellom den østlige og vestlige kirke. For den østlige tradisjon (de ortodokse kirker) innebærer filioque en frakjennelse av Den hellige ånds selvstendighet, og reduserer treenighetsteologien til et speilbilde av den frelseshistoriske utviklingen.

Strid og fornyelse

Striden om filioque og Åndens tilordning til Kristus belyser sentrale forskjeller i synet på forholdet mellom Gud, kirken og verden/skapelsen, samt forholdet mellom åpenbaring og historie. Et spørsmål er f.eks. om Den hellige ånd virker i verden og historien uavhengig av Kristus.

I den økumeniske samtale er filioque et tilbakevendende tema, og dialogen mellom øst og vest har bidratt til en fornyet tematisering av læren om Den hellige ånd, og har stimulert en voksende interesse for spiritualitet. Noen mener at vestlig teologi er i ferd med å gjenvinne pneumatologiens betydning. Også feministisk teologi har brukt Den hellige ånd som utgangspunkt for en ny tolkning av treenighetslæren.

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 28.12.2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Kristendom

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

27. januar 2011 skrev Sverre Olav Lundal

I nyere bibeloversettelser skrives Den hellige ånd, mens i eldre oversettelser skrives Den Hellige Ånd. Hva skyldes denne forskjellen?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.