Det latinske alfabetet har vorte utvida i fleire rundar frå eit dei opphavlege 21 bokstavane til først 23, ved tillegg av dei «greske» bokstavane Y og Z. Frå mellomalderen og seinare vart alfabetet utvida til 26 bokstavar ved at I har vorte spalta i I og J og V i U, V og W.
I norsk og dansk blir brukt Æ, Ø og Å i tillegg til dei vanlege 26 latinske bokstavane. Æ og Ø har vore i bruk i nordiske språk frå mellomalderen, medan Å har komme til seinare. Verken Æ eller Ø har oppstått i Norden; begge desse teikna er brukte i latinsk tekst. Den viktigaste årsaka til at dei nordiske språka har disse tilleggsbokstavane, er at vi har ni vokalar, mot fem i latin.
Bokstaven Å har vorte brukt i det norske alfabetet frå 1917 og i dansk frå 1948. Den endelege avgjerda om kvar Å skulle plasserast i det danske alfabetet, vart ikkje teke før i 1955, og frå 1948 til 1955 kom Å først. Opphavet til Å er ein liten a skrevet over ein A. Å vart først brukt i Tyskland, men er ikkje lenger i bruk i tysk.
På svensk har Å vore i kontinuerleg bruk heilt frå 1500-talet. Alle dei tre «tyske» bokstavane Ä, Ö, Å kom til Sverige saman med boktrykkjarkunsten. I norsk-dansk skreiv ein lenge dobbel A (aa), slik ein hadde gjort før 1500 òg i svensk.
I det svenske alfabetet blir brukt Ä i staden for Æ og Ö i staden for Ø. Bokstavrekkjefølgja er òg ulik på svensk. Det svenske alfabetet sluttar med Å, Ä, Ö, medan norsk og dansk har Æ, Ø, Å. I norsk og dansk blir alfabetisert Å til slutt fordi dette er den siste bokstaven som vart lagt til i alfabetet, medan i svensk har Å vore i bruk mykje lengre enn i dansk og norsk.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.