Kaktusfamilien. Gullkulekaktus.

SCODE. begrenset

Kaktusfamiliens arter har ofte vakre blomster, her representert ved arten Lobivia caespitosa.

Corel. begrenset

kaktusfamilien (gullkulekaktus) (bilde)

kaktusfamilien (blomster) (bilde)

Kaktusfamilien, tofrøbladet, frikronet plantefamilie som viser lite slektskap med andre planter, og som derfor har en usikker plass i plantesystematikken. De merkelige formene er mest preget av at de tilsynelatende helt mangler blad. Disse er redusert til små, skjellignende dannelser som hurtig faller av, mens stengelen ved siden av sine egne funksjoner også har overtatt den oppgaven som ellers tilkommer bladene, fotosyntesen.

Den kjøttfulle stengelen kan opptre med karakteristiske former for de enkelte slekter: hos Echinopsis og pinnsvinkaktus, Echinocactus, omtrent kuleformig; hos søylekaktus er den slank og søyleformig; hos Opuntia bladformet og leddet, så den ser ut som sammenlenkede, tykke blad. Dessuten er stengelen besatt med høye vorter, mammillae, på overflaten, hver med en samling torner i spissen. Sitter vortene tett og i lengderekker, får stengelen tornete ribber som er atskilt ved furer.

Kaktusfamiliens arter har ofte praktfulle blomster, de skruestilte beger- og kronbladene går jevnt over i hverandre, og de tallrike pollenbærerne er festet til grunnen av kronen. Fruktknuten er dannet av mange fruktblad. Frukten er et bær. De hører overveiende hjemme i Amerika, der de utgjør en betydelig del av vegetasjonen på steppene og i andre tørre strøk, men mangler i egentlige ørkener. Noen arter vokser som epifytter i tropisk regnskog, noen få av disse også i den gamle verden.

Kaktusfamiliens bygning gjør dem særlig skikket til å tåle tørke: bladløsheten reduserer plantens overflate sterkt, så fordampingen blir mindre, dessuten kan epidermis være beskyttet ved en sterk kutikula eller ved vokslag, eller stengelen har vannvev som i de tørreste periodene forsyner planten med nødvendig vann. Enkelte arter, særlig fikenkaktus, er innført til middelhavslandene og Kanariøyene, der de er alminnelige både dyrket og forvillet.

Familien har liten økonomisk betydning, det er så mange torner, ikke bare på de grønne delene, men også på de velsmakende bærene hos f.eks. Opuntia, at de ikke kan ha større verdi som næringsmiddel. Mange kaktusarter blir dyrket som prydplanter for blomstenes eller de bisarre formenes skyld, foruten de som alt er nevnt også f.eks. Mammillaria, bladkaktusslekten Phyllocactus, Pilocereus og melonkaktus, de siste to er hyllet inn i et tett slør av lange filthår. I alt kjenner man ca. 200 slekter med mer enn 2000 arter, alle i Amerika, så nær som slekten Rhipsalis med noen få arter i Øst-Afrika, Madagaskar og Sri Lanka.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.