tellur

Tellur er et gråhvitt, metallglinsende og sprøtt grunnstoff som er en halvleder. Fast tellur består av spiralformede Te_n-kjeder.

Tellur er det tyngste, stabile grunnstoffet i gruppe 16, chalkogenene, i periodesystemet. 

Åtte stabile isotoper av tellur er kjent, ¹³⁰Te (34,5 %), ¹²⁸Te (31,7 %) og ¹²⁶Te (18,7 %) er hyppigst forekommende.

Tellur er et av de mest sjeldne grunnstoffene i jordskorpen og er anslått å utgjøre bare 2 · 10⁻⁷ = 0,0000002 vektprosent av jordskorpen. Det forekommer for det meste i sulfidiske malmer i form av gull-, sølv-, kobber-, bly- og vismuttellurider, for eksempel mineralene calaveritt, AuTe₂; hessitt (sølvtellurid), Ag₂Te; sylvanitt, AgAuTe₄; altaitt, PbTe, og vismuttellurid, Bi₂Te₃. Rundt 40 tellurholdige mineraler er kjent. Tellur er det eneste grunnstoffet som danner egne mineraler med gull. Tellur forekommer i naturen også som oksidet, TeO₂, telluritt. De største mineralforekomster finnes i USA, Canada og Peru. Ingen mineralforekomster er drivverdige med hensyn til tellur.

Tellur danner lett forbindelse med andre grunnstoffer og oksideres langsomt i luft til TeO₂ allerede ved romtemperatur. Ved høyere temperaturer brenner tellur med blå (grønnkantet) farge og under dannelse av en hvit røyk av TeO₂.

Kjemisk ligner tellur på selen. I sine forbindelser har det oksidasjonstall –II, +I, IV, og VI. Det mest stabile er +IV. 

De viktigste kommersielle kilder for fremstilling av tellur (og selen) er anodeslam fra elektrolytisk raffinering av kobber (80 %) og alkalisaltslagg fra raffinering av bly. Slagget eller tørket anodeslam blir smeltet med natriumkarbonat og -nitrat, derved dannes selenitter og telluritter som så lutes ut med vann. Etter nøytralisering med svovelsyre felles tellur(IV)oksid, TeO₂, ut. Oksidet løses i base under dannelse av TeO₃^2–, som reduseres til tellur ved katodisk reduksjon. Telluret kan ytterligere raffineres ved fornyet elektrolyse, ved destillasjon i vakuum eller ved sonesmelting. Årlig verdensproduksjon er rundt 300 tonn.

Størst anvendelse har tellur som legeringsgrunnstoff, for eksempel i stål for å forbedre mikrostruktur og maskinell bearbeidbarhet, i støpejern for å stabilisere karbiddannelse og å oppnå overflateherding, i bly for å øke styrke, hardhet og korrosjonsbestandighet, i tinnlegeringer for å øke hardhet og holdbarhet, i kobber for å bedre varmeledningsevne og maskinell bearbeidbarhet o.a. Tellur og tellurforbindelser blir videre brukt ved vulkanisering av gummi, som katalysator og i glassindustrien for fremstilling av brunt og rødt glass. Kadmiumtellurid, CdTe, anvendes på grunn av termoelektriske og fotoelektriske egenskaper.

Tellur ble oppdaget 1782 av den ungarske kjemiker og mineralog Franz-Joseph Müller von Reichenstein (1742–1825) i gullholdige bergarter (weissgolderz) fra Transilvania (Siebenbürgen). Uavhengig av ham gjorde en annen ungarsk kjemiker, Pál Kitaibel (1757–1817), i 1789 samme oppdagelse i et annet mineral. Den tyske kjemiker Martin Heinrich Klaproth (1743–1817) isolerte i 1789 tellur fra weissgolderz og bekreftet at det var et nytt grunnstoff og gav det navnet tellurium.

Tellur har ingen kjent essensiell biokjemisk funksjon for mennesket. Ingen kreftframkallende eller mutagene effekter er kjent. Tellur eller tellurforbindelser som tas opp av kroppen, vil avgis gjennom svette og ånde og gir pusten en sterk, ubehagelig lukt av hvitløk («tellurånde» av (CH₃)₂Te), som kan holde seg i lange tider. I tillegg fremkaller tellur svimmelhet, kvalme og hodepine og gir metallisk smak og tørrhet i munnen.

Små mengder tellur er mindre giftig enn selen, fordi tellurforbindelser lett reduseres til tellur i organismen. Det bør imidlertid vises stor forsiktighet ved behandling av tellur, særlig hvor det utvikles røyk og dermed små partikler av tellur og tellur(IV)oksid. Hydrogentellurid, H₂Te, er en meget giftig forbindelse. Grenseverdi for tellur i arbeidsmiljøet er satt til 0,1 mg/m³ luft.