Religionsvitenskap, betegnelsen på det systematiske, sammenlignende og vitenskapelige studiet av religion og religioner.

Viktige temaer og emner for religionsvitenskapen er religionsteori, religionsdefinisjoner, gudsbegreper, sekularisering, nyreligiøsitet, myte, ritual, symbol, postmodernisme, religion og politikk, religion og økonomi, religion og kjønn, religion og helse, samt religion og populærkultur. I tillegg kommer alle verdens levende religioner som for eksempel islam, kristendom, buddhisme, hinduisme og nå utdødde religioner som norrøn og samisk, gresk og romersk, egyptisk og mesopotamsk religion.

Religionsvitenskap het i Norge opprinnelig religionshistorie, og i dag brukes benevnelsene ofte om hverandre. Dette ser man blant annet ved at studiet ved Universitetet i Oslo tidligere ble betegnet som religionshistorie. I likhet med ved Universitetet i Bergen, NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) og Universitetet i Tromsø betegnes det nå som religionsvitenskap.

Religionsvitenskap er en mer omfattende betegnelse enn religionshistorie. Begrepet religionshistorie forteller oss at det er snakk om et historisk studium av religioner. Et historisk studium av religioner trekker linjene helt til i dag og er omfattende i seg selv. I religionsvitenskap er fremdeles den historiske dimensjonen svært viktig, men kultur- og samfunnsvitenskapelige tilnærminger er mer fremtredende og det teoretiske arbeidet viktigere.

Religionsvitenskap rommer flere undergrener. Religionshistorie er nevnt. Andre viktige undergrener er religionsantropologi, religionssosiologi, religionspsykologi, religionsfilosofi, religionsfenomenologi og kognitiv religionsvitenskap. Disse skiller seg fra hverandre i forhold til hvilket fokus og tema de har og hvilken tilnærming som benyttes.

Se beskrivelsen under religionshistorie.

Religionsvitenskapen er kjent for stort metodisk mangfold, såkalt metodepluralisme. Skal religionsvitenskapen kjennetegnes av en spesiell metode er det den sammenlignende tilnærmingen som er mest gjennomgående og mest utbredt. De vanligste metodene ved siden av dette er i dag den historisk-filologiske metoden som er karakteristisk for religionshistorie, og intervju og feltarbeid som kjennetegner religionsantropologisk arbeid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.