Maurice Duruflé

Duruflé vokste opp i Louviers i Normandie. Han fikk tidlig undervisning i klaver- og orgelspill, og ti år gammel ble han elev ved katedralskolen i Rouen. Som korgutt deltok han i katedralens liturgiske liv, ble kjent med den kirkemusikalske tradisjonen, og fikk med seg musikalske inntrykk som kom til å prege ham resten av livet.

Allerede som 17-åring ble Duruflé organist i kirken Notre-Dame i hjembyen. Hans usedvanlige musikalske talent brakte ham også tidlig i kontakt med det kirkemusikalske miljøet i hovedstaden. I Paris fikk han først privatundervisning av noen av Frankrikes mest framstående organister, og i 1920 ble han formelt tatt opp som student ved konservatoriet. Her oppnådde han førstepris i orgelspill, akkompagnement, komposisjon, harmoni og fuge.

Etter flere år som assistent og vikar for sine orgellærere Charles Tournemire (St. Clotilde, Paris) og Louis Vierne (Notre-Dame, Paris), ble han titulaire-organist i Saint-Étienne du Mont à Paris. Denne stillingen hadde han til karrieren ble avbrutt av en alvorlig bilulykke i 1975.

I perioden 1943–1970 var Duruflé var professor i harmoni ved Paris-konservatoriet. Tidvis vikarierte han samme sted som orgelprofessor, og var gjennom en årrekke en internasjonalt ettertraktet orgellærer for flere generasjoner konsertorganister. Han var selv en høyt respektert orgalvirtous og -improvisatør, med tallrike konsertreiser i Europa, Nord-Amerika og Nord-Afrika. Mange av turnéene ble gjennomført sammen med hans tidligere orgelelev Jeanne Marie-Madeleine Chevalier (1921–1999), som fra 1953 også var hans ektefelle. Chevalier var selv en briljant orgelutøver med selvstendig solistkarriere.

Duruflé komponerte langsomt og møysommelig. Hans knappe verkliste vitner om en selvkritisk og samvittighetsfull komponist som heller bearbeidet og reviderte tidligere komposisjoner enn å skape nye. Sammenliknet med hans mange transkripsjoner, orkestreringer, bearbeidelser og ulike versjoner av andres og egne verker, er Duruflés originalkomposisjoner i mindretall. Han uttalte at han mente seg inkompetent til å komponere for piano, at han følte angst ved tanken på å skrive for strykekvartett, og at han så med frykt på å skulle komponere sanger etter Schuberts, Faures og Debussys bidrag til sjangeren. Trolig arvet Duruflé perfeksjonismen fra sine mentorer Paul Dukas, Maurice Ravel og Maurice Emmanuel, komponister som også stilte svært store krav til seg selv. Hans kritiske blikk i den mangeårige harmoniundervisningen smittet over på egen produksjon, i tillegg til oppfatningen av at endring og radikalisering i samtidens musikk gjorde hans tonespråk utdatert.

Duruflés hovedverk er Requiem op. 9. Verket ble påbegynt som et symfonisk dikt i 1941 og ble fullført i 1947. Det er tilegnet minnet om komponistens avdøde far. I oppbygning og karakter sammenliknes verket ofte med Faures Requiem, selv om Duruflés primære motivasjon var å finne et eget musikalsk uttrykk, egnet til de gregorianske melodiene det er bygget over. Komposisjonen anses som et av de kirkemusikalske mesterverkene i det 20. århundre.

• Ebrecht, Ronald (ed.). 2002. Maurice Duruflé, 1902-1986: The Last Impressionist. Scarecrow Press, Lanham MD 2002
• Frazier, James E. 2007. Maurice Duruflé. The Man and His Music. University of Rochester Press, Rochester