Dialektisk teologi, det mest brukte navn på en retning som spilte en sentral rolle i protestantisk teologi, først og fremst i mellomkrigstiden, men også videre frem et godt stykke etter den annen verdenskrig. Retningen har også vært omtalt som Guds ords teologi, krisens teologi og barthianisme, etter dens mest fremtredende representant, den sveitsiske teologen K. Barth. Hans kommentarer til Romerbrevet fra 1919 ble et programskrift for den dialektiske teologien. Protesten mot en teologi basert på kulturoptimisme og tro på menneskelig fremskritt var et viktig anliggende for den dialektiske teologien. Teologien måtte renses for liberal kulturtenkning og vinne tilbake Guds ord som basis, men uten derved å bli konservativ og konfesjonell. Tidsskriftet Zwischen den Zeiten stod sentralt for retningen fra 1922. Foruten K. Barth var F. Gogarten, E. Thurneysen, E. Brunner, R. Bultmann og Georg Merz viktige representanter for retningen i den første perioden. Den dialektiske teologien fikk også betydning i Norge gjennom teologer som L. Aalen og R. Hauge, selv om innflytelsen her er vanskeligere å identifisere. Se for øvrig Karl Barth.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.