G – bokstav

G, g, den sjuende bokstaven i det latinske alfabetet. I norsk representerer den en dorsal lyd som uttales ved at tungeryggen møter ganen.

Bokstaven er opprinnelig samme tegn som C. Hos romerne gikk C, som på gresk ble uttalt g, over til å bli tegn for en k-lyd, og romerne skapte da den nye bokstaven G. Mens den eldre runerekke har eget tegn for g, har den yngre bare ett tegn for g og k.

g uttales som stemt sj [ʒ] foran i og e på katalansk og også foran y på fransk, som stemt dsj [dʒ] foran de samme vokaler på engelsk og foran i og e på italiensk, som x på nederlandsk og foran i og e på spansk. På norsk er g stum foran j, f.eks. i gjøre, blir uttalt som j foran ei og i i opprinnelig norske ord, f.eks. i geip, gi, men som g i opprinnelig fremmede ord, f.eks. geistlig. Foran e og i i opprinnelig fremmede ord uttales bokstaven dels som g, f.eks. general, dels som ustemt sj [ ʃ ], f.eks. generøs, dels som dsj [dʒ], f.eks. gentleman, alt etter det språk ordet stammer fra. Foran y uttales g oftest som j, i særlig fremmede ord, som g.

På færøysk uttales den som g foran bakre vokaler, og som dsj foran fremre vokaler. Mellom fremre vokaler uttales den j og mellom bakre v .

Albansk har sammensetningen gj , som uttales dj . gn finnes både på fransk og italiensk, hvor den uttales nj .

Italiensk skriver gl for lj.

Maltesisk har sammensetningen għ i ord som på arabisk skrives med ع, men den har ingen uttale på maltesisk og bidrar kun til en forlengelse av vokalen.

Latvisk har g med komma for å skrive lyden [dj]. Det står under ved stor bokstav (Ģ) og over ved liten (ģ).

Maltesisk skriver prikk over g for lyden [dʒ]: ġ.