Faktaboks

Axel Gudbrand Blytt
Født
19. mai 1843, Christiania (nå Oslo)
Død
18. juli 1898, Kristiania (Oslo)
Virke
Botaniker og geolog
Familie

Foreldre: Professor Matthias Numsen Blytt (1789–1862) og Ambrosia Henriksen (1822–1900).

Gift 17.4.1885 i Bergen med Valborg Wingaard (23.12.1862–1918), datter av kjøpmann, konsul Hans August Wingaard (1836–73; sønn av Oluf Petersen Wingaard, 1812–67) og Kaja Margrethe Ibsen (f. 1842).

Axel Blytt

.
Lisens: fri

Axel Gudbrand Blytt var en norsk botaniker og geolog. Ved sine plantegeografiske studier kom Blytt inn på problemene med plantenes innvandring til Norge etter istiden. Han lanserte en teori om sammenhengen mellom plantetypers utbredelse i ulike deler av landet og klimavekslinger etter istiden. Han var sønn av botanikeren Mathias N. Blytt og var professor ved universitetet i Christiania.

Bakgrunn

Som sønn av botaniker Matthias N. Blytt ble Blytt «født inn i» det akademiske, naturvitenskapelige, miljø ved universitetet i Christiania. Etter examen artium 1860 og et avbrutt medisinsk studium gikk han 1862 helt over til botanikken. Han hadde studert kvartærgeologi under professor Theodor Kjerulf og hadde gransket torvmyrer sammen med Peter Christen Asbjørnsen. Han fulgte «med i salget» da farens store, private herbarium ble innkjøpt av staten og dannet det reelle grunnlaget for Botanisk museum. I 1876 utkom hans berømte teori om innvandringen og om klimavekslingen i Norden, se Blytt-Sernanders klimavekslingsteori. Bakgrunnen for Blytts avhandling av 1876 var plantenes utbredelse i Norge. I den internasjonale diskusjonen som fulgte var dette problem lite interessant. Det som fenget, var Blytts idé om at det hadde vært et vekslende klima siden istiden, ikke en jevn klimaforbedring. Også for Blytt selv forskjøv interessetyngdepunktet seg, og hans diskusjon ble mer klimarettet, som den europeiske diskusjon var det. Han ble universitetsstipendiat i botanikk 1873 og ekstraordinær professor 1880.

Virke

Vitenskapelig var det et tett fellesskap mellom far Matthias N. Blytt og sønn. Blytt fortsatte farens tradisjon med utforsking av forskjellige deler av Norge ved lange sommerreiser. Fra 1863 på egen hånd, oftest alene, årvisst og landsdekkende reiste han fra Sørlandet til Finnmark. Han viet hele tre somrer (1864, 1865 og 1867) til Sogn. Det er rimelig å tro at det tydelige mønster i vegetasjonsfordelingen som han fant langs Sognefjorden, ble utgangspunkt for hans senere synoptiske synspunkter. I tillegg til studier av karplanter, gjorde Blytt grundige studier og store innsamlinger av sopper, særlig parasittsopper og storsopper, og skrev flere avhandlinger om dem.

I motsetning til faren vokste Axel Blytt opp i et norsk botanisk miljø. Bare på én tur (1877–78) tilbrakte han lengre tid ved utenlandske universiteter for å perfeksjonere seg i planteanatomi og mykologi, emner som var svært tynt dekket i Norge. De mange og viktige kontaktene han fikk utad, oppnådde han først og fremst ved sine vitenskapelige publikasjoner og de livlige kontroverser omkring dem.

Plantenes utbredelse

Som vitenskapsmann skilte Blytt seg fra faren ved vekten han la på det kausale. Mens Matthias Blytt registrerte hvor plantene vokste, stilte sønnen spørsmålet om hvorfor de vokste akkurat der. Det grunnleggende problem som Blytt søkte å belyse i sin forskning ble dette: Hvorfor er Norges plantevekst fordelt slik den er? I virkeligheten var dette en fortsettelse av farens arbeid, men ut fra en mer avansert synsvinkel. 1876 publiserte han sitt mest kjente arbeid, Forsøg til en Theorie om Indvandringen af Norges Flora under vexlende regnfulde og tørre Tider. Den vakte slik oppsikt langt ut over Nordens grenser at den allerede samme år utkom som selvstendig bok i engelsk oversettelse. En rekke av tidens kjente naturforskere anmeldte, kommenterte og diskuterte boken og dens teser. Dens problemstilling forble et hovedproblem i norsk botanikk og kvartærgeologi i mer enn 100 år, og først i våre dager kan man si at det er kommet til en avklaring.

