E, e, den femte bokstaven i det latinske alfabetet. Den er en fremre, halvtrang vokal. I de semittiske og egyptiske alfabeter betegnet den en konsonant (en h-lyd), men i gresk har den fått verdien e. I det eldste runealfabet betegnes den ved 3. rune i 3. ætt (se runer), som sannsynligvis er dannet av en liggende E. Det yngre runealfabetet har ikke noe særskilt E-tegn, men bruker I til å betegne både E og I. I norsk betegner E både den rene e-lyd (ren, vet), æ-lyden (både kort og lang, f.eks. herre, her), og den sentrale vokalen ə i trykklette stavelser (lese). I personnavn er e etter i (etter tysk mønster) ofte stum og viser at i er lang, f.eks. Diesen.

Bokstaven e forekommer med mange aksenter i forskjellige språk:

På norsk med aksenten ´, som i idé, André, hvor den viser at e uttales lukket og med trykk.

Fransk har forskjellige aksenter på e: é, som viser at den uttales lukket, og è og ê som viser at den uttales åpent, [ɛ], og oftest langt. ë viser at e uttales adskilt fra vokalen foran, f.eks. Noël. Den samme bruken har nederlandsk.

Albansk har også ë, som uttales ə eller nesten som norsk ø. Mange uttaler ikke denne lyden i utlyd, f.eks. /tiran/ for Tiranë.

Italiensk og katalansk bruker è for å skrive åpen [ɛ] og é for lukket [e].

Latvisk markerer lang vokal med ¯: ē. Bokstaven uttales både lang åpen æ og lukket e, på samme måte som e uten strek uttales som kort æ eller e.

Lëtzebuergesch bruker é for lukket e først og fremst i diftongen éi, og bokstaven ë står for åpen ø [œ].

I litauisk uttales ę som lang åpen æ og ė som lang lukket e.

Fransk og nederlandsk skriver lyden ø med eu.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.