J, j, er den den tiende bokstaven i vår versjon av det latinske alfabetet, men var ukjent i det eldste latinske alfabetet. Tegnet for j, en forlenget i, ble brukt alt på 1300-tallet, og på 1600-tallet var skillet mellom det vokaliske i-tegn og det konsonantiske j-tegn gjennomført i det store og hele.

J (på norsk kalt jodd eller je) er i norsk og andre nordiske språk tegnet for en stemt, palatal approksimant, som skrives [j] med den internasjonale fonetiske lydskriften IPA. Denne uttalen har den også i mange andre språk: tysk, nederlandsk, de slaviske språkene som bruker latinsk alfabet, latvisk, litauisk, albansk, maltesisk.

Bokstaven uttales på engelsk dsj [dʒ], på fransk, katalansk og portugisisk som stemt sj [ʒ], på spansk som en kraftig h [x].

Forbindelsene gj og hj uttales på norsk som j (f.eks. gjemme, hjem).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.