Selen er et ikke-metallisk grunnstoff i gruppe 16 i grunnstoffenes periodesystem. I likhet med svovel, som tilhører samme, forekommer selen i flere modifikasjoner. Når selendamp avkjøles raskt eller ved reduksjon, dannes selen i form av rødt, amorft pulver. Når man avkjøler smeltet selen raskt, dannes svart, glassaktig, amorft selen. I tynne sjikt har dette blodrød farge i gjennomfallende lys. Det er sprøtt, og lar seg relativt lett pulverisere til rødt pulver. Svart, glassaktig selen er den vanlige handelsformen av selen.

Rødt selenpulver mykner ved ca. 60 °C. Ved 180–190 °C omdannes det til krystallinsk, gråfarget selen. Denne modifikasjonen er den stabile, og selenatomer er ordnet i spiralformede, parallelle kjeder.

Amorft, rødt selen og glassaktig, svart selen løses i karbondisulfid, CS2, i form av Se8-molekyler. Utkrystallisering av selen fra CS2-løsning gir mørkerøde, gjennomsiktige krystaller med monoklin krystallstruktur. To modifikasjoner, α- og β-selen, kan dannes. Krystallstrukturen inneholder ikke-plane, ringformede Se8-molekyler. Ved oppvarming omdannes de monokline modifikasjonene til grått selen.

I smeltet tilstand er selen også svart. Viskositeten avtar med stigende temperatur, og dette skyldes at lange selenkjeder og store ringer gradvis brytes ned i mindre fragmenter. Selendamp har gulaktig farge. Ved temperaturer under ca. 550 °C inneholder dampen Se8-molekyler, men ved økende temperatur får molekylene færre Se-atomer.

Grått selen er en halvleder, i motsetning til amorft, glassaktig selen eller de monokline modifikasjonene som ikke leder elektrisk strøm. Grått selen er et halvmetall, og blir ofte betegnet (noe feilaktig) som metallisk selen. Videre er det en fotoleder, dvs. konduktansen øker under belysning.

Selen antas å utgjøre 9 · 10−6 vektprosent av jordskorpen. Det foreligger sjelden i fri tilstand i naturen, men kan opptre sammen med svovel, særlig i vulkanske områder. Mange sulfidmineraler, som pyritt, FeS2, chalkopyritt, CuFeS2, sfaleritt, ZnS, og galenitt, PbS, inneholder spor av, eller små mengder selen. Rene selenmineraler er sjeldne, men sammen med tellur finnes selen i mineraler som eukairitt, CuAgSe, clausthalitt, PbSe, naumannitt, Ag2Se, crookesitt, (CuTlAg)2Se og zorgitt, (Pb,Cu)Se. Selen forekommer i jordbunnen i små mengder og i visse planter i mengder helt opp til 1 vektprosent.

Selen er meget reaktivt. I luft eller oksygen ved vanlig temperatur oksideres det langsomt til selendioksid, SeO2. Ved høyere temperaturer brenner selen med blå flamme til den samme forbindelsen; oksidet har en ubehagelig lukt. Selen reagerer ved oppvarming direkte med de fleste metaller under dannelse av selenider.

Selen ble tidligere hovedsakelig fremstilt fra flygestøvet fra røsting av sulfidiske jern-, kobber- og blymalmer. Nå fremstilles det som oftest fra anodeslammet som dannes ved elektrolytisk raffinering av kobber. Selenet omdannes til en selenitt- eller selenatløsning, som så reduseres til fritt selen ved reduksjon med svoveldioksid. Selenet kan videre raffineres ved destillasjon. Alternativt kan det omdannes til hydrogenselenid, H2Se, ved å boble hydrogen gjennom smeltet selen og deretter spalte hydrogenselenidet termisk ved 1100 °C.

Høyrent selen (99,99–99,999 %) anvendes til fremstilling av likerettere og fotoceller. Selencellene blir brukt til automatisk igangsetting og utkobling av apparatur og maskiner, tenning og slukking av belysning, i lysmålere og solbatterier. Selen brukes også i fotokopiering, i lasere, magnetforsterkere m.m. Videre har det anvendelse i glassindustrien, der det tilsettes for å fjerne grønn farge som skyldes nærvær av jern. Selen tilsettes glass eller emaljer enten alene eller sammen med kadmiumsulfid for å danne rubinrødt glass. I kjemisk industri blir selenforbindelser brukt som katalysatorer. Selen blir dessuten brukt som vulkaniseringsmiddel i gummiindustrien og for å gjøre gummi mer motstandsdyktig mot varme, oksidasjon og slitasje, for å øke elastisiteten m.m.

Selen ble oppdaget i 1817 av J. J. Berzelius i blykammerslam fra en svensk svovelsyrefabrikk. Siden det ble funnet i tilknytning til, og kjemisk sett hadde nært slektskap til grunnstoffet tellur, som i 1782 ble oppkalt etter Jorden (lat. tellus), fikk det nye grunnstoffet navnet selen ('måne').

Kjemisk symbol Se
Atomnummer 34
Relativ atommasse 78,96
Smeltepunkt 221 °C (grått)
Kokepunkt 685 °C (grått)
Densitet 2,79 g/cm3(grått)
Oksidasjonstall -I, I, II, IV, VI
Elektronkonfigurasjon [Ar]3d104s24p4

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.