O - bokstav

Varianter av bokstaven O av . CC BY SA 3.0

O, o, 15. bokstav i det latinske og i det greske alfabetet.

O stammer fra fønikisk skrift. I semittisk betegner bokstaven en form for aspirasjon, en skarp strupelyd som ligner 'alef (se A), men er kraftigere. Bokstaven heter på hebraisk ayin; ordet betyr øye, og tegnet gjenga et øye.

Grekerne tok bokstaven i bruk for vokalen o, til å begynne med både for lang og kort o-lyd. Siden laget de en omdannet form, Ω, for lang o-lyd, plasserte den sist i alfabetet og kalte den o mega, stor o. Til forskjell ble o, nå bare brukt for kort o, kalt o mikron, liten o.

Bare den eldre runerekken har et særlig o-tegn, de yngre runer bruker samme tegn for u og o.

Uttale

I norsk uttales o dels som lukket o (f.eks. rom), dels som å (f.eks. kopp).

I latvisk uttales o som diftong i innenlandske ord: [uo]

O med aksent

Bokstaven o brukes i en rekke språk med aksent over. Islandsk, svensk, finsk, estisk, tysk, ungarsk og tyrkisk bruker to prikker for å skrive ø: ö. På ungarsk finnes den også med streker for lang ø: ő.

På norsk kan o ha tre ulike aksenter. Eksempler: fór (= reiste), fòr (= plogfure), fôr (dyrefôr, kåpefôr).

fransk kan o ha cirkumfleks: ô

Med tilde brukes õ i portugisisk for å vise nasalisert o og i estisk betegner bokstaven lyden [ɤ], en urundet halvtrang bakre vokal.

islandsk er ó en diftong [ɔu], og på færøysk uttales den som diftong når den er lang, men som åpen ø [œ] når den er kort.

Italiensk bruker ò for å vise at åpen [ɔ] i siste stavelse har trykk.

Katalansk skriver ò for åpen [ɔ] og ó for lukket [o].

Sammensetninger

Nederlandsk skriver lyden [u] oe.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg