Skapelse, som teologisk term uttrykk for Guds uinnskrenkede suverenitet over all virkelighet: Alt er blitt til ved Gud (1 Kor 8,6). Religionshistorisk brukes termen «skapelsesberetning» om enhver kosmogoni (beretning om hvordan verden er blitt til) som involverer en guddom (i motsetning til et upersonlig prinsipp) som den utløsende og styrende faktor. Det gamle testamente inneholder to skapelsesberetninger: 1 Mos 1–2, 4a og 1 Mos 2, 4b–3, 24. Den første av disse tilhører «Presteskriftet» og er betydelig yngre enn den andre, som tilskrives «Jahvisten».

Generelt kan skapelsen skje ex nihilo (lat., 'fra intet'), idet guddommen skaper verden fra intet gjennom sitt ord, sin tanke, eller sin vilje (som i kristendommen eller islam), eller innebære en formgivning av en allerede eksisterende «urmaterie» eller et «urvesen» (som i mesopotamisk religion). I enkelte religioner er det en egen skapergud (demiurg), underordnet den høyeste guden, som står for skapelsen (for eksempel i hinduismen der skaperguden Brahma springer ut av guden Vishnu). Skapelsen kan også skje ved at en gud atskiller himmel og jord (vedisk religion i hinduismen) eller henter opp jorden fra dypet av urhavet (hinduismen, nord-amerikanske indianerreligioner).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.