Blytt fant at plantene i Norge fordelte seg i distinkte grupper: Én gruppe hørte til i de sommervarme strøk østpå, en annen i de fuktige vestpå, noen fantes over hele landet, andre bare i den sørlige delen eller i den nordlige, og også fjellplantene viste forskjellige utbredelsesmønstre. Floraelementer kalte han disse gruppene, og selv om de representerer ganske sterke generaliseringer, er floraelementene blitt grunnstammen i diskusjonen om forståelsen av vår planteverdens utbredelse.

For å forklare floraelementenes fordeling la Blytt hovedvekten på fuktighetsforholdene, og postulerte en syklisk veksling mellom fuktige og tørre klimaperioder etter istiden. Siden de aller fleste plantene ikke kunne ha overlevd i Norden under istiden, måtte de ha vandret inn senere, og alt ettersom de var vandret inn under tørre eller fuktige perioder, fordelte de seg tilsvarende.

Blytt la opp til et bredt scenario, der den bare jordbunnen som istidens breer hadde etterlatt seg i Norge, litt etter litt ble erobret av innvandrende plantegrupper, floraelementer. Først kom de tålsomme fjellplantene, det arktiske element. De neste som kom, var de «alminnelige» artene, de som finnes mer eller mindre jevnt fordelt over hele landet – det subarktiske element. Under en varm–tørr periode var det så de boreale artenes tur til å vandre inn og bre seg på Østlandet. I den etterfølgende periode innvandret fuktighetselskende arter som ikke tålte kalde vintrer – det atlantiske floraelement, som er utbredt langs kysten. Deretter fulgte et nytt, subborealt, svært varmekjært element vesentlig omkring Oslofjorden, og til slutt et subatlantisk element, som det oppriktig talt aldri ble noen skikk på.

Floraelementenes navn ble også overført til de tilsvarende tidsrom, slik at man også internasjonalt bruker betegnelsene boreal, atlantisk og lignende for ulike tidsavsnitt etter istiden. Skjemaet, som iallfall brakte orden i våre planters utbredelse, vakte strid når det gjaldt å forklare denne utbredelsen. Den internasjonale diskusjon flammet opp ganske raskt, og meningene var ytterst delte.

Resten av sitt liv arbeidet Blytt trutt videre med å alminneliggjøre sin teori. Han trakk inn argumenter fra andre områder enn den rene plantegeografi. Han tok opp den gamle danske tradisjon med å grave seg ned gjennom myrer og registrere vegetasjonens endring for den tid myren hadde bestått. Han trakk inn landets hevning etter istiden. Han fant også noen kalktuffdannelser i Gudbrandsdalen, der fossilene i tuffen viste hva som hadde vokst der i de forskjellige perioder. Overalt mente han å kunne finne bevis for sine oppfatninger.

Kontroverser

I Sverige var to skilte leirer. (Plante-)geografen Gunnar Andersson hevdet med stor styrke at det siden istiden bare hadde vært en jevn varmeutvikling frem til et maksimum, etterfulgt av en viss tilbakegang. Økologen Rutger Sernander hevdet med like stor styrke den blyttske oppfatning om et vekslende klima. Ved den store styrkeprøven under geologkongressen i Stockholm 1909 var det Sernanders oppfatning som ble akseptert, og teorien har siden den gang gått under navnet Blytt–Sernanders klimavekslingsteori.

I Norge hadde Blytt sterke forsvarere i Ove Dahl og Hanna Resvoll-Holmsen blant botanikerne. På den andre siden stod blant annet N. F. Wille og hans (og Gunnar Anderssons) elev Jens Holmboe.

Striden dabbet av etter hvert, men kom igjen i forandret utgave, ikke minst gjennom Rolf Nordhagens diskusjon av det arktiske floraelement: Hadde det også innvandret, eller hadde det – eller en del av det – overlevd istiden på isfrie partier? På dette punkt hadde Blytt vært ganske forsiktig i sine konklusjoner.

