O, o, 15. bokstav i det latinske og i det greske (O) alfabetet, stammer fra fønikisk skrift. I semittisk betegner bokstaven en form for aspirasjon, en skarp strupelyd som ligner 'alef (se A), men er kraftigere. Bokstaven heter på hebraisk ayin; ordet betyr øye, og tegnet gjenga et øye. Grekerne tok bokstaven i bruk for vokalen o, til å begynne med både for lang og kort o-lyd. Siden laget de en omdannet form, Ω, for lang o-lyd, plasserte den sist i alfabetet og kalte den o mega, stor o. Til forskjell ble o, nå bare brukt for kort o, kalt o mikron, liten o.

Bare den eldre runerekken har et særlig o-tegn, de yngre runer bruker samme tegn for u og o.

I norsk uttales o dels som lukket o (f.eks. rom), dels som å (f.eks. kopp).

I latvisk uttales o som diftong i innenlandske ord: [uo]

Bokstaven o brukes i en rekke språk med aksent over. Islandsk, svensk, finsk, estisk, tysk, ungarsk og tyrkisk bruker to prikker for å skrive ø: ö. På ungarsk finnes den også med streker for lang ø: ő.

På fransk kan o ha cirkumfleks: ô

Med tilde brukes õ i portugisisk for å vise nasalisert o og i estisk betegner bokstaven lyden [ɤ], en urundet halvtrang bakre vokal.

På islandsk er ó en diftong [ɔu], og på færøysk uttales den som diftong når den er lang, men som åpen ø [œ] når den er kort.

Italiensk bruker ò for å vise at åpen [ɔ] i siste stavelse har trykk.

Katalansk skriver ò for åpen [ɔ] og ó for lukket [o].

Nederlandsk skriver lyden [u] oe.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.