Dóm var i Norge i middelalderen opprinnelig en seks eller tolv manns nemnd som skulle dømme i konflikter. Halvparten av nemden var oppnevnt av hver av partene i en sak.

I landskapslovene er dóm et rent privat rettsmiddel med to hovedfunksjoner:

  • Å fungere som forliks- og voldgiftskommisjon (sættardómr) ved forbrytelser der faktiske og rettslige forhold var helt på det rene; dens oppgave var her å fastsette erstatning og bøter.
  • Å fungere som virkelig domstol, vesentlig i saker om penger og gods (skiladómr). Her bedømte den bevis, hørte vitner og traff rettslig avgjørelse når saksøkerens fordring ikke opprinnelig var stadfestet av vitner og dermed tilstrekkelig klarlagt (vitterlig) på forhånd.

Folk søkte i det lengste å holde det offentlige domsorganet, tinget, utenfor rettsstrider. En sak gikk først til tings når den ikke kunne gjøres vitterlig (bevises) gjennom vitner eller skiladóm eller forlikes ved sættardóm, eller når en av partene nektet å oppfylle en vitterlig fordring. En slik nektelse var en forbrytelse, betegnet som ran og belagt med en egen ransbot og en privat bot av samme størrelse som saksøkerens fordring. Tingdom var opphavlig den endelige avgjørelse i en sak; den gav rett til tvangseksekusjon (atfǫr) om den ikke ble oppfylt.

Magnus Lagabøte søkte å overføre dómens funksjoner til tinget og å dra dette inn under sin kontroll. Men dómen ble nok ikke borte. Da statsmakten igjen ble svak, i senmiddelalderen, ble dómen på ny det viktigste domsorganet. Fra 1590-årene ble edsvorne skrivere knyttet til dómene, og disse sorenskriverne ble virkelige dommere i 1630-årene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.