februarrevolusjonen (den russiske revolusjon)

Den 23. februar 1917 (8. mars etter gregoriansk kalender) brøt det ut demonstrasjoner i Petrograd (nåværende St. Petersburg) mot første verdenskrig, dyrtiden og matmangelen. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte, med stadig større deltakelse. Den 26. februar ble det, etter krav fra tsar Nikolaj 2., satt inn soldater mot demonstrantene, og mange ble drept. Men ordren om å skyte på demonstrantene hadde skapt usikkerhet og tvil blant soldatene. Dagen etter spredte opprøret blant arbeiderne seg til soldatene som var stasjonert i byen. Dette var avgjørende for revolusjonens utvikling. Den 2. mars abdiserte tsaren.

Petrograd var nå i opprørernes hender, og ulike politiske krefter søkte å få kontroll over situasjonen. Enkelte representanter fra Dumaen dannet en «midlertidig Duma-komité» som snart ble forvandlet til en provisorisk regjering. Samtidig dannet representanter for de sosialistiske partiene et «arbeiderråd», senere omdøpt til «arbeider- og soldatråd»: Petrograd-sovjetet (etter det russiske ordet ‘sovjet’= råd.) Russland hadde nå to institusjoner som konkurrerte om makten. Perioden fram til bolsjevikenes maktovertakelse i oktober er blitt betegnet som en periode med «dobbeltmakt».

Den provisoriske regjeringen representerte det jordeiende aristokratiet, borgerskapet og den ikke-revolusjonære delen av middelklassen. Petrograd-sovjetet var støttet av arbeiderne, bøndene og soldatene. Den provisoriske regjeringen var ikke valgt, og var tenkt å være midlertidig inntil det kunne sammenkalles en grunnlovgivende forsamling som skulle ta stilling til de viktigste politiske sakene. Særlig spørsmålet om hvorvidt adelens jordeiendommer skulle deles opp og gis til bøndene.

Regjeringen var i begynnelsen dominert av representanter for kadettene og oktobristene. Den var ledet av fyrst Georgij Lvov, med kadettenes leder Pavl Miljukov som utenriksminister. Aleksandr Kerenskij, en sosialrevolusjonær, var justisminister.

Petrograd-sovjetet var ledet av mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Disse mente at revolusjonen var en borgerlig revolusjon og at Russland ennå ikke var modent for en sosialistisk omveltning. De ønsket derfor ikke å ta makten og heller ikke delta i regjeringen, men ville samarbeide med den så lenge den førte en arbeidervennlig og demokratisk politikk.

De ledende bolsjevikene i byen vurderte revolusjonen langt på vei på samme måte som mensjevikene. Dette endret seg med Lenins hjemkomst fra sitt eksil i Sveits i begynnelsen av april. Han lanserte sine såkalte «aprilteser» der han hevdet at revolusjonens borgerlige fase var forbi, og at Sovjetet nå måtte gripe makten og avsette den provisoriske regjeringen. Denne politikken brakte bolsjevikene i skarp opposisjon til mensjevikene og de sosialrevolusjonære.

Den provisoriske regjeringen erklærte amnesti for politiske fanger, dødsstraffen ble avskaffet og det ble innført likhet for loven og borgerlige friheter og rettigheter. En grunnlovgivende forsamling skulle innkalles når krigen var slutt. Dette vant stor tilslutning, men spørsmålet om styreform – monarki eller republikk – ble utsatt.

Mer alvorlig var det at også spørsmålet om en jordreform som ville gi jord til bøndene ble utsatt. Mange steder tok bøndene saken i egne hender og konfiskerte godseierjorden. Det var utstrakt desertering blant soldatene som ønsket å dra hjem for å delta i jordfordelingen. I byene var det voksende misnøye på grunn av vedvarende forsyningsproblemer og matmangel.

Den provisoriske regjeringen ønsket å fortsette deltakelsen i første verdenskrig, men blant arbeiderne og soldatene var det sterk motstand mot en offensiv krigspolitikk. Petrograd-sovjetet gikk inn for en fred uten krigserstatninger og anneksjoner. I midten av april ble det kjent at regjeringen hadde sendt en note til de allierte som ble tolket som at regjeringen gikk inn for en tradisjonell imperialistisk erobringspolitikk. Dette førte til store demonstrasjoner mot regjeringen. Utenriksminister Miljukov måtte gå av, og det ble opprettet en ny regjering der også representanter for mensjevikene og De sosialrevolusjonære i Petrograd-sovjetet deltok. Bolsjevikpartiet var nå det eneste politiske partiet av betydning som var i opposisjon til regjeringen.

I løpet av våren var det blitt etablert en rekke «sovjeter» over hele Russland. I juni ble den første allrussiske sovjetkongress avholdt i Petrograd. Her hadde mensjevikene og de sosialrevolusjonære flertall.

I løpet av sommeren og høsten mistet den provisoriske regjeringen mye støtte blant befolkningen, noe som førte til at bolsjevikene og de andre som ønsket en sosialistisk revolusjon, kunne gjennomføre denne 25.–26. oktober samme år.

• Den russiske revolusjon
• oktoberrevolusjonen