1800-tallets kunnskaper om klimautvikling og lignende var for skjematiske, og forestillingen om floraelementene som kom marsjerende inn, var umiskjennelig preget av tidens tyske, militære tankegang. Plantene reagerer individuelt, hver av dem har sin egen historie, og moderne funn har vist at mange av plantene kom til landet lenge før de etter Blytts oppfatning skulle ha vært her. Klimautviklingen hadde et forløp omtrent slik Blytt oppfattet den, men med mange småvariasjoner, ikke bare de store, glatte bølgene Blytt forestilte seg, og de enkelte variasjonene ulik effekt i forskjellige områder.

Vitenskapelig produksjon

1869 publiserte Blytt sin redegjørelse for arbeidet i Sogn, men ellers var hans litterære arbeid i disse årene først og fremst viet bind 2 og 3 av farens Norges Flora. Han fikk utgitt disse i 1874 og 1876, etter en svært omfattende revisjon og innføring av det nye materiale som han selv hadde brakt inn. Først deretter kom hans «Forsøg til en Theorie».

Ved siden av sitt arbeid med innvandrings- og klimateorien arbeidet Blytt i sine senere år med en håndbok til praktisk bruk som kunne erstatte hans fars trebindsverk, Haandbog i Norges Flora, og som skulle kunne brukes i felt. Han ble aldri ferdig med den, men hans medarbeider Ove Dahl utgav den 1906, og (delvis i opptrykk) forble «Blytt» norske botanikeres feltflora like til de moderne floraene kom i 1940-årene.

Blytt etterlot seg en rik vitenskapelig produksjon. Før 1876 utkom 22 arbeider, vesentlig av floristisk art. Etter 1876 publiserte han 45 arbeider, hovedsakelig om innvandringsteorien, men også en del mykologiske arbeider. Fem arbeider utkom posthumt.

Undervisning

Som universitetslærer hadde Blytt ansvaret for en generasjon av norske botanikere og kvartærgeologer. Som lærer var han variabel. Hans interesse for det alminnelige pensum synes å ha vært ganske liten og undervisningen lite inspirerende. Derimot var hans forelesninger over det som interesserte ham, Norges plantegeografi, helt annerledes, og hans ekskursjoner var vidgjetne. Men så trange som forholdene var, dannet han ikke noen skole, og de som fulgte ham i fagets professorater, var (tilfeldigvis) ikke hans tilhengere. Men den blyttske tradisjon har likevel vært levende i norsk botanikk på godt og vondt, og hans avhandling av 1876 var et åndelig stormsentrum, om enn stormen nok har lagt seg, både når det gjelder hans innvandringsteori og dens avlegger om istidsovervintringen.

Utmerkelser

Tidsskriftet til Norsk Botanisk Forening, Blyttia, er tilegnet Mathias N. Blytt og Axel G. Blytt. I 1863 ble Blytt knyttet til Universitetet i Christiania, først som konservator og fra 1880 som professor. Blytt var medlem av Videnskabsselskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1869, og innbudt medlem/æresmedlem av omkring et dusin utenlandske vitenskapelige selskaper og akademier. Soppslekten Blyttiamyces er oppkalt etter Blytt.

Verk

  • Botanisk Reise i Valders og de tilgrændsende Egne, 1864, oppr. trykt i NMfN, bd. 13, 1864, s. 1–149
  • Om Vegetationsforholdene ved Sognefjorden, 1869
  • Vore beste spiselige Soparter, 1869
  • Christiania Omegns Phanerogamer og Bregner, 1870
  • Spiselige Lavarter, 1870
  • Norges Flora. Andel og tredie Del, 2 bd., 1874–76
  • Forsøg til en Theorie om Indvandringen af Norges Flora under vexlende regnfulde og tørre Tider, i NmfN, bd. 21, 1876
  • The probable cause of the displacement of beach-lines. An attempt to compute geological epochs, 1889
  • Norges Hymenomyceter, 1905
  • Haandbog i Norges flora, avsluttet og utg. av O. Dahl, 1906

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Stud. 1860, 1910
  • J. Schetelig og N. Wille: biografi i Norsk biografisk leksikon 1. utgave, bind 2, 1925
  • R. Nordhagen: Axel Blytt, en norsk og internasjonal forskerprofil 1843–1898, 1943
  • K. Fægri: biografi i Norsk biografisk leksikon 2. utgave (NBL2)

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Wilhelm Holter, 1901; UiO

Faktaboks

Axel Gudbrand Blytt
Historisk befolkningsregister-ID
pf01053257027112

